|
Et sted på svensk side av Finnskogen, noen mil fra Lekvattnet bodde det
en noaidi som het Muska. Han var kjent som en som kunne forlate kroppen
og dra til andre steder for å få rede på ting. En av de personene han
en gang fikk besøk av var den svenske etnografen, anatomen og
antropologen Gustav Wilhelm von Düben( 1822-1892).
|
|
|
Muska hold fram foran seg en lite, nesten kvadratisk gjenstand, ”dro
opp sine tynne lett blåfargede lepper til en tandløst grin og visket
hest: Kåbdas, kåbdas,...trolltrommen, min trolltromme”. Slik beskrives altså øyeblikket da sjamanen eller noaidien Muska viser professor von Düben sin skatt, sjamantrommen sin.
|
|
|
Bare de trommene som var innviet av en noaidi, var helt pålitelige, fortalte Muska til von Düben. En gang fantes en tromme i hvert telt, eller i hver gamme blant samene i nord, kunne han berette.
|
|
|
Jeg har vært på sjamankonferanse. De første dagene skjedde et
regimeskifte, den gamle høvdingen gikk, den nye dronningen ble kronet.
Det vi gikk gjennom var et overgangsrituale.
|
| |
|
|
Vi er født med kløvd hjerne, og de fleste av oss opplever tilværelsen på dualistisk måte. Det er spennende å utforske de to sidene av hjernen, sy dem sammen til én opplevelse av livet, både hverdagen og dypet.
|
|
|
En kamp foregikk i den grå tiden, før dag og natt var skapt. En ilter drage
presset seg opp hulen fra jorden indre. Den nedkjempet en
annen drage, som sto i veien.
|
|
|
Nå går det an å ha en vettug samtale om dødsreisen ut over den kristne
oppfatningen, at den reisen går til himmels og salighet eller til
helvete og fortapelse? Det betyr at stadig fler finner at kristendommens samtalepremisser er i snevreste laget.
|
|
|
<< Start < Forrige 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Neste > Slutt >>
|
| Resultat 1 - 8 av 211 |