I lys av Utøyas tragiske hendelser, og egne prosesser, så har dette med lidelse blitt et sentralt tema for meg å forstå og å forholde meg bevisst til. En ting forstår jeg, at så lenge det finnes sykdom og død på jorden, så vil det alltid finnes lidelse. Men må vi ha det? Må vi leve med lidelse et helt liv, eller kan vi velge å tre ut av det? Finnes det verktøy som kan forvandle lidelse? Er det det som er meningen med livet, det å lære å forvandle lidelse?

Buddha sier at det er tre veier ut av lidelse, og uten å gå inn i teorien, så tror jeg at det handler mye om å få kontakt med vår indre natur, å komme i kontakt med det i oss som er bakenfor drama og i personlighetens tendens til å skape drama, som påfører mennesker lidelse.

For i et åpent hjerte finnes ikke sjalusi, begjær, hat og de emosjoner som fører til avstand mellom mennesker. Jeg tror at i et lukket hjerte finner vi dette. I et åpent hjerte er det ikke spørsmål om å gi for mye, eller ta imot for lite. I et åpent hjerte er dette ubetinget, det bare er – fritt. Og ingen lidelse.

Jeg er så lei, jeg er så innmari lei all lidelse, vondskap og faans dritt i verden. Jeg kjenner at jeg har fått så forbanna nok. Det er nok. Jeg har alltid vært en magnet for andres byrder, vært så forståelsesfull og inkluderende, mistet meg selv på veien og alt det der som man oppdager og bearbeider mens man er i en selvutviklingsprosess. Takk og lov for at det finnes kloke mennesker som kan hjelpe. Mennesker trenger hverandre så inderlig. Vi ser ikke klart når deler av sjelen er i det ubevisste etter vonde opplevelser. Vi må våkne. Til å bli den vi egentlig er, innerst inne.

Jeg tar et stort skritt ut av all lidelse, jeg vil ikke mer.
Jeg vil leve med et åpent hjerte.
Det er sagt.
Amen -

Takk -

La det skje.. !

Og når det først er sagt, så bra!

Det er godt å se noen som uttrykker viktige følelser i offentligheten.
Selv føler jeg meg veldig igjen i måten du skriver på.

Jeg tror flere og flere blir klar over at vår verden er noe vi må holde kjært.
Og det gjelder alt som er i den, mennesker, dyr, naturen og ikke minst alle resursjene vi har.

Menneske lever i en tid der teknologien har åpnet opp for uendelige måter å utvinne jordens resusjer på. Og det er nok viktig at vi forholder oss til fordelene med å benytte fornuftig bruk av resursjene våres.

Dette gjelder på det menneskelige plan så vel som i naturen.
Jorden er en helhet og alt påvirkes når noe skjer.

'Sommerfugl effekten er nok en regel som ikke er til å rokke'

Vi må få flere til å følge denne viktige regelen som vi alle lever under her på jorden. Når alle gjør noe for hverandre, blir alle fornøyd :) !


'J.

Når alle gjør noe for hverandre, blir alle fornøyd.......bra sagt Jimango.
Det er ofte så lite som skal til.

Jeg kjenner en slik enorm motkraft som bygger seg opp, en motkraft mot all vold, urett, løgn, vondskap, sniking, dolking, ubevissthet og alt det vonde som mennesker påfører hverandre bevisst og ubevisst.

Hva kan jeg gjøre...hvor går jeg.....

...jeg gikk til å lese dagens horoskop....og svar kom som bestilt,

"Ubehagelige spørgsmål.
Denne periodes energi fører nogle kritiske, udfordrende og ubehagelige spørgsmål med sig.
Har afvisningerne i løbet af éns liv, skaderne på éns sjæl været nødvendige?

Findes der sådan noget som meningsløs lidelse?
Grundlæggende set har disse spørgsmål at gøre med undersøgelsen af smerte og lidelse hos én selv eller hos andre. Alle må udføre en sådan analyse, eftersom livet selv konfronterer os med disse problemer om og om igen......"

fantastisk skrevet Ave
og så utrolig sant!

Jeg melder meg på!

Jeg vil også ha fred og kjærlighet og åpenhet
og slutt på lidelse.


stor klem fra ulvild

Av og til kommer kraften opp som heftige utbrudd.
Kraften som gjør at vi kan handle.
Hva er lidelse?
Hva er lykke?

