Igår snakket jeg med en venninne. Hun hadde møtt en mann som var virksom innen en del av kristendomen (jeg tror den var oppkalt etter en Mäster Eckhart).
Denne mannen hadde snakket om Guds lys og Guds lyd.
Guds lyd var noe de pleide å synge i denne gruppa (eller kanskje prøvde å synge).
Tidliger på dagen hadde jeg hørt om en venninne som plutselig erfarte en lyd i seg. Denne lyden hadde virket helende for henne.

To lydfortellinger samme dag! Jeg ble litt forundret. Begynte å tenke på andre lydpplevelser, som joik og den sangen jeg fikk en gang.
Joiken høres jo ut som en variant av Guds lyd. Den savner begynnelse og slutt og den virker styrkende på deg når noen joiker deg.

Og min sang, som plutselig fantes i meg når jeg kom til et sted i skogen hvor skogsbedriften hadde skapt en fryktelig ødeleggelse.
Jeg sang den da for å prøve å gjenopprette balansen og takke skogen for det velstand den gir oss.
Deretter synger jeg den for de dyrene som er blitt overkjørte i trafikken.
Jeg håper det er en hjelp for dem, jeg vet at det er en hjelp for meg i den sorgen jeg føler over et overkjørt dyr.
Én gang sang jeg den i kirken på en begravelse.
Kanskje er den også et eksempel på Guds lyd.

Jeg tror at vi alle har en helende sang i oss


gunilla

Fin fortelling.
Guds lyd da tenker jeg på kraftsangene som kommer når man trenger dem.Sanger som synger seg selv inni og gjennom oss,og tar oss til et bedre sted.Sanger som løfter og bærer,sanger uten nødvendigvis forståelige ord men fyllte med sterke følelser fra hjertet.
Det er sanger som gleder de høyere makter.
Slike sanger vil jeg synge både høyt å lavt
for meg selv og for alle som er tilstede i ånden,men også de som ikke er til stede i ånden,slik at også de kan finne hjem.

Ja! Fin fortelling, ja. Jeg ble fortalt at jeg skulle bruke stemmen mer av et kraftdyr da jeg satt og trommet en gang.
Etter dette, begynte jeg å bruke stemmen nesten hver gang jeg skulle tromme, og ellers også. Etterhvert som jeg fikk mer kontakt med og forsto mer av den sjamanistiske kreativiteten, som jeg synes det passer å kalle det, skjønte jeg at healing kan skje nesten på hvilken som helst kreative måte.
Stemmen kan brukes litt på samme måte som en tromme. Man kan ha en intensjon ut fra at en annen uttrykker et behov, så legger man ut intensjonen og improviserer/synger intuitivt.
Har gått mer og mer klart opp for meg hva lyd kan gjøre etterhvert som jeg gikk mer inn i det.

Jeg tror også at alle har en helende sang i seg. Jeg tror at om man bare begynner, vil man ganske raskt oppdage det. For min del hadde jeg liksom bare aldri begynt og kompliserte det vel i hodet mitt og tenkte det måtte være vanskelig. Det var ikke alltid pent heller, men det kunne ha en virkning selv om det ikke var pent.
Og dette må man nesten bare begynne og gjøre, for å forstå det.
Glad for at du tar opp dette med sang

Den var fin. Jeg går på fortellerkurs, men den sterkeste fortellingen fortalt av deltakerne så langt var ei som reiste seg på kvelden utenom kurset og 'tonet' sang uten ord, dvs. 'menneskets lyd', og da åpnet en lengselens katedral seg. Ord kan ofte stå i veien når vi skal uttrykke vårt innerste.

Ord er menneskets flukt inn i fornuft

Takk for fine svar!


eller det er umulig å uttrykke vårt innerste i ord...
jeg tror jeg skal prøve med sang..

så sannt