Nå skjønner jeg bedre. Endelig. En venn gjennom livet er død.

Jeg har i flere dager drømt om denne vennen uten å skjønne hva eller hvem drømmen handlet om. Ikke før en nær og god og kjær venn av meg nevnte en dyrehage med et meget spesielt dyr i. Snøleoparden.

Han var som meg fra Nord. En gammel kjær venn. En Dreng av klasse. En meget lærd kar. Han ble veldig gammel. Han var faktisk allerede gammel da jeg var ung gutt. Han var en som kunne lære vekk uten omsvøp, og jeg VET at han lærte vekk sine ting til flere enn meg.

Denne vennen av meg, og etter det jeg skjønner, venn av flere her inne, vandret videre på sin vei. Ikke uten at jeg la merke til dette, men uten å si farvel. Jeg skjønner likevel, for det var ikke et farvel likevel. Det var et "på gjensyn".

Snøleoparden lever ikke i naturlig fangenskap, så det var på tide han tok egne veier. Jeg VET at det var det han ønsket. Han ønsket ikke leve i buret. Ønsket ikke leve i en A4 verden som ikke skjønte hva han sa eller tenkte. Han ønsket seg det vi alle vil ha; Frihet! Det fikk han til slutt...

Snøleoparden har i mange år fulgt meg som en venn. Nordlyset og Snøleoparden har faktisk gått de samme stier. Over viddene og ned i dalene. Vi har sovet i samme lavvo, og spist ved samme bål. Vi har joiket våre historier, og jaktet i de samme marker. Nordlyset har lyst jaktmarkene for leoparden, og nå er det slutt altså. Jeg har overtatt. Jeg er jegeren. Jeg er den som ligger lydløs og usynelig i snøen og jakter.

En era er over, og en følgesvenn er dratt. Jeg dro med ham, men ble likevel igjen. Snøleoparden ble gammel, og jeg vet nå at han ikke led da han reiste. Det var en bra slutt.

Gå med vinden gamle venn... Nordlyset.

Det er fra en dyrepark i England.
Jeg kunne tatt tigeren på værhårene når den var borte å snuste, kanskje bra jeg ikke turte?

For meg sier den:
Det er bare et gjerdet