Ved siden av sjamanlæreren, i sirkel på Karma Shedrup Ling, det buddhistiske retreatsenteret utenfor Oslo, der satt jeg og så
på den opplyste, gyldne buddhastatuen, buddhaen som er tom inni.

Så sier sjamanen, jeg har aldri opplevd smerte. Der satt jeg, rett ved siden av, i stor fysisk smerte midt i magen, den emosjonelle og den "sjelelige" smerte, de var vel bunnløse, uten at jeg åpnet så mye opp for det der og da. For det endte med, etter en tre, fire timers kveldsøkt, i den mest eksplosive diare du kan tenke deg, midt ute på gårdsplassen, uten kontroll. Men jeg hadde nok handleevne til å ordne opp for meg selv. Men Ailos ord om at han aldri har opplevd smerte, de ordene har forsatt med å følge meg.

Hvilket "jeg" er det som kan si dette; jeg har aldri opplevd smerte, og hvilken smerte snakket han om da? For vi vet jo, at det er slik som Buddha sier, i sin aller første tale, livet er lidelse, det finns sykdom, alderdom og død, selv i sin mest beskyttede palasstilværelse så han det, de tre gangene han valgte å gå utenfor, den gang han var prins. Og i naturen er det høst og vinter, vi har byttedyr og rovdyr, det skjer naturkatastrofer. I naturen kan vi se liv og død på samme tid, hele tiden. Vi kan velge oss en pallasstilværelse for en stund, og ikke ville se lidelse og smerte, men livet selv vil jo en eller annen gang innhente oss, vi vet jo at vi blir gamle, kanskje syke, iallefall skal vi alle dø. (Hva døden er vites vel heller ikke fullt ut, eller noen har jo reist i det landskapet også)

Nå skal jeg ikke påberope meg å vite hva buddhisme er, jeg som har begynt på et begynnerkurs, et grunnkurs, i buddhisme nå. Jeg som måtte gjennom et møte med en skjult side i meg selv for å gjøre det. Det var den arrogante, maskuline handle-siden, som ville hindre meg i å gjøre det jeg hadde lyst til. Det ble en reise i smerte et døgns tid, etter at en lamas medisin traff meg og slo meg ut, og jeg inn i et sinne så voldsomt, at jeg lurer på om det var det som utløste tordenen som begynte å rulle rundt utenfor vinduet, samtidig med at jeg selv gikk inn i dette. "Shit happens", ropte jeg taust, og holdt meg fast i senga, mens tårene haglet i raseri, midt i fortvilelsen.

Dagen etterpå smeltet noe i meg, den arrogante, som ville holde meg tilbake, ga slipp. Og så kom en Rinpocheens ord tilbake, noen ord han sa til meg for åtte år siden; vi må lære med åpne dører, åpne hjertedører. Da kunne jeg begynne på et grunnkurs, kjente jeg, når jeg ga slipp på at jeg hadde hovedfagseksamen i buddhisme, at jeg var en som kan og vet alt liksom. Smertefullt var det å gi slipp på dette. Men hvordan kunne lamaen som hjalp meg, nå fram til dette stedet i meg, et sårbart sted som ønsket seg noe men ikke greidde å realisere det, og å trenge gjennom mitt ego, inn til dette meg som ikke er mitt oppblåste, vanlige jeg. Han måtte ha kjent igjen noe, han måtte vite hvilke medisin jeg trengte for å komme forbi dette som klynget seg til det som hadde vært, han måtte vite hvilken dose jeg behøvde og han måtte ha kunnskap om hvordan han skulle gi meg det. Og jeg tror jo healing kan skje over alt, denne skjedde i meldinger på Facebook, healing fra en lama jeg aldri har truffet i den vanlige virkeligheten. Hva hadde han, som gjorde at han kunne åpne meg og nå inn til mitt innerste og derved til et indre savn og sår? Jeg tror medfølelse er svaret, hva det er og hvordan være i det, selv i den største smerte og motstand, det er vel også et stort tema.

