Aktiv dødshjelp er i nyhetsbildet igjen.

Hva er din holdning?



Har sjamanistiske kulturer praktisert aktiv dødshjelp? I hvilken grad?

Tror du det er barmhjertighetsdrap å lede Negative Ånder til lyset?

Hva med negative energier eller snørrete slimtroll?

Og nei, dette er ikke et forsøk på å være morsom.


Inuiter på Grønland har tradisjon for å gå ut på isen i finstas for å dø.
De har egenhjulpen aktiv dødshjelp.
En venn av meg opplevde at en bestemor på Grønland gjorde det når han var på besøk hos en vennefamilie.
Jeg synes dette er fint, eget valg, egen bevissthet.

Hvis jeg har et lite smil om munnen, er det bare fordi det er nettopp slike problemstillinger jeg bar i tankene ...
Hjelpen med overgangen kan begynne på et så tidlig tidspunkt at kroppen dør på en annen måte enn uten denne hjelpens nærvær....

" egenhjulpen " sier du om Inuitene. Ja, men i hvilken grad hadde de et valg i samfunnet? Kunne de utsette denne beslutningen?
Hvor mye hjelp til selvhjelp fikk de som ikke ønsket å ta på seg finstasen riktig ennu? Og så var det sikkert de som ikke kunne gå dit alene lenger.
Jeg vil utforske disse omstendighetene ...
Jeg skal prøve å finne frem noe om den japanske filmen om "dødens fjell", dit de gamle dro ...

Filmen heter " The Ballad of Narayama " og er basert på romanen med samme tittel, skrevet av Shichiro Fukuzawa. Det finnes hele to filmversjoner, en fra 1958, og en fra 1983.

Denne riktignok fiksjonelle fortellingen handler om en isolert landsby der det er sedvanlig at de eldre blir fulgt til toppen av Narayama fjellet for å dø. Det er en gammel skikk som bevarer hele det lille samfunnet fra hungersnød.

As Orin's 70th winter approaches, her eldest son Tatsuhei (Ken Ogata) prepares to fulfill his duty. At the film's climax, a nearly wordless half-hour-long sequence, Tatsuhei carries his mother up the mountain. As they ascend, we witness a heart-stopping image: hundreds of skeletons, the bones of dead ancestors from generations past. At the moment of goodbye, Tatsuhei refuses to leave. Orin slaps him across the face, and sends him on his way.
http://archive.sensesofcinema.com/conte ... amura.html

Filmen gjorde stort inntrykk.
http://en.wikipedia.org/wiki/The_Ballad ... (1983_film)

http://query.nytimes.com/gst/fullpage.h ... sec=&spon=

I utgangspunktet er jeg ikke for aktiv dødshjelp,
men det er ganger da man kanskje kunne vurdert det.

Det hender at enkelte ganger så hjelper ikke smertelindring noe særlig,
Man balanserer da helt på grensen hva ett menneske kan tåle,
bare for å dempe smertene litt.

De fleste mennesker kjenner nok at de er i ferd med å dø,
de klargjør seg også det,
og noen ønsker forlate denne verden - kanskje er det pga smerter,
av det som man blir så sliten av, at man ikke kan greie
å ha en samtale, at berøring blir vondt..
Stell blir ett mareritt fordi at når man har smerter så
blir huden ofte utrolig ømfintlig for berøring..

Det viktigste er å sette fokus på temaet....

Ja, det er iallefall kostnadsbesparende tradisjon om den eldre garde og kanskje de syke også bare kunne ta sine egene liv på ett eller annet tidspunkt. Helst før de blir en "byrde" for lokalsamfunnet og familie...?

Dette er en brutal tradisjon synes jeg. Jeg har aldri hørt om det før, men det høres helt forferdelig ut. Tradisjoner er i noen samfunn ikke et personlig, bevisst "valg". (Hva tror du denne damen tenker når hun står på isen i finstasen? Jippi? )

Problemet i denne debatten er: hvem skal utføre det?

Det er mange steder rundt om der de setter gamle folk ut for å dø...

