Ikke visste jeg hvor syk jeg egentlig var,
ikke i det hele tatt, og ikke hadde jeg peiling på hvilke konsekvenser som både har blitt, og som kunne bli..

Jeg har lagt på sykehus..

Var hos legen,etterkontroll, og da forteller han at jeg hadde fått blodforgiftning i kroppen min,
fordi jeg hadde gått for lenge med en infeksjon, det er skjelden det skjer, men det hender.
Tidligere den dagen jeg ble innlagt hadde jeg vært hos legen, fått meg sterk atibiotika (som jeg ikke tålte.)
Jeg fikk de værste bivirkninger som kunne komme.

Jeg forstår ikke dette helt enda, greier ikke forstå, for når sant skal sies så føltes det ikke som jeg skulle forlate denne verden,
jeg har vært mye sykere før..

Det positive av denne opplevelsen er at jeg har greid å innse hva som betyr noe,
men har problemer med at jeg ikke har energi pr i dag.
Jeg greier veldig lite, og da kjeder jeg meg,
eg veit hva som skal til, må holde meg i ro, jeg må hente energien tilbake til meg selv.

Men sofaen er ett kjedelig sted å være, når dagene glir forbi.
Jeg ønsket meg ro - her for en stund siden - jeg har fått den roen, jeg sa ingenting om hvor lenge jeg skulle være i ro...
Så folkens, vær forsiktig med hva og hvordan man ber om ting, ofte kan de komme i en uventet form..

Av selve sykehusoppholdet husker jeg lite, eller ingenting,
bare at jeg ville ha fred, og hadde en følelse av at legene var plagsomme fluer som trykket på meg,
lyste meg inn i øynene, og de snakket alt for mye - og lenge.

Stillheten som var da jeg kom hjem ble jo total, og ensom på en måte, men du verden hvor deilig det var..

Jeg lurer på hvor lenge dette varer?
Hva skal jeg lære?
Jeg har fått hjelp fra uventet hold, faktisk fra mange forskjellige hold.
Jeg har fått mye healing, noe som har vært ekstremt sterke opplevelser, som også er grobunn for min videre vei.

Jeg håper at det er noen som kan lære noe av min erfaring,
det er derfor jeg skriver dette..
og ta vare på dere selv, det er ikke så mange andre som gjør det..

Kjære venn
Det er når det er mørkest vi ser best.
Det er godt at du er på bedringens vei, men det er viktig å høre på kroppen når den sier at den vil ha ro litt til. Ta en dag om gangen og ta det smått. Små steg er bedre enn store byks - spesielt når det er lett å snuble.
Jeg er glad du har fått hjelp av healing, ta godt vare på deg selv nå min venn 


Tenker på deg 

RITA

Takk, og eg bruker nok å snuble etter de store byksene.

Tusen Tusen takk

Noe lignende skjedde for meg for mange år siden. (Dog ikke så allvorlig) Jeg var ikke stille en sekund i den tiden. Barna mine var små og jeg arbeidet med to arbeid.
Jeg tenkte for meg selv: "Om jag ändå fick sitta. Tänk det fanns en tid då jag hade tid att sticka (strikke). Om jag ändå fick sitta!"
Jeg brakk foten. På tre sted. Jeg fikk sitte i seks uker.
Jeg må si jag var takknemlig.

Og..
Da oppdaga jeg hvor bra arnika-tinktur er. Jeg brakk foten. Hadde på arnika tinktur. Det tok et døgn og fem timer før foten var satt i gips. takket vare arnika-tinkturen hovnet ikke foten og jeg fikk ingen skader omgivende muskler.

Ailo skriver på forsiden om "den åpne dørren". Han snakker om buklanding. Og om å sitte stille noen timer hver dag.
For noen år siden kræsjlandet jeg. 
Det var da jeg begynte å sitte om morgenen. Det er ikke meditasjon på vanlig vei. Jeg kun sitter. Åpne øyne. Tankene kommer og går.
Dette er veldig rofylt for meg. Tankevirksomheten er SÅÅ stille. Og jeg har virkelig lært å kjenne meg selv og hvad jeg egentlig vil.
Kansje kan du ta denne tiden til å prøve.

Jeg er helt sikker at du også kommer å se flere fordeler med denne erfaringen.

Jeg er glad at det gikk bra, White Flame!! 