Jeg har så mange spørsmål og så mange forutinntatte svar. Det jeg har fått hjelp til å gjøre nå, er å få mulighet til erfare selv, hva betyr og gjør Buddha Shakyamunis ord om hva lidelse er, dens årsak, opphør og veien dit, med meg. Det vil jeg utforske nå, ved å meditere i en sirkel med andre som lurer på det samme, og høre på en som har erfaring med å være buddhist fra 70-tallet av. Jeg er ikke ute etter de skoleflinke svarene i meg selv lengre (som jeg har så mange av, med store blinflekker i). Jeg vil undersøke nå, jeg vil erfare selv, som det er livet og døden det gjelder, jeg vil utforske så godt jeg kan, med åpne hjertedører. Og hvorfor vil jeg det. Jo, fordi jeg har fått healing av Ailo og Fulmaya og lamaen og alle de jeg kjenner i sjamanmiljøet, nettverket mitt, til å åpne opp for å ta i mot og si ja til gleden. Etter år i sjelens mørke nattreise. Den var nødvendig! Veien fra bekjennelse til medfølelse kaller noen den veien, og den synes ikke fullendt ennå :-) Men hva er lykke, hva er denne gleden vi kan være i til tross for at lidelse finnes og hva er metodene for komme dit, kjenne lykke uansett hva som skjer?

Når kan jeg ta i mot alt som livet byr på, også lidelse, med glede, tiltro og tillit? Er det mulig å være fullt ut i en slik tilstand hele tiden, bare være her og nå. Jeg har fått beskjed om en ting til av lærerene; det viktigste du gjør nå, er å gi slipp på håpet. De gjør det ikke enkelt for meg disse lærererene for de tilføyer; "keep it simple" og slapp av, men så tilføyer de; vær årvåken, mens de gir meg mantra med opp til hundre stavelser og intrikate buddha/boddhisatvafigurer til å meditere på, for så å ta alt i fra meg og si; hold fokus på pusten under nesa du, og kanskje litt i magen. "Shit happens", sier jeg og smiler lettet og bestemmer meg for å gjøre så godt jeg kan, det er mitt liv, min mulighet og jeg vil leve fullt ut, nysgjerrig som jeg er og full av livskraft :-)


Samtidig mens jeg skriver i Evas tråd, spiller min mann denne låten av Lillebjørn, Se alltid lyst på livet, og påstår jeg er hans tordensky, og at han bare behøver å rope gåmann så ... http://www.youtube.com/watch?v=lpLgh5baBDI

Og jeg har levert inn tippelappen, så kanskje kommer jeg meg til Bergen. Fra spøk til alvor; fikk en opplæring på hva tankens kraft kan gjøre i går; Jorunn og jeg rakk ikke bussen i Sørkedalen, den går en gang i timen, så vi begynte å gå, en mil til nærmeste t-bane Vi haiket mens vi gikk, men jeg sa hele tiden, ingen vil stoppe for å ta oss på. Da sier Jorunn, det blir som du tenker. Så ble jeg sliten og fikk vondt i hofte og bein, etter berøringsterapi må vite, og innså at nå måtte noen plukke oss opp skulle dette gå bra, og for at vi skulle rekke yogaen. Og så sier jeg til Jorunn med et usikkert smil, verdt å prøve, da neste bil er på vei, nå tror jeg Jorunn, denne bilen vil stoppe og ta oss på. Sjåføren stoppet og åpnet dørene og sa, jeg pleier aldri å ta opp haikere, men jeg bare måtte stoppe for dere Kan tanker flytte fjell?

Det er en fantastisk erfaring dette at man faktisk ikke trenger å gå inn i, eller ta inn over seg dramaene som foregår. Være observatør, uten å la seg involvere.
L a n g var veien dit, Eva, men i den nye tids energi, Krystallenergien, er det hjertegleden som er veiviser i livet.
Lidelsesveien er passé.

