Heia Glør1

Sinne mestring har vært endel av livet mitt,og er det ennå.
Øverst på lista mi over ting som utløser sinne og irritasjon
står melkeprodukter,kvitløk,grisekjøtt,alkohol og "nyheter" i media.

Desse tinga held eg meg langt unna,og på denne måten blir lunta mi lenger og det gir meg et pusterom når det stormer som verst.
Men det hender eg blir påvirka av andre rundt meg,som ikkje tar det så nøye med ka de putter i seg,og da kjem gjerne horna fram.

Når eg var liten kunne eg skrike meg rød å blå av sinne
og sinnet har fulgt meg oppover i ungdomen og voksenlivet,
og eg har følt meg besatt av onde ånder og djevler.
Men så endag går det opp for meg,at det er eg sjølv som inviterer til bråk ved å innta mat eller drikke som kroppen min ikkje vil ha.

Det er som å vakne or ein ond draum der alle later som ingenting.

Hold deg unna dårlig popmusikk og chilli. Spesielt chilli. Falsk varme og dårlig energi.
Eliade skriver i storboka om sjamaisme at noen kulturer forbyr sjamaner å spise chili da de har nok ild inne i seg. Andre sier at man skal ete mer for å fyre lden. Samme det, va vet vi.

en hva er sinne, la det flomme la det bruse, men vær som en stille vårbekk i neste øyeblikk.
Hva er du?
er du en blomst, eller et fossefall.
Skal du buldre eller er sinnet ditt med på å kase deg fra en klar sti?
Selv bjørnen er sjelden sint....

Jeg er enig i det som er skrevet her, spesielt det med unyttig føde, "nyheter" og dårlig musikk..

Ellers er det jo også viktig å ikke undertrykke sinnet sitt, det kan være direkte skadelig for kropp og sjel. Energien som ligger i sinne kan males, skrives, danses, spilles osv. Da går det ikke ut over noen, og det kan få noen spennende uttrykk

Ellers er det fint med oppmerksomhetstrening, meditasjon, trommereiser etc. for å mestre ukontrollerbare følelser og gi dem tilbake den livgivende kraft.

Det var en gang ei lita jente
som lærte på en hard måte
ved harde slag fra en voksen
at det ikke var lov å være sint
eller handle på andre forbudte måter
som å stjele litt sjokolade
eller det kunne jo være en hel konfekteske da
den Sorte Sfinx
for å få lov til å være med de andre i leken
å være et sint barn, ble umulig
uten at det fikk for store konsekvenser
enten mere bank eller avvisning
og noen dommens ord på toppen
du er slem, må vite

Så ble det lagt lokk på da, alle disse
farlige temperamentsutbrudd
godt opplært i at slike følelser
fører lukt inn i fortapelsen
og opp kom selvfordømmende tanker
etter hvert som jenta vokste seg til
de farlige, forbudte følelsene kunne
rettes innover i stedet
med fordømmende ord



Men i pressede situasjoner hendte det jo
at irritasjon og sinne kom opp til overflata
og ble møtt med samme mynt
og situasjonen ble aldeles fastlåst
i krangling, der hele fortida kom opp
på kjøpet, og så ble det lagt lokk på igjen
pluss en stor bør med dårlig samvittighet på toppen



men heldigvis, når jeg var klar for det
og kunne begynne å ta tak i disse vanskelige følelsene
var hjelpen der, det fantes noen der ute som var i stand
til å romme uten fordømmelse
og åpne opp for dette forbudte område
i mitt mer eller mindre skjulte følelsesliv
det skjedde allerede på min første Saivosamling
jeg gikk rett inn i blint raseri
visst nok ble jeg utskjelt i alles påhør etterpå
og løp fortvilet ut på sokkelesten
og gjemte meg gråtende i en rosehekk
men jeg ble jo hentet inn igjen da
og møtt som om ingen ting hadde hendt
og etterpå fikk jeg healing
i sentrum av sirkelen
hvor sterk den healingen var
har jeg ikke skjønt før nå
det var ren medfølelse
det tok meg over to år å slutte å bli dønn fortvilet
hver gang jeg tenkte på det
over det blinde raseriet jeg hadde vært i den gang
etterhvert begynte jeg å tenke på det som en gave
det var den lille jentas raseri, som hun nesten aldri
torde vise for sin fryktinngytende far
det fikk komme opp i trygge omgivelser
selv om jeg ikke forsto det da det skjedde
med en lærer som kunne romme det og vise vei
sakte men sikkert videre
raseriet til en liten skremt bjørneunge
i møte med en som hadde minst tre bjørners kraft
den i fortiden ukontrollert
den i healeren mestret

