Slangen tok meg inn i himmelen...

Det var spennende erfaring. Men så snakket meg med typen min om det. han mente det var farlig. Det kunne ende på 6. avdeling eller sånt. Ende i psykiatrien, med piller og alt. Da ble jeg redd. Jeg kjente et gufs av gammel angst da, som nesten tok motet fra meg.

Før det hadde jeg ikke vært redd. Da var det helt fint. Jeg kjente meg helt vel. Varm og vel. Men da han snakket om det han snakket om, snek skrekken seg inn.

Jeg vet etter hvert at det jeg kjente ikke er en skrekk som bare er min. Det var hanbs skrekk som kom inn i meg.  Etter hvert har jeg skjønt at den skrekken ligger i mange. Den ligger i de som ikke har erfaringene med trommereiser som dette.

Den ligger i menneskene, de som av en eller annen grunn ikke vil erkjenne at de har dyrekreftene i seg. De tror det er farlig, eller SYNDIG. Det er dem som mener at alt det gode er der oppe og alt det farlige eller syndige er der nede.

Det er som om det finnes noen nesten kollektive fordommer, og dette er  en av dem???

Men slangen tok meg opp den. Jeg ble løftet opp gjennom slangen inni meg, opp til pannen, høyere opp, til noe høyt der oppe, som var like høyt som slangen var lav. Den tok meg inn i himmelen. Hadde jeg ikke kunnet støtte meg på slangen da hadde jeg heller ikke kommet høyt opp. For den hadde støtte dyptest nede.

Jeg har ikke sett maken til det stedet jeg kom til. Det var over alt annet som er. Over ord og forestillinger, bare lys, letthet, men likevel fylt med skikkelser i lyset. Er det Veiviserne i det høye som jeg møtte? Gjennom slangekraften?

Etter hvert har jeg skjønt at det var den evige veiviseren. Den som dyrekraften kan lete seg fram til  og den som passer akkurat til personen som rir på dyret søker på veien.

Jeg har forresten ikke den samboeren lenger. Han dro og tok angsten med seg. Men slangen ble.

Laila Saint