Når man tror at det vonde er over,så kommer det nytt vondt,jeg trur det skjer så man skal få glede seg til den dagen døden kommer å frigjør oss fra himmel å helvete tilstanden vi lever i.
Det vonde står i kø for å inspirere oss til et liv i en annen dimensjon.
Hadde det ikke vært så mye vondt,så hadde vi kanskje klamret oss mer til livet,og det er ikke bra.
Så alt det meningsløse som skjer har en mening vi ikke har hele oversikten på,noe med vekkelse av sterke følelser og åndelige verdier å gjøre.
Høyere makter vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å opprettholde balansen,og de bruker alle midler,til og med våre egne dyrebare.
Vi lever i en jungel av ville dyr,noen er farligere en andre,og alle som en må passe på livet sitt om en ønsker noen dager i solen,for sulten er altid stor der mange ferdes.
Kanskje vi burde slutte å se på oss selv som noe annet en ville dyr,og leve i pakt med den ville naturen.
Ikke lett,når man er vokst opp med et kristent menneskesyn som ser på seg selv over dyrene,som noe bedre og med høyere verdi.
Og hvem har sagt at det skulle være lett?
Grete Roede?

Hvorfor i all verden skal det ikke være lett?
Det SKAL være lett.
Det er en ledesnor for at man er på rett vei, det at det er lett og gledesfylt.

Har du ikke lest ditt testamente Jorunn;
du skal føde dine barn i smerte
du skal arbeide i ditt ansikts sved

hilsen nagadronningen
som gjør seg klar til neste dans

Det blir som du tenker.

Kirken har, som du vet, gjort mye for å holde folk nede rent bevissthetsmessig...
De gamle trosforestillingene har overlevd seg selv. Selv kirken bygger seg selv ned, innenfra.

Dans, Shri, dans -

Da jeg gikk gjennom med mitt første mandala
da sirkel og sentrum ble ett
da jeg virkelig trodde jeg var psykotisk en halvtimes tid
da slapp jeg alt som jeg hadde arbeidet med
stykkevis og delt over flere år
da slapp jeg også det jeg kunne med den gamle forestillingen om Jahve
at det bare finns en, en fryktinngytende guddom
at det finns én guddom i det hele tatt
og det ble til at
en kunne være mange
og de mange en
midt i alt dette vanvittige kaos
så jeg bare en sirkel med en prikk i midten foran meg
og holdt fast på det

nå har jeg danset rundt og rundt i mitt andre mandala
om jeg har gjort en grundig nok jobb til at sinnet mitt
tåler at jeg gir slipp på "alt" igjen, alt jeg har sluppet stykkevis og delt
over, det må vel være vel ett år denne gang
(da begynner omdreiningene og gå raskere du)
det vet jeg ikke, for når jeg er klar, så skjer det bare
at jeg blir sentrum og sirkel i mitt eget univers, på samme tid
sentrum og pereferi, i en mer subtil bevissthet enn før
det skal noe til å romme det, være der, for
plutselig så smeller det på plass, sentrum
midt gjennom kroppsaksen din
fra midten av hodet og ned den gang
den bevegelsen er ufattelig sterk, for det som skjer er en bevissthetsutvidelse, at sirkelen utvider seg
før også den smeller på plass igjen
i en mye større omkrets enn tidligere
men dette er min reise, mine forestillinger og opplevelser
som kanskje andre kan kjenne seg igjen i
jeg vil i allefall være klar før det skjer igjen
kanskje jeg er klar, he he, det er jo fullmåne i dag
nei, det kommer når tiden er inne
men kanskje er det som du sier Jorunn, nå må jeg le, hi hi
kanskje jeg tenker, at det skal skje i den største frykt denne gangen også
at jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde mistet all min forstand
da alt det gamle bare slapp, bare smeltet om
ja ikke bare slapp det gamle, men sirkelen ble mye, mye større
hvis jeg begynner å tenke en bevisst tanke
at denne gang vil det skje uten frykt
det er jo verdt et forsøk
det funka jo sist
da vi ble tatt opp av en bil

Og jeg danser, vil ikke annet
for jeg våkner opp i slangepositur
helt utstrakt med hendene sammen over hodet
to netter på rad har det vært slik nå
bråvåkner klokka tre midt på natta
full av energi, vil bare danse
men kanskje det er det, jeg ikke skal, stå opp
bare bli liggende helt stille i senga
og la det som vil danse, danse inni meg
for bare da kan jeg være helt årvåken
og ta i mot
NAMASTE

