Selvmord?? Du har bestemt deg for å gjøre det. Livet er umulig å leve. Selvmord er den eneste veien din ut. Greit, men før du gjør det, les nøye igjennom dette:

Selvmord er sjeldent vellykket.

Vil du ha et eksempel? Kanskje fler? Spør 25-åringen som prøvde å drepe seg selv med et elektrosjokk. Han overlevde. Men begge armene hans er borte. Hva med å hoppe? Spør John. Før var han intelligent med en humor som smittet. Det var før han hoppa fra en bygning. Nå er han hjerneskadet og vil alltid trenge pleie. Han halter og har anfall. Han lever i en eneste stor tåke. Men verst av alt er at han var normal før.
Hva med piller? Spør 12-åringen som er skada for livet av en overdose. Har du sett noen dø av en lever-skade? Du blir gul. En dum måte å dø på.
Hva med et våpen? Spør 24-åringen som skjøt seg selv i hodet. Nå sleper han rundt på benet, har en ubrukelig arm og er både blind og døv på en side. Han overlevde hans "idiotsikre" selvmordsforsøk.

Det kan du også. Men.. Hvem vil vaske opp blodet ditt fra teppet eller skrape hjernen din av taket? Rengjøringsfirmaer kan nekte jobben -- men noen MÅ gjøre det. Hvem vil kutte deg ned fra der du hang deg selv? -Eller identifisere den råtne kroppen din etter at du har druknet? Faren din? Moren din? Søsteren eller broren din? Lappen du etterlot deg er ikke til noe hjelp. De som elsket deg vil aldri bli helt seg selv igjen. De vil føle anger og en smerte for evig.

Selvmord er smittsomt. Se deg rundt i familien din.. Du har andre valg. Det er mennesker som kan hjelpe deg gjennom krisen din. Ring hjelpetelefonen. Ring en venn. Ring et sykehus eller en lege. Ring politiet. De vil fortelle deg at det fins håp. Kanskje i en telefonsamtale denne uka. Men det du søker kan kanskje være en dag, en uke eller en måned unna.
Du sier at du ikke vil bli stoppet? Har du fortsatt lyst til å gjøre det? Da ser jeg deg på psykriatrisk senere. Og vi kan arbeide med hva enn du har igjen.

Hvis du leser dette, stjel det og legg det inn på din side. Hvis du søker en permanent løsning på et midlertidig problem, finn hjelp. Det her er ikke veien å følge, du tror kanskje at alt hadde vært bedre uten deg i verden, men har du noen gang sett familiene til de som har mistet en som tok selvmord? De er helt ødelagte, det er vanlig at foreldrene skiller seg, og søsken snakker sjeldent til hverandre. Dette ender ikke bare livet ditt, det forandrer livet til alle rundt deg, men ikke på en god måte. Det er folk som elsker deg, og folk som har vært igjennom det samme som deg, selv om det ikke virker sånn til tider. Så vær så snill, finn hjelp.


Og jeg håper du har innsett, Selvmord er ikke veien ut. Det fins så mange andre bedre måter å takle problemene dine på. Kanskje du tror det er lettere å dø. Men tenk på det du mister. Du lar alle som er glad i deg, familien din, vennene dine igjen i sorg. Og kanskje du er ganske ung? Du har så mye mer å oppleve i livet. Finne den ekte kjærligheten og sånne ting. Å drepe deg selv kommer ikke til å hjelpe. Det er å rømme fra problemene dine, og det løser ingenting, det gjør bare alt verre.

Jeg vet jeg ikke kan overbevise deg til å ikke begå selvmord, men vær så snill og bare tenk over alt sammen ÈN gang til. Er dette virkelig den beste løsningen?

Det er alltid noen som du kan snakke med om alt, selv om det ikke virker sånn noen ganger. Alt vil bli bedre, og alt kommer til å løse seg.

Så uansett når du står med kniven, eller barberbladet i hånda, tenk på alle menneskene du skader for livet, alle gode minnene du har med de, og alle de gode dagene.
Alle føler vel minst en gang i livet at de ikke vil leve mer. Og tror du at det ikke finnes noen annen løsning? Les dette om igjen.
Husk: Du lever for å ha det gøy, og more deg ; Ikke for å være deprimert. Og jeg vet at depresjon ikke er det enkleste å komme over, men tro meg; Det er fullt mulig!