Ha det så godt i roen og kjedsomheten

gunilla

Det kan nok hende jeg kommer til å sette pris på denne buklandingen,
for på en måte har jeg gjort det, buklandet, på en meget brutal,
men lærerik måte...

Det som er at jeg har ikke hatt energi til noe,
ikke til å lese, har ikke orket en ting, over flere dager..

En dag vil jeg nok smile av dette innlegget,
og frustrasjonen min...

For min egen enegi er min,
det er mitt ansvar,
og jeg har alltid ett høyt tempo..

En ting er jeg i hvertfall sikker på:
Jeg elsker livet,
med de rare og merkelige krumspring som er i det.

Tusen takk 

härligt att du älskar livet, det finns en sådan glädje i det att jag vill slå flera kullerbyttor och simma ut i havet och andas djupt så djupt de bara går den friska luften som dessa ord ger...du älskar livet TACK

Synes du har noen gode svar her

Er du flink til å gi deg selv hva du trenger?
Med et krevende yrke i helsesektoren, overtid, evnene dine som arbeider konstant, alt det du ser andre trenger og alt du setter igang, - det er mye.
Er det balanse mellom det du gir, og det du tar imot som gir deg overskudd og glede?

Det var kanskje et spørsmål til meg og

så nær døden som du var, så er det ikke rart du setter pris på livet. Gla du lever...

Takk Ave,
Det er lettere å se andres behov enn egne..

Så har jeg en høy arbeidsmoral, så når noen er syke og ikke andre kan så...

Men vi er altså flere som deler på overtiden, om enn ikke mange..

Jeg skal passe på meg selv, helsesektoren, brukerne, men meg selv først

Om du vil hjelpe andre kan du det bare der du har hjulpet deg selv før. før!

Og så:
>>Jeg ønsket meg ro - her for en stund siden - jeg har fått den roen, jeg sa ingenting om hvor lenge jeg skulle være i ro...
Så folkens, vær forsiktig med hva og hvordan man ber om ting, ofte kan de komme i en uventet form..<<

Da jeg jobbet på psykiatrisk sykehus for ganske mange år siden var jeg i full fart. Jeg ønsket ikke engang ro. Det føltes bra. Og så brakk jeg en virvel. Og fikk ligge. I seks uker bare ligge.
Det var akkurat som å bli innlagt på lukket avdeling . . .

Håper du finner fram dit der du trives
klem
Gåååja

Alt godt til deg!
Hva blir annerledes heretter ... det ser jeg frem til å høre mer om med tiden. Med god tid.

På hvilken dag ble du innlagt? Jeg leser dette innlegg også i sammenheng med drømmene du skrev om her, særlig drømmen om geita og hjertet.

Jeg er på bedringens vei,
og har noen grep som jeg må ta,
noen valg som har snudd livet mitt litt..

Å leve i stillhet og ro er en god ting,
å leve i totalt ro er en utfordring.

Disse dagene her har jeg kommet fram til at
jeg har levd litt forann meg selv..
Det å drive meg selv hardt,
jobbe sånn som jeg har gjort,
få de inntrykk som jeg har til dagen,
så blir det sånn,
jeg venter hele tiden på neste ting,
jeg er for lite i
NUET, og det er her jeg skal være

Er det her noe som hører til det laveste stedet Ailo skriver om?

God bedring
Gåååja

Det er nok en stor mulighet for at det er samme uttrykk, ja...

Synd eg er så treg å forstå, men det kommer seg...

Er veldig mye bedre, og koser meg litt mer på veien tilbake

Takk

Det har tatt sin tid dette sykegreierne mine,
men i dag har det løsnet.
Det har vært mye som skulle komme på plass inni meg.
Nå er jeg snart klar til å gå på fjellturer igjen snart.

Som ved ett trylleslag så var jeg tilbake igjen,
tilbake til livet, i morges.
Jeg ble liggende lenge å bare føle livet,
før jeg stod opp.
Jeg følte meg hel igjen.

Tusen tusen takk for all hjelp og healing som jeg har fått
her inne på sonen.

Rita din hjelp har vært uvurdelig.
Gunnilla uten dine urtetips tror jeg det hadde tatt lengre tid.
Ailo, du satte ett tema på dagsorden for meg,
som også kroppen kunne begynne å kvitte seg med..

Takk til mine venner som har handlet, vasket for meg,
og holdt meg med selskap når jeg har ønsket det.

Jeg er heldig som faktisk fikk ett valg.
Og endelig vet jeg at jeg kan være snill med meg selv nå..