Dette er jo naturmennesker, og jeg tror de kjenner
sin egen grense ganske godt,
da kan de også kjenne at deres tid snart er omme.

Ettersom jeg forstår så er det den gamle selv som bestemmer når de skal "sendes" avgårde..

Det blir nok litt for romantisk for meg...

Det er ikke noe romantisk i det.

De har bare sin egen logikk.

Det er også historier om ektepar som gjør det sammen.

I enkelte tilfeller kan det være å ta kontroll over en situajon å sette seg på isen.

Takk for dine ord, jeg tenkte meg at du har gjort en del erfaringer og tanker rundt emnet ...

Thomas Mann sa en gang, jeg tror det var i romanen "Trollfjellet", (Der Zauberberg), at det er bemerkelsesverdig hvordan situasjonen eller sykdommen påvirker viljen. Er man passe syk, vil man ikke stå opp ... når det går mot døden, til slutt, vil man ikke mere.
Er det slik, er det viktig at den som dør kommer til dette punktet selv ...

Ja, enig med deg Sonja.

Det er viktig at mennesket som skal "avlives" bestemmer dette helt ene og alene selv. Men om man åpner den døren så er det vanskelig å trekke klare linjer... Hva med de som har smerter men som ikke kan ta avgjørelsen selv, pga av språk eller bevisthet? Demente? Mennesker med fysisk og/eller psykisk utviklingshemning?

Og så savner jeg tanker om hvem som skal utføre "avlivningen"?

Det er lett å ha klare meninger om slikt tema. Romantisere eller tenke på en gammel onkel som led av kreft.. Skulle dette bli lov - satt i system. Det er litt lurt å ha i bakhodet at det er så utrolig mange sjebner og at det er lett å tolke, vri og på sikt vil nok slike lover bli strekt litt lengre fordi vår toleransegrense skyver seg - kanskje over en generasjon vil man "avlive" barn med alvorlige handikap. Etter 2 generasjoner kan vi streke det litt til, og litt til og til slutt: da sender vi de gamle og syke avgårde til sjøs på et isflak...

Hjortedanser: joda jeg ser hva du mener - men omskjæring og lemlesting har også en egen logikk - som jeg ikke støtter uansett hvor religiøse og beviste disse små jentene og deres hysteriske mødre er... For mitt egent menneskesyns skyld kan jeg ikke godta dette.

Veldig godt argument.
Men man kan også si at menneskerettighetene er innenfor en egen logikk, en logikk som f. eks. Kina ikke er enig i.
Og jeg mener man i en større etisk sammenheng må se hver handling enkeltvis så vankelig det enn er.

Og på grunn av mitt eget menneskesyn, og min egen frie vilje, ønsker jeg at når den dagen kommer, så vil jeg også ha muligheten til å gå til skogen, eller gå på havet.
Jeg har hørt at de fleste som dør på havet er gamle enkemenn...
Og for å si det som mannen jeg snakket med på gamlehjemmet:
"Gi meg en kjepp og send meg til ulvene, så kan jeg få leve de siste timene i verdighet, ikke mugne her sammen med alle de syke."

For i menneskerettighetene er det også et element av selvbestemmelse over eget liv.

Tenk på dyra.
Elefantkyrkjegardane er eit kjent fenomen, og mange andre dyr tusler stille vekk til ein skjult plass
når dei kjenner seg dårlege og livstrøytta set inn.
Kanskje er det dette ur-instinktet me har i oss,tross vår velutvikla humanitet og omsorg?

Vel, kanskje det er evolusjon som gjør at vi føler omsorg for gamle, syke og mennesker vi ikke engang kjenner? Kanskje omsorg er et av våre instinkter? Nok av eksempler på det i naturen

Ja, samme her. Og det vil vi har rett til - uansett hva som skjer. Vi har lov å gå til grunne i dette landet. Heldigvis.
Det er en retning. Alt er i bevegelse - alltid. Hvilken retning vil vi gå? Og hvilken dører skal vi åpne?