det skulle gå år før jeg møtte sinne i meg selv igjen
i en ny Saivosirkel, det kom med et kraftdyr
og jeg ble sint ja, men samtidig så fortvilt og redd
at jeg løp ut i hver pause og prøvde å gi slipp på det
gråt gjorde jeg vel også, skjønte ikke hvorfor dette
skulle komme opp igjen, dønn urettferdig synes jeg det var
jeg som hadde prøvd å jobbe så mye med meg selv
over mange år, virkelig prøvd å forandre meg hadde jeg
men inn i sirkelen kom det samme raseri opp igjen
slik fortsatte det i nesten to dager
jeg slapp ikke unna, jeg ble holdt fast av lærerens blikk
helt til jeg begynte å forstå at jeg måtte ta tak i denne følelsen
i stillhet, ikke prøve å flykte unna sinne mitt
det første som kom opp da jeg gjorde det
var at det var aldeles for kjedelig å sitte slik å være sint
da begynte det å bli litt morsomt
jeg kunne begynne å observere hva sinnefølelsen gjorde med meg
så skjedde mirakelet, det store vendepunktet
jeg kunne løfte sinne mitt opp fra roten forsto jeg plutselig
det var bare å jobbe på, med full konsentrasjon
sakte ble sinne mitt løftet opp i hjertet mitt
og under over alle under, det ble forvandlet
til kjærlighetskraft

øvelse gjør mester, den første gang med å erfare å være i mitt eget sinne, skulle vise seg å ikke være nok til å mestre den følelsen og transformere den der og da, etter å ha greid det i Saivosirkelen
i møte med en annen lærer, en yogatantriker, en ki-energihealer
kom sinne opp igjen, fortvilet da også, men det var som om jeg kjente igjen noe da, inn i en devotion-sirkel etterpå
jeg forsøkte virkelig å jobbe meg gjennom i stille meditasjon
men jeg greide det ikke, ut i pausen for å forsøke å gi slipp
fortvilelsen var like stor for at jeg ikke greide det
sinne kom opp igjen i neste meditasjonsøkt
men da plutselig var hjelpen der, rett foran nesen min
satt læreren og jeg påkalte alle mine åndehjelpere
tok tak i sinne mitt og gikk etter en stund rett inn i en hjerteåpning
denne gangen tok det bare et par tre timer
før sinne ble transformert til kjærlighetskraft

og jeg er under opplæring i hverdagslivet mitt
det hender jo at familien blir irrritert, ja noen ganger sint
på hva jeg gjør og sier
treffer de ikke for hardt i gamle sår
og jeg er årvåken nok, kan jeg møte det med å gå inn i meg selv
der og da, og ikke sende det sinne tilbake igjen
men noen ganger glipper det, da er det å løpe ut på terrassen
og sette meg ned for å ta tak i følelsene
når jeg er gjennom og kommer inn igjen
sitter jo familien der, til min store overraskelse
blide og fornøyde

men ennå er jeg ikke helt der, kjenner jeg
at hvis jeg blir truffet i de dypeste sår
at jeg kan forvandle sinne til kjærlighet der og da
men jeg er på vei, og jeg drømmer om å komme dit
at jeg kan transformere det
i det jeg blir truffet av den dypeste urettferdighet
Ã¥ ikke sende det samme tilbake igjen
heller ikke rette det utover i verden
Ã¥ skape fiendebilder
jeg har mer enn nok med å transformere
min egen største fiende
som egentlig nå, ser jeg, er min største læremester
min troublemaker (slik er visst de beste lærerene)
mitt skyggeselv
det er lov å drømme
det er flere forsøk verdt


jeg vet om foreldre som eier sitt eget sinne
jeg har sett hvordan de hjelper sine småbarn
til å få kanalisert sitt sinne i møte med, for barna, stor urettferdighet
kanalisere det etter barnets modenhet
inn i trygge uttrykk
og sakte lære seg å mestre det etter sin alder


