|
Igår natt drømte jeg en eventyrdrøm føles det som. Det var flere eventyr ting med, tretallet, gullkroner, borg og slott.
Drømmen:
Vi kjørte en vei på et bratt fjell, med fjellet til høyre og en vidunderlig utsikt til venstre. Vi var på vei til hjemmet og vi var fire i bilen. Tre kvinner og en mann, mannen kjørte. Det viste seg at vi kvinner var i forskjellig alder, en ung kvinne, jeg, og en som var eldre en meg, hun var jeg ikke bekjennt med.
Så stoppet vi høyest oppe i en bratt bakke, den unge kvinner forlatt oss der. Vi andre fortsatte, ned til hvad som virket å være et kjøpesenter, kanskje en mindre by, ved foten av fjellet. Vi skulle gjøre noe der, kanskje kjøpe mat, før vi dro hjem. Vi gikk inn i en lokal, eller butikk, den var malt helt grå innvendig. Der inne dukker det opp tre kvinner som har gått kurs for meg, en er ung, de andre eldre. Jeg syns det er morsomt og begynner å snakke med dem. Når jeg etter en stunn ser meg rundt er mitt selskap borte.
Jeg går ut, bilen er også borte. Jaha, da må jeg gå opp skrenten til hjemmet.
Foran meg ser jeg en svær port, som porten i en eventyrborg. Porten leder inn i fjellet og er bygd i gråstein, med vakttårn, og en halvsirkel formet port.
Jeg vet ikke om beste veien er til venstre eller til høyre om porten, må finne noen å spørre. Det kommer en liten buss med gullkrone foran på taket. Ser kongelig ut. Jeg rekker ikke å spørre sjåføren før han er borte, men det kommer en til likedan. Da rekker jeg. Sjåføren er en ung mann. Han syns det blir langt for meg å gå, men vil vise veien. Vi går og snakker, plutselig møter han to bekjennte menn og går bort til dem, jeg følger etter. Da er vi i en heis som tar opp opp på fjellet, og når jeg forlater heisen er jeg i høyde med hjemmet.
Jeg peker og spør en av de andre mennene om det er den veien jeg skal ta. Det er det, deretter henter en stor vit helikopter ham.
Jeg går opp til veien. Der er en holdeplass bygd i tømmer, i den bor to hjemløse. Det er et skilt "Hoem" på holdeplassen.
Jeg begynner å gå, denne ganger har jeg fjellet til venstre og den fantastiske utsikten til høyre.
Når jeg har gått et stykke oppdager jeg et slott oppe i fjellet. Det savner tårn men er kongeligt og malt i en lys gul farge.
Jeg fortsetter veien frem og plutselig så går det to kvinner ved siden av meg, den ene ung, den andre eldre.
Så tenker jeg at jeg kan jo ringe eller sende sms til mannen og fortelle at jeg er på vei. Når jeg tar opp mobilen ur sekken faller viktige papir, som hører sammen med mobilen ut på bakken. Når jeg er i ferd med å hente dem opp våkner jeg.
Hvad kan jeg lære av drømmen?
Kanskje at når jeg mister fokus på en ting så kan den bli borte. Jeg mistet fokus på den enkle veien, å bare sitte på og la førern som både kjørte og kjennte veien finne fram.
Siden den muligheten forsvannt så måtte jeg finne min vei selv.
Veien jeg fant var både vakker og interressant og jeg fikk den hjelp jeg trengte. Jeg ville jo komme fram til hjemmet også på den veien, selv om det tok lengre tid.
Hvorfor var det en holdeplass som hette Hoem med to hjemløse i drømmen. Veldig rart. Det eneste Hoem jeg var bekjennt med er jo forfattern.
Jeg søkte på kvasir kart for å finne ut hvor Hoem ligger. Det ligger i Levanger. Hmmm…hvad vil det si meg?
Til meg sier det: Lev ikke med anger, da går du glipp av hjemmet. Ikke bli på den holdeplassen.
Jeg skal altså ikke angre at jeg mistet fokus der nede. Det var ikke feil, det var kun en annen vei.
Dagsrest:
I lørdags filosofterte jeg over myter og trosretninger siden en venninne sagt: Det er rart at så mange nå finner en "egen tro". Jeg svarte: Det kanskje er tidens ånd.
I den sammenhengen tenkte jeg også på tittelen på en bok: "Lev din egen myte"
Er denne drømmen en del av min egen myte, er den kanskje også en del av en større myte?
Trommen:
Min tromme er malt med forskjellige figurer. Jeg pleier å bruke den som kart.
Nå la jeg inn drømmen på den.
Vi kommer fra øst – fra tron, villmarken ånden, ifølge Solögas medisinhjul- vi ferdes en bit opp på fjellet – i mellomverden.
Så kjører vi nedover, mot sør – følelsene, dyrene, kraften, ifølge medisinhjulet. Der nede mister jeg kontakten med min mannelige
del og også med den enkle veien hjem.
I foten av fjellet er det en port med vakttårn - den er på samme plass som uksáhkka, dørvaktersken, på trommen min.
Den veien jeg må gå for å komme hjem passerer ulvenes plass på trommen. Jeg trenger ikke å gå i oppoverbakken, jeg får hjelp og kan åke heis.
Hjemmet er solen og hjertet på trommen min - mitten av verden og skønnheten ifølge Solöga.
Nå nærmer jeg meg hjemmet fra vest – fra folken, den store drømmen og mine håndlinger ifølge medisinhjulet.
Jeg ser et vakkert kjempestort slott, det er ligger på Máttáráhkkus plass på trommen min, høyere opp i fjellet, kanskje i oververden.
Min konklusjon hvis dette er en myte:
Veien til hjemmet, hjertet, er en retning vi alle har. Vi kan miste deler av oss etter veien, og vi kan gå forskjellige veier.
Enkelte kan virke korter og letter enn andre. Dog, hvis vi kun sitter på og følger med kan vi gå glipp av vakre utsikter og spennende erfaringer.
Det viktigste i drømmen tror jeg er:
Ikke lev i anger, da blir du hjemløs.
Gi slipp på å angre det som kan virke som feil valg, feil fokus, fordi når du lever i anger mister du kontakten med hjemmet, hjertet.
..og for meg, hvor er jeg akkurat nå...jeg er ikke hjemløs, men jeg er ikke framme...
og jeg har vanskeligheter med å få kontakt med den mannlige delen.
gunilla
|
Logg inn
Registrer deg
Hjelp
Søk
(gylden medisin)
Et sted i Lev-anger ... er fascinert av slike språklige assosiasjoner og symbolikk .... og plutselig legger jeg merke til at "Hoem" er et anagram av det engelske "home". Det passer jo også ...
Inn i naturen
Sjamansonen
The Shamanic Zone