jeg trodde virkelig jeg hadde gitt slipp
på det jeg ikke behøvde med den kristne arv
nå gjorde du meg årvåken Jorunn
kanskje det er flere gamle trosforestillinger
jeg sleper rundt på
men som ikke er helt oppe i dagsbevisstheten
det spørs om jeg ikke må ta meg en tur til Edens Hage
å ordne litt opp der
kanskje gud eller guddommer heller ikke finns
på den måten jeg trodde, jeg trodde en gang
men som jeg tydeligvis har en flik igjen av
godt bortgjemt i mitt ubevisste dyp, til nå
det er nok noe igjen
kanskje noe med noen dommedagsprofetier også
dommen på den ytterste dag
og slangekraften, den er jeg jo bare i for tiden
men jeg ga jo slipp på det sist
alt det jeg fryktet, dvs, jeg ga vel slipp på ALT
med min kristne arv
jeg behøver vel ikke gjøre det en gang til
hvisker en stemme i meg
kanskje det er en stemme som vil hindre meg
i å gjøre det jeg må, se at under det første lag jeg slapp
ligger et lag til, ja det skal visst være som en løk
sa lamaen til meg, egoet vårt, det vi må gi slipp på
for å våkne opp og bli fri fra illusjonene som holder oss nede

kirken lå i en dal
der den utvidet seg
kirken lå på en høyde
hvor en kunne se utover
i alle himmelretninger
luften var klar og ren
himmelen ufattelig blå
over de gyldne kornåkrene
og den sorte, fuktige muld
i overgangen mellom sommer og høst
så vi opp mot kirken som lå der oppe på en høyde
under kirken lå en gang et et hov
krigerguddommene
det patriarkalske trossamfunn
la seg over fruktbarhetskulten
i flere lag
hvis kraftplasser vi bare
kan se spor av i dag
hvis øyet bare ville se

jeg leser i en bok
hvis vi kan gi slipp på den sinnstilstanden
som hele tiden er fyllt av uro
som hele tiden løper vekk fra noe
eller løper etter noe
hvis vi kan bryte oss fri fra dette mønsteret
da får vi fryktløsheten, frigjøringen og freden
jeg leser dette i heftet som Ringu Tulku har skrevet
OM de fire edle sannheter i serien Lazy Lama :-)

gi slipp på fortiden er en ting
men å gi slipp på framtiden er en helt annen
all frykt og håp med framtiden
men det skal være mulig har noen sagt til meg


Det skal være lett og gledesfyllt skriver du Jorunn
ja, der du er nå, er det det
men jeg er en som har reist den omsnudde veien
noen må visst det, men ikke alle har jeg forstått
jeg måtte reise gjennom frykt først
møte alt det fryktinngytende i mitt dypeste underbevisste
det har vært min vei
og den er omsnudd
og den som er omsnudd kan ikke gå opp i lyset
sa Ailo en gang han sto på tunet på Karma Shedrup Ling
og pekte og viste fram tegningene på den ene sjamantromma si
du var nok en omsnudd, crazy sjaman da du sa det Ailo
jeg måtte gå den omsnudde veien
for å kunne sette meg fri fra frykt
jeg måtte få opp mitt sinne
mitt eget raseri for å greie det
og det var jeg så redd for, at jeg måtte få hjelp til å få det opp
på Saivo, og av alle steder ble den holdt på Karma Shedrup Ling
der holdt Ailo meg fast med blikket sitt, i mitt eget raseri
i stille meditasjon
det gikk vel ett og ett halvt døgn før jeg gikk gjennom
ville bare flykte unna i hver eneste pause
løp ut i skogen og gråt og forsøkte å gi slipp
men jeg skulle ikke det, gi slipp
eller kanskje jeg ga slipp på det jeg skulle men ikke alt
jeg skulle løfte dette sinne opp
opp og inn i hjertet
dit kom jeg etter at alt i en stund bare ble totalt kjedelig
det ble så vanvittig kjedelig å sitte der i sirkelen med dette sinne
det var vel da jeg sluttet å frykte mitt eget sinne
jeg tror jeg begynte å le inni meg
det var jo vanvittig spennende da, til slutt, da frykten for dette slapp
å kunne åpne opp for å kjenne at det var en kraft
men det er farlig å bruke en slik kraft
hvis den ikke går gjennom hjertet først
for nå kommer det opp uten at jeg får hjelp
en kraft fra under fotsålene dirrer opp gjennom beina
noen ganger ser en sint skikkelse
men så ser jeg samtidig at det er et menneske med et dypt sår
og da blir det lett og ta tak i det og si jeg elsker deg
og så kommer en liten jente opp som ikke har blitt sett
også hun med sitt sår, det er ufattelig lett å elske da
men som oftes vil den kraften som kommer opp fra under fotsålene
bare ha meg til å bevege meg
få meg satt i gang med å få å gjort ting
jeg må bare ta tak i den kraften og stole på
at hjertet er med
det er jo det jeg mediterer på i hjertet mitt
kjærligheten, den altomfattende medfølelsen