Takk til Ingliss.
Dette er ein av trådane ingen her inne har svart på,og som eg hadde ønskt nokon kunne svart på.
Sjølvmord og sjamanisme,korleis går det i hop?
Kva seier sjamanen til slikt?
Skal me spele på den ulykkelege sin samvittighet,eller skal me andre forstå og ta den knallharde smellen som kjem etterpå?
Dette har eg undra meg mykje på.
Kva skjer etter eit sjølvmord,med den døde si sjel?
( innan tibetansk buddhisme er det ikkje heldig,har eg høyrt?)
Kvifor er sjølvmord så stigmatisert,så samvittighetsbelasta?
Er ikkje det eit dødsfall lik alle andre,når smerten inni vert for stor?
Vis me føler den evige sirkelen,kva betyr dette ,i kvardagen og i sorgen og fortvilelsen som kjem etterpå?
Eg har mange spørsmål om dette i eiga interesse,og skulle ynskt nokon svarte.
Kanskje finst det innlegg om dette her som eg ikkje har funne...
?
Å leve vidare,uten den som "valgte" å bli borte,korleis forsone seg med det?

Sjølmord er en vanskelig sak på mange måter.
Dette "brevet" til aktuelle kandidater spiller på deres samvittighet. "Du må skjønne at du må pines videre for at du ikke skal være til plage for dine medmennesker." Men er det en grunn til å leve?
Jeg sier ikke at selvmord er en god løsning, men jeg sier at det må finnes andre grunner til å leve enn å ta hensyn til folk rundt, og det er dem de som har det ondt må få hjelp til å finne. Dessuten, når man er der, når døden føles som løsninga, da tror man at det også vil være til det beste for alle. Jeg vet, for jeg har stått der sjøl. Man tenker ikke som andre da. Og dere som ikke har vært der kan ikke forestille dere hvordan det er.
Jeg blir ofte sint og lei meg når folk snakker om folk som har tatt livet av seg, og det eneste de har å snakke om er hvor egoistiske de var som valgte den løsninga. Ikke snakk om sorg eller å minnes det positive med dette mennesket.
Hva som skjer med disse som velger den løsninga vet ikke jeg. Jeg har lest en del skremmende greier om det, at de blir straffet "på andre siden", havner på et eget sted der de må surre rundt i ensomhet et par evigheter før de blir sendt tilbake for å prøve på nytt, og lignende ting. Jeg har av og til tenkt at hvis jeg ikke holder ut denne gangen, så må jeg vel gjennom de samme problemene enda en gang, i neste liv.. 

Det viktigste må være å hjelpe folk før de kommer så langt. Og da mener jeg hjelpe, ikke skremme dem til å holde ut.
Jeg var veldig langt nede i lang tid. For ganske mange år siden var jeg hos Ailo i Oslo for å få hjelp. Det var da det snudde, og det er jeg evig takknemlig for. Det skjedde ikke så veldig mye konkret, men jeg husker godt da jeg kom ut etter besøket hos ham. Plutselig kjente jeg sola og vinden, og hørte fuglene, og det var godt!

Jeg har tenkt å skrive noe her før, men ikke funnet ordene. Nå fant jeg dem hos deg Whiteowl. Du setter fokus på noe som ofte blir oversett, syns jeg også. For jeg har også vært der, og har skrevet om det i denne tråden:

http://sjaman.com/component/option,com_ ... pic,6501.0

Jeg tror ikke på straff og fordømmelse, hverken fra mennesker eller Gud, dvs den andre siden. Men jeg tror på en inkarnasjons-syklus, hvor vi går igjennom forskjellige typer erfaringer. Det er en ting som hjelper meg i livet; det store perspektivet. Dessuten er menneskelig kontakt essensiell. Og den er mitt eget ansvar.

Siste gang jeg såg han kom han så forsiktig inn på kjøkkenet mitt og spurte om jeg ville bli med å meditere på månen..... Det var fullmåne den kvelden.

Han var en storvokst buskete engel, en healer og et lys.

Det ble så mørkt når han dro.
Så stille og så mørkt.

Han kalte meg sola si...

Ja for de som mister sine nære til selvmord, er det en belastning i tillegg å måtte gruble på  dette med straffen i etterlivet..fanget i limbo..etc..så har man mareritt om dette når man sover ett par tusen ganger..

Har også opplevd de suicidale som søker til spirituelle retninger for å finne ut om det er en som ikke tror på straffen..mange av de bekymrer seg også.

Å fortelle en suicidal om hvordan de kan ende opp skadet i steden har liten nytte...men å fortelle fakta % odds økt for familiemedlemmer som velger den samme løsningen når livet blir hardt..får de fleste til å tenke litt.
Men kun fakta, ikke følelsemessige vage utsagn..funker lite

Hvordan det er å være etterlatt etter selvmord..vel det er katagorisert som ett alvorlig traume, ikke som ett dødsfall..innen 72 timer trur jeg det var, skal helsevesenet ta kontakt med familien..
Det har generelt tatt 2 år før søsken klarer å fungere nogenlunde normal igjen, 5 år for foreldre..selvfølgelig er det individuelt, med det er tallene man blir gitt og hva forskning viser.

Det er ett traume og ikke bare en sorg, pga enorm skyldfølelse sjokk etc, man går igjenom alle " om bare..." Mange setter seg inn i alle stegene til den som har tatt selvmord, og derfor går inn i en alvorlig depresjon selv.
Man blir svært opptatt selvfølgelig av hva de har tenkt følt, og begynner å sette seg inn i det på alle vis.

I tillegg er det stigmatisert..venner og bekjente forsvinner, klarer ikke takle det..noen klandrer de etterlatte..andre stiller spørsmål..så man må fortelle hva som har skjedd, å snakke om mulige grunner til hvorfor med den ene etter den andre...for hver gang du møter en gammel bekjent i uansett situasjon også..

Noen familier klandrer hverandre eller seg selv fra innsiden..i tillegg føler mange skam og sinne i tillegg..

På grunn av skyldfølelsen nekter mange å beskytte seg selv mot dette,synes ikke at man fortjener å leve godt..i lang tid..

Mange isolerer seg...fordi livet for alle andre går videre mens man selv er froset i tid..man blir svært observant i en slik tid...ser og lytter på nye vis..
De som ikke har forvunnet fra livet ditt, vil etter en passende tid på rundt en måned mene at du skal begynne å leve igjen, og da blir du hyppig invitert på fester eller selskap som du avslår...etterhvert blir de misfornøyd med dette..da man skal " gå videre" i livet etter ett dødsfall..de forventer at du skal være den vennen du var før for dem.

Nettop fordi de fleste vet ikke at et selvmord er ikke et vanlig dødfall...manglende viten, erfaring og forståelse..så må man forholde seg til dette også..

Man blir tilbydt samtale grupper,også  i Leve organisasjonen, som jobber med akkurat dette..for di som er interesert kan sjekke de ut på nett.

Så en tv debatt en gang der en mann som var prest hadde mistet sin sønn i selvmord..han hadde vært en aktiv mann..men som han sa..det tok 2 år før han følte han kunne puste normalt igjen...og enda flere år før han tok på seg joggeskoene...man blir rett og slett fanget i en limbo selv..og man mister all energi.
Har vært der selv, på begge sider..man lærer til slutt å leve med det, fordi det går aldri bort..og så kan man bli en resurs for andre, ved å engasjere seg i det.

Folk flest er redd for mørket og håpløsheten i andre...for den er stor..og det er ingen kjappe enkle løsninger..man blir sterk nok til å engasjere seg, til å lytte, være i mørket sammens med noen...har man ikke vært der selv, så har man ingen aning om hvor de er..selv om de er rett ved siden av deg..

Men man må også søke kunskap..ellers er man av liten nytte..også kunnskap om hvordan ett deprimert sinn fungerer, hvordan de reagerer og på hva..

Har bare sett i mange år familier og mennesker generelt...det tar for mye av deres tid, og egen glede i livet å engasjere seg i det..selv når det er ens egne..før selvmordet har skjedd den deprimerte....lever ennå ikke de etterlatte i dagen etterpå....for alt blir dagen etter..når det er ingenting man kan gjøre lengre..
På mange vis er det en mørk sinnsdans å engasjere seg..hvis man frykter det, så blir det mye vanskeligere..dessuten er det ikke så givende for de fleste da det handler om å engasjere seg for livet, ikke bare for en kjapp løsning.

Der er litt av perspektivet til en etterlatt..mest det praktiske ytre..fordi folk flest aner ikke en gang det,før de er der..
Den indre tillstand av depresjon, desperasjon,angst,panikk, gru, paranoia, disassosiasjon,( uvirkelighetsfølelse) sorg,skyldfølelse som kan utvikle seg til tvangstanker etc..er en annen historie.

De som blir sinte etter ett slikt dødsfall har det litt lettere enn de som tar inn over seg hele det spekteret..dog sinne også er en del av det..så man vet ikke hva som egentlig foregår inne i noen ved å se på det utenfra i ett eller annet øyeblikk av livet deres..Noen har ikke energi til å bli "normal" sint på mange år..

Stort tema for de som ser det fra innsiden..i hovedsak..ikke vær redd for dette i mennesker..det er en del av livet for svært mange..og forstå at det sjelden er noen kjapp løsning...så her er i allefall ett innlegg om noe av det.