15 år gammel hadde jeg en "drøm" som gjorde sterkt inntrykk på meg fordi den var så intens. Det begynte med at jeg ble kastet ut av meg selv gjennom toppen av hodet med stor kraft, jeg fløy ut gjennom ventilen over senga mi og landet på singelen foran huset.

På det tidspunktet var jeg i ferd med å øve meg på å styre disse ufrivillige reisene jeg hyppig ble utsatt for i den perioden av livet.

Det var ikke mulig å se kroppen min med øynene, men jeg kunne føle hendene, føttene og hodet. Jeg kunne se omgivelsene mine men dog ikke så tydelig som når jeg var i min kropp.

Jeg fløy opp på taket vårt, jeg fløy videre opp i lufta høyt over husene og landskapet. Det var helt utrolig vidunderlig! Jeg lekte meg i lufta med looper og piruetter og rare bevegelser. Husker jeg tenkte at dette er jo helt fantastisk, hvorfor har ingen fortalt oss om dette på skolen? Vi lærer jo om religion, matlaging og mensen og sånn...

Fant ut at jeg skulle fly litt høyere og sette opp farta alt jeg greide. Vinden var øredøvende. Brått var det som om jeg fikk håndjern på og det var ikke lenger jeg som styrte hverken fart eller retning. Jeg ble skrekkslagen. Jeg ble trukket av en usynlig kraft. Husker ikke hvor lenge denne tvungne luftferden varte fordi jeg var så redd.

Kom til et flatt ørkenlandskap. En stor firkantet bygning, åpen i midten, med lange tynne spir som antenner i hvert hjørne nærmet seg. Midt i det firkantede område i midten av bygningen stod en eldre streng mann med en slags munkekappe på seg. Jeg ble landet foran ham og "håndjernene" ble borte.

Han pekte en befalende finger mot en av bