Min store lille mor er død. Hun bodde alene, snakket ikke med noen, var tilsynelatende fullstendig isolert. Første gang jeg møtte henne kom jeg med buss opp til denne lille samebygda ved havet, hun møtte meg og vi begynte å gå de 4 kilometerne hjem til henne.

Etterhvert tok vi en rast i veikanten og ei ugle dukket opp fra skogen og sirklet rundt oss noen ganger, jeg sa noe sånt som -uffda, varsler ikke ugla død? (dette er lenge siden, jeg var rimelig kunnskapsløs) Min mor kikket på meg en stund og sa -nei, den ugla kjenner jeg, hun skulle vel bare se litt nærmere på deg.

Da jeg var elev ved en kunstskole i Asker lagde jeg en installasjon, et portrett av henne. Utenfor skolen stod et ungt vakkert tre, jeg tegnet en kjøttmeis og kopierte den i 100 eksemplarer og hengte dem opp i treet.

Da jeg noen måneder senere skulle besøke min mors søskenbarn, Ole i Kongsberg (han var en av dem som etter den brente jords taktikk måtte søke jobb sørpå som skogsarbeider og ble der), stod et vakkert ungt tre fullt av livlige kjøttmeiser utenfor kjøkkenvinduet deres.

For noen uker siden under Saivo-samlingen på Kastnes, begynte jeg å tegne et tre med mange fugler i, da jeg var ferdig så jeg jo at det var min store lille mor, Elen. Uka etter var hun død.

Under jordpåkastelsen i hennes begravelse stod et vakkert ungt tre like bak presten, det vrimlet av kjøttmeiser idet og fuglene overdøvet presten.

Vakkert og sørgmodig lesning

"Når elven renner ut i havet
slokkes tidens lånte lys..."