men for oss som ikke hadde slike foreldre
(eller helt kunne greie å være en slik forelder selv)
er det aldri for sent å gjøre noe med det
jeg tror jeg er i ferd med å gjøre den største jobben
et menneske kan gjøre i sitt liv
å transformere de dypeste sår fra barndommen
helbrede og få nye friske røtter i godt jordsmonn
jeg er stolt over meg selv
jeg er stolt over alle de jeg møter på min vei
som våger å åpne opp for gamle vonde sår
vi er modige
vi er bare så tapre
at det nesten ikke finnes ord for det
tenk å forløse alle de følelsene
vi blir opplært til at vi ikke skal ha
men som alle mennesker har
det er vågemot
tenk all den frykten vi må møte i oss selv
for å kunne bearbeide disse følelsene
nå måtte jo jeg ha veldig mye hjelp da
for jeg måtte jo ned i mitt mest ubevisste følelsesliv
noen måtte bære for meg
noen måtte være et sikkerhetsnett
etter hvert som jeg åpnet opp for dette
og i mange år falt jeg gang på gang ned i det dypeste mørke
og satt meg fast i tung depresjon og ga opp innimellom
da måtte jeg få healing for å komme meg opp igjen

det hele startet med at min fars energiavtrykk
ble ekstrahert ut av meg, uten at det ble satt ord på det
glad var jeg at jeg ikke visste da, at det også finnes et andre ord for det
exorsisme, da ville jeg koblet det til djevelutdrivelse og gått helt i stå
samtidig tok healeen ut flaggermus fra mitt hode
der og da kjente jeg, at jeg var fri fra alle tvangstanker
det har jeg vært helt til for noen uker siden
i en trommesirkel, en kvinnesirkel
kom plagsomme tanker før og etter selve trommereisen
men jeg gikk inn i mitt gamle mønster
ble for redd og fortvilet og kvalm
til å kunne ta tak i det der og da
ville bare vekk fra alt igjen
men selve trommereisen var den mest fantastiske jeg hadde opplevd
for en sterk medisin den ga meg på veien til å kunne begynne
å transformere alle disse tankene som kommer bakpå meg
som skutt ut av blinde, og gjør meg handlingslammet
og får meg til å felle sterke indre dommer over meg selv
det var en åndefugl i den reisen,
den sa den var selveste Sjelefuglen
som drev med shapeshifting
både en fugl Fønix, ørn og en hauk
så jeg vet at jeg har en stor jobb foran meg
med å ta tak i disse skremende tankene
som har satt meg helt ut
jeg forstår jo etterpå at de tilhører fortiden
at det er noe som kommer opp fra det dypeste mørke igjen
men nå må jeg være klar, siden det har kommet opp igjen
har hatt mange reiser med min indre dommer i det siste
han er en stor shapeshifter
og trommereisen ga meg noen svar
dommeren kommer i forkledning av arketyper
presten, legen, lensmannen, ja, så kom til og med banksjefen
men i negativ form, det negative maskuline
presten tror jeg at jeg har transformert
måtte helt inn i den store frykten for å miste vettet da
trodde en stund at jeg ble gal i sinnet, før alt falt på plass
og en trosforestilling slapp taket og frykten for den med
legen har jeg tatt et kjempelag av
det er best slik, at ikke alt kommer på en gang
ville vel knapt overlevd det

så nå sier jeg til meg selv;
jeg er ikke mine følelser
jeg er ikke mine tanker
jeg er så mye mer enn det
innerst inne banker et hjerte
jeg tror jeg er i ferd med
Ã¥ bli glad i meg selv
hele meg
skyggeselvet mitt også
da kan jeg virkelig begynne å elske
mer og mer, fler og fler
tro hvor dette skal ende :wub