Og min reise inn i mitt eget sinn og kropp
i det mytelandskap jeg reiser da
det er gjennom den "tibetanske dødeboken"
men jeg begynte i det landskap som en kommer til aller sist
der de fryktinngytende holder til
men som egentlig er medfølende oppvåknede vesener
det er tre landskap i denne teksten Bardo Thodol
det midterste der er gleden og kanskje lettheten
kanskje jeg kan snu meg nå
kanskje jeg har nådd bunnen nå
det kan ikke være mye igjen
nå når jeg er under fotsålene mine
eller må jeg reise gjennom hele jorden først
for å reise inn i dette gledesfylte
nå som jeg har fått healing for at gleden vil være med meg
ikke bare en men to ganger
av Ailo og Fulmaya
nå må jeg vel begynne å tro på det selv snart
når to sjamaner har åpnet meg for det
at gleden virkelig finns der inne
eller kommer utenfra og inn
er det ikke slik at tro kan flytte fjell

AVE jeg har tatt av i tråden din!!!
Ave du har kasten inn en brannfakkel!!!
Det tok helt fyr her!!!

Veien fra lidelse til glede

Først av alt vil jeg bare si, jeg syntes det er bra at du tar av med det du har på hjertet selv om der en annens tråd.

Nå er jo ikke dette min tråd i utgangspunktet, men jeg tror det er viktig å kunne bytte tema i løpet av en tråd til en annens innlegg.

Så lenge den som startet tråden har fått sagt det den personen ønsket å si og fått svar som tilfredstiller dette ser ikke jeg noen grunn til å ikke skifte tema. Om svarene er tilfredstillende nok må jo trådens eier ta ansvar for selv.

Jeg er jo ikke moderator her på forumet så jeg skal ikke legge meg over dere andres meninger, men jeg tror forumet trenger en dialog og det skjer kun i slike tilfeller. Ellers blir forumet liggende dødt, slik det har gjort i lange tider.

OG SÅ til mitt egentlige svar:

Hva er mandala for deg Crazy Shri?

Jeg kunne søkt det opp på internett, men det er mer interesant å høre det fra deg :)


'J.

Takk for det Jimango

Det mandala jeg snakker om her, som mitt første og andre,
det er mandalaer vi fikk med å gjøre trommereiser på Saivoutdanningen til Ailo.

Jeg har jo gått gjennom to Saivoforløp, derfor har jeg to slike mandala.
Og når du trekker fram dette nå, så har jeg hatt merkelige opplevelser med at jeg har to mandala, de ligger liksom over hverandre og det
første som ligger underst, ting fra det kommer ofte gjennom det andre når jeg står fast, for å vise meg at jeg har kraften fra det liksom, for å gi meg en dytt og så jeg ikke blir sittende fast

Mandalat vi lagde oss på Saivo,
først gjorde vi fire trommereiser
hvor vi hentet fire kraftdyr
i de fire himmelretningene
og deretter tegnet vi det ned på et ark
etterpå så reiste vi for å finne det positive og negative
maskuline og feminine mellom himmelretningene
det var ikke gjennom vanlige trommereiser men med litt tromming og bevegelse, jeg husker ikke helt
og til sist skulle vi tronsette oss i sirkelens midt, i det høyeste, det var også gjennom en trommereise.
Men jeg har som skrevet tidligere, veldig dårlig hukommelse, så det jeg skriver nå behøver ikke være riktig.

Noe av det enkleste mandala vi finner er en sirkel med en prikk i sentrum.

Oi, nå husker jeg, jeg fikk et mandala i en drøm natten etter første gang jeg var hos Ailo og fikk healing, et tverrsnitt av et nyhugget furutre, det var så nyhugget at sevjen piplet fram. Mitt liv mellom årringene. Det var da rotchakra spratt opp også. En heftig opplevelse.