Jeg hadde egentlig pålagt meg selv skriveforbud
her på Sonen for en tid
men åndeenergiene ville det annerledes
jeg fikk en ny cd i hus i går
"Vision Seeker" med John Two-Hawks
da fløytetonene og lyden av friskt rennende vann
kom i kuttet "Innocence" skjedde det noe med meg
og da jeg la meg, ba jeg om å få en drøm om tromma mi
det ble en drøm uten ord, og nesten ikke bilder
det eneste jeg så, var en liten klump
men den var ikke sort, mer lysebrun eller beige
det var vondt, det føltes som jeg natta gjennom
lå og vrei meg ut av noe
sakte vridninger som jeg måtte bruke all min kraft på
for som på en måte å kunne dreie meg gjennom og ut av noe
herrejeremia, har jeg vært gjennom en slags fødsel i natt
men jeg var jo ikke redd, det var det merkeligste av alt
og jeg er slett ikke helt ute av fødselskanalen ennå
hvis det er det det er jeg er i ferd med å reise gjennom
kanskje det er transformert sinnekraft som får meg gjennom
for det er som om jeg må gjennom noe veldig gammelt noe
noe helt ordløst
noe som har satt meg skikkelig fast
men det er ikke knallhardt lengre, bare veldig tungt
og det krever alt jeg har av kraft, virker det som om
jeg jobbet virkelig alt jeg kunne i denne drømmen
og da jeg var i ferd med å våkne lå jeg også å vrei meg fysisk
på denne merkelige sakte, men i den dypt konsentrerte bevegelsen
og inni meg vrei jeg meg også på samme måte, som i en spiralbevegelse
ja, jeg var mest forundret over at jeg ikke følte frykt da jeg sto opp
og så kom jeg til å løfte på hodeputa
der så jeg at jeg flere dager i forveien hadde lagt ned
bønnekjedet mitt, som bare synger stille
om mani padme hung, i uendelighet
og en stein for klardrømmer
og så Reid-runen da, for lett og trygg reise
og mens jeg skriver spiller Two-Hawks "The Journey"
......
nå er det "Purification", noe som minner meg på
at jeg er midt i vårrengjøringen
får vel stoppe med skrivingen nå
men trommeskinnet det har en sprekk
kanskje den bevingede slangen inne i trommeramma
kommer helt ut snart
klar til å fly opp
fra roten
det behøvdes sterk heksemedisin for å komme løs derifra
hvitløk, løk og chilli

I går kom den først sommerfugl på besøk
den satte seg ned foran meg
helt stille satt den veldig lenge
den ga meg til og med nok tid
til at jeg kunne gå inn og hente brillene mine
så jeg virkelig kunne se det vakre mønsteret den hadde
den fløy ikke av gårde selv om jeg kom helt nær den
og jeg plukket min første hvitveisbukett i går
hvitveis i første knoppstadie
de slo ut i full blomst i det tidlige morgengry

NÃ¥ spiller Two-Hawks "Crying for a Vision"
det gjør jeg også!

Å hei Glør, skriveforbudet er ikke så strengt, det er vel mer en skrivepause også. Den ordrike meg har stunder i det ordløse nå, det kan faktisk være en god opplevelse innimellom.

Men nå var det sinne som er denne trådens tema. Som jeg har strittet i mot å få opp mitt eget sinne, det har bare vært forbundet med så stor frykt. Men ulven er en utholdende lærer, så nå er jeg kanskje ikke så redd lengre. Eller kanskje jeg ikke har så stor frykt for selve frykten lengre. Jeg får vel opplæring om å ta grepet på det som kommer opp fra det ubevisste. Og nå har også ulven gitt meg et lite hjerte, som skal vokse seg stort. Jeg har fått ulven stykkevis og delt over veldig lang tid. Ryggrad, poter og hale og kanskje ting jeg ikke husker nå, kom hver for seg. Men med det lille ulvehjertet, kan jeg si; jeg elsker deg til det som kommer opp fra det ubeviste dyp, være seg frykt, sorg, sinne eller andre vanskelige følelser.

Jeg tror jeg behøvde den transformerte kraften i mitt sinne, livskraften, skaperkraften, hjertekraften, virkelig, for å sette meg fri fra her jeg befinner meg nå, i røttene mine, ilusjonen i rotchakra, at det er ugjenomtrengelig. Det skal kraft til, for å trenge gjennom den illusjonen. Energiene i rot er bare så tunge, så tette, og tilsynelatende mørke, at jeg trengte alle disse årene, er vel snart fem år jeg har reist i røttene nå, for å bli kjent og gradvis lyse dette opp med månelyset.

Og så min litt humoristiske kommentar til diett; Hjortedanser skrev at chilli var en kunstig hete, ja kanskje det, men når jeg lå der som et offer, så var det vel noe av den hjelpen jeg behøvde, å få litt fart på energiene, få renset opp i tenpluggene, slik at det kan gnistre litt til når jeg la meg ned og bare hadde lyst til å gi opp. Da var heksemedisin i heksegryta til hjelp, om det er chilli eller hvitløk. Det er tunge, grove energier i rotchakraet, i allefall med den fortiden jeg har. Noe annet gjelder vel for de som arbeider med mer lettere energier oppover i chakraene, da må det kanskje en lettere diet til. Og så var det det med å miste jordingen, det hendte faktisk også, mens jeg jobbet med røttene mine, når jeg gikk gjennom noe, ble jeg ofte så lett og glad at jeg gikk rett opp, ubalansert. Jeg kjenner jeg har litt for stor behov for tung mat nå, men det er vel jording det også? Og hvitløk kan vel skremme uvelkomne gjester som vil inn? Å få renset opp litt i det tunge med hvitløk, chilli og annet sterkt, det tror jeg bare har gjort meg godt. Eller... det er noe nytt på vei, og jeg sitter vel kanskje heller fast i et gammelt diettmønster nå, kanskje det rett og slett er en gedigen illusjon deg også

For den drømmen og oppvåkningen fra drømmen jeg hadde, viser meg at jeg er på vei ut av noe. Kvelden etterpå dro jeg på dans, 5 Rytmer. Da jeg lå på gulvet og gikk inn i meg selv først, kjente jeg at jeg kom bare så langt innover i meg selv, jeg kom vel inn i endret bevissthetstilstand da. Første del av dansen i de myke sirkelbevegelsene gikk utrolig lett, jeg vet ikke når det begynte å bli så tungt å danse, kanskje litt inn i stakatobevegelsene, ungdommens rytme, den som gir retning og definerer deg ut i rommet. Og det ble tungt, kjempetungt. Så fikk jeg indre bilder, jeg danset inne i en boble, jeg ville bare ut av den, jeg brukte all den kraften jeg hadde for å danse meg ut av den. Men hinna i boblen var bare så tykk, og elastisk, den ga litt etter, så jeg kunne såvidt bevege armer og bein, men ellers var jeg totalt innestengt. Og så ble jeg mer og mer kvalm, men de tegnene kjenner jeg nå, og det var bare å løpe ut på do og brekke seg og inn å danse igjen. Jeg gir ikke opp så lett lengre nå. Så kom kaosrytmen, det var framdeles tungt. Da lagde vi noen store sirkler, slik at vi kunne få hjelp til å danse en eller noen fler inni sirkelen, i kaos, mens de i sirkelen holdt rommet for oss. Etter andre forsøk i kaosrytmer inne i sirkelen løsnet det.

I det lyriske rommet skjedde underet igjen. Plutselig ble det veldig lett å danse, det tok en stund før jeg forsto, bobla med den tykke hinna var borte, jeg var fri, i et større rom, det ble bare så utrolig lett å gå inn i stillheten. Da jeg la meg ned til slutt, kom gaven; energier så lette, begynte å strømme inn gjennom tærne og fotsålene og opp gjennom beina og inn i bekkenet. Energier kom gjennom fingertuppene opp gjennom armene og inn i hjertet. Og gjennom hodet strømmet energiene og derifra ned i hjertet. Først kjente jeg det bare, men så fikk jeg se det også, hele energinettet i kroppen min. Energiene var som ørsmå lyspunkter, tusenvis med lyspunkter, en sitrende, elektrisk opplevelse, og i noen møtepunkter mellom enegitrådene var det større lyspunkter, jeg tror til og med det var farger, men det hele skjedde så raskt at jeg kunne ikke fange hele bildet. Men det varte lenge nok til at jeg husket; jeg hadde opplevd noe lignende før.

En gang, dagen etter at jeg hadde fått en ki-energi healing, blir jeg plutselig kastet inn i en spontanreise, der jeg opplevde hele healingen om igjen, men da inne i kroppen min, Da kom også energiene strømmende inn gjennom føtter, hender, men jeg husker ikke om det kom gjennom hodet den gang, eller om det nådde fram til hjertet. Og jeg så energinettet inni meg, det minnet om illustrasjoner jeg hadde sett av meridianlinjer. Men da jeg lå med den samme opplevelsen på gulvet etter dansen, så var det alikevel litt annerledes enn den etter ki-healingen tror jeg, energiene var lettere, lyspunktene var kanskje ennå finere og mer gnistrende, hurtigere.

Og så er det alle de merkelige sammentreffene i hverdagslivet. Dagen mellom drømmen og dansen kommer min yngste sønn hjem fra skolen og holdt en miniforelesning om fotoner for meg, at den eneste måten en kan obsevere de på, er gjennom en sprekk eller noe slikt, ikke når de treffer en fast materie, da får vi bare sanseinntrykk som egentlig er en illusjon. Der og da forsto jeg i et glimt hva det vil si å reise i mellomrommet mellom verdenene og min sønn og jeg kunne for første gang kommunisere over en avgrunn mellom våre to forskjellige forståelseshorisonter, uten at det skulle ende i at en hadde rett og en annen feil, det fantes ingen sannhet, bare et rom for undring.

Jeg spurte en gang læreren, når kan jeg vite at rotchakraet mitt er opplyst? Da fikk jeg til svar; det er månelyset det. Ja, jeg reiser med lyset fra hara og ned i røttene mine, med bevissthetens lys i hara, eller det er jo bare en refleksjon av lyset fra solen. I hara er vannet og vannet stiger og synker med månekraften, bølgenes følelseshav, opp og ned i uendelighet. Opp kommer de sterke uforløste følelsene i roten, i jorden. Men jeg forstår jo nå, at ikke alle har det på denne måten. De som hadde en trygg barndom, de slapp å leve i den illusjonen at jorden var ugjenomtrengelig. De kunne vokse fritt opp fordi røttene var friske og jordsmonnet lett og godt. Slik er det ikke for meg. Og at det er en illusjon, det var ikke nok å vite det mentalt, det må forløses fra kroppen, fra kroppens hukommelse, i celleminnet, derfor måtte det ta så lang tid for meg. Kanskje jeg er i ferd med å våkne opp fra en Tornerosesøvn nå? Kanskje kan jeg slutte med å vandre omkring i natten, i skogen, og bare se på lærerens finger som peker opp, det være seg pekefinger eller tommelfinger. He, he... jeg har jo begynt å se litt lengre en det, jeg ser at månen både er svart og med lys... jeg har jo gitt slipp på å se på den fingeren i mange omganger, en gi slipp runde til, så... blir det kanskje månelyst, og kanskje vannet ligger der i et øyeblikk blikkstille, så jeg kan se månen speile seg i vannet, og en gang kan jeg kanskje gjenomskue at det også er en illusjon. Da kan den sorte krigeren si seg ferdig med sin jobb i røttene, han har nedkjempet alle motsettninger som finnes der, overvunnet frykten og skapt en indre fred og et stort tomt, åpent rom kanskje?

De energiene jeg fikk gjennom kroppen i dansens stillhet, det var noe merkelig med de energiene. Ett område i kroppen var liksom dødt, nærmest bevisstløst. Det var i magen, i solar, det gikk ikke noen energier gjennom dette. Jeg er ikke påkoblet min indre sol ennå, og det vil vel ikke skje før min indre jord er fullstendig helet. Men jeg kan jo ikke se direkte på solen, iallefall ikke nå når det er vår og ikke den svake, hvite vintersolen lengre. På den siste trommereisen, fikk jeg beskjed om å reise over Himalayas tinder til et fjell i India, for å møte en åndehjelper. Jeg gikk først forbi noen høye sopp da jeg kom til India og fikk psykedeliske bilder. Men da jeg kom fram til fjellet, Arunachala, og åndehjelperen, begynte vi å gå rundt fjellet, med solen i ryggen så vi ned på blomstene som vokste på marken. Jeg fikk mikroskopisk syn og kunne se alle detaljene i blomstens indre, støvbærerene ble bare så store og tydelige. Så der er jeg kanskje nå, at solen lyser på min rygg, på mitt skyggeselv, når motsetningene, om det er i hara eller solar vet jeg ikke, når de dualitetene er gjennomarbeidet, da kan kanskje min indre sol begynne å skinne. Og den indre krigeren, han er kanskje ikke mørkets fyrste lengre, kanskje han har begynt å pusse rustningen sin, slik at den skinner av sølv, kanskje en gang kan den skinne som gull også, hvem vet, ikke jeg. Da må han iallefall først mestre sitt sinne, sitt temperament fullt og helt, jeg kan jo drømme... og det aller viktigste; det er ydmykheten, den med mykhet i, som læreren pleier å si. Motsettninger i harachakraet og et nytt lag med illusjoner, snart er jeg klar for den reisen også, måtte det bli litt lettere enn å jobbe med det enn i roten, det skal visst være mye farger og andre sanselige gleder der?