For noen uker siden sa en lama til meg, da jeg gikk meg vill i alle mandalaer og mantraer; alt er mandala. For det er jo et bilde av sinnet vårt, av det universelle sinn også, og det kan være alt.

Men som et hjelpemiddel, som et sinnskart på egne indre reiser, kan det jo ikke være alt, iallefall ikke til å begynne med, da ville det bli for overdveldende og for farlig også tror jeg. Det er en hjelp til å utforske vårt eget sinn, som i sjamanismen (arrester meg viss jeg tar feil, dette blir tastet ned på direkten, det er min oppfattelse ja) blir delt inn i den nedre verden, som vel er reptilhjernen vår, dyrearven, og så er det den midtre verden, der oppfatter jeg at det feminine og maskuliene er, er det de to hjernehalvdelene tro, og veien mellom den nedre og øvre verden, som sidekanalene rundt hovedkanalen i hvert chakra kanskje, som yin yang, men jeg vet ikke helt. I den øvre verden er vår høyeste bevissthet, og hva det er, har jeg kanskje ingen erfaring med, jeg vet ingen ting om det, iallefall ikke i mitt andre mandala, det er det som er skjult for meg selv, en bitter pille å svelge, men reisen går fra "bitterness to sweetness" som kjent, så det går nok bra. Det er jo noe som heter det 3. øye da og det 3. øret med, den som lever får se. Kanskje jeg må ha et tredje mandala skal jeg det?

Men den gangen jeg skulle gå gjennom med mitt første mandala, få det på plass i meg selv, i mitt sinn, da var jeg så vanvittig redd at jeg måtte ha det sterkeste hjelpemiddel, det enkleste mandala, en sirkel med en prikk i midten. Ailo har skrevet en kjempefin artikkel om det på forsiden, som noen hentet opp med en kommentar, like før jeg skulle integrere mitt første mandala. Slik kom det til meg, når nøden var størst og jeg virkelig trengte det. Og det var jo ikke noe jeg tenkte, den sirkelen med den prikken i midten, det var plutselig rett foran meg, da alt kom opp, alt jeg kunne gi slipp på da, jeg var vansidig av redsel, men jeg skjønte jeg hadde et valg der og da, jeg kunne si nei, og gå flere runder med meg selv, eller jeg kunne si ja, og det gjorde jeg, jeg sa ja, nå er det nok, nok er nok, det er nok frykt nå, så ja, jeg velger å møte frykten, se frykten i hvitøyet, og etter at jeg sa ja, ble jo frykten så overveldende en halv times tid, at jeg trodde jeg hadde mistet forstanden, alt løste seg opp og forsvant ut i inteheten, i det uendelige rom, synes det som om, det var da sirkelen og punktet i midten kom som hjelp, og i det lå beskyttlsen også, beskyttelsen for at sinnet kunne tåle dette, denne bevissthetsutvidelsen. Og det er kjempeviktig, være forberedt, gjennom å ha gått de mange små skritt, før en åpner opp for å gi slipp på så mye, og ha en beskyttlse i noe, for meg helst gjennom en lærer, i alle fall mellom verdenene, noe som holder meg på plass mens jeg tror jeg mister alt, en lærer som gir meg det jeg trenger når jeg trenger det, mellom verdnene. Så var det å gi slipp på alt igjen da, også læreren, for så ensom føler du deg i det du tror du mister alt, absolutt alt, og slik må det vel være, skal det skje på ordentlig, dypt inne i ditt eget sinn.

Tusen takk alle sammen for viktige og kloke refleksjoner. Jeg ser alt i en sammenheng, selv om det blir omveier. I denne tråden kan alt som vil uttrykkes få blomstre. Rikt og fyldig..

Jeg har i flere dager nynnet ”jeg har en Buddha i magen”, og jeg har fått et rødt merke i håndflaten. Som at Jesus og Buddha er med meg, Jesus viser noe om lidelse, og Buddha om den opplyste natur som finnes tilgjengelig....., Det må være så utrolig godt å leve i lykksalighet og være et medfølende medmenneske uten å bli overveldet av verdens smerte....ikke la frykten for smerte slå sprekker i hjertet slik at kjærligheten renner ut.

Intensjon er viktig.
Hvordan vil jeg leve i verden.