Måtte jeg snart gå helt igjennom, men jeg har en bønn til meg selv; måtte jeg aldri glemme hva jeg har erfart i min reise i nattens mørke, den indre reisen ned i jordens dyp for å helbrede røttene mine. Måtte jeg aldri glemme at den egentlige veien jeg går på, er hjerteveien. Måtte jeg bevare ydmykheten, selv om jeg stiger opp i et annet lys, en annen bevissthet. Kanskje jeg fikk svaret i trommereisen, ikke se opp på solen, men ned på jorden. Til natten er det fullmåne, tenk om jeg kunne oppleve den, samtidig som jeg er i balanse. Om det ikke skjer under denne fullmånen, så kommer det flere, kanskje jeg må vente til villrosene blomstrer, i de finnes det sterk hjertemedisin, det har jeg erfart før, selv om jeg var i fullstendig ubalanse den gang, nå ønsker jeg meg fred og harmoni, i røttene mine, og være fryktløs nok til å ta i mot det som kommer opp fra glemselen med medfølelse; om mani padme hung.

Heisan "tjænare"

er sinne egentlig så "ille gæli" ?? hvis jg leste riktig så skriver du at du blir sint ved urettferdighet...Er ikke det et uttrykk for engasjement ??
Jeg synes det norske A 4 idelaet er kvalmt...De ser ned på mennesker som viser følelser.
Er det ikke farligere med enn langsint ondskapsfull greie som tar igjen med en skjult agenda ?
Er ikke det et tegn på ærlighet at man "blåser ut meninga si" ? Er det ikke slike mennesker man kan stole på fordi de viser ekthet og da kan man lese de som en åpen bok ?? Er det kanskje derfor den egenskapen blir sett ned på, for da er man ikke så "slu " som andre

Leser boka om snåsa mannen nå. også han hadde temperament særlig ved uterttferdighet. Han var en dårlig diplomat....

Er det ikke lett bare å si Ok og gå hvis man ikke bryr seg ??

Jeg liker varme levende hjerter......

Vi er så redd for følelser. Hvor mange ganger har jeg ikke ønsket at jeg var født i en kultur med kroppsspråk. Se hvordan de bruker kroppen når de snakker i andre kulturer... Romania, Frankrike, Spania. Jeg misunner dem. Vi nordmenn er fattige....

Nu i disse paaske stunder er det kanskje på sin plass
Ã¥ nevne hva jesus engang sa til sine disippler:

((Det som er inni dere,om dere tar det fram,vil det frelse dere,om dere ikke tar det fram så vil det ødelegge dere))

Og kanskje kan dette være et bidrag til ettertanke,for i det store å hele så handler det om å kunne uttrykke sæ,og sette ord på det som gnager i oss.

En god krangel f.eks.,kan ofte være de mest berikende dialoger man har
fordi da blir sinne brukt som en konstruktiv energi der man får utfolde deler av seg selv man ikke visste at man hadde.

Sinne som ren energi er altså ikke noe å fornekte,eg kan bli sint på min egen sløvhet og slik skape energi til å vere kreativ.

***************************************************'***************

Lenge leve Jesus!

Følelser skal leves ut.
Men balanse er en god ting.
Balanse inni er annet enn balanse utad

inni å utad

det som er utad
er det som er innad

som der oven
så her nede

as above
so below

therefor my horny friend,the two are one
only separated by confusius
and his eagerness
to divide

utad er ikke det samme som inni
du kan ikke lure en gammel skuespiller
som har bært masker på mange plan
fysisk billedlig psykisk magisk mystisk morsomt
folk bærer sine stille utader, og vræler og gråter og ler inni

inni er ikke utad
men utad burde kanskje være inni

endag, se! alt er ett!

denne du
det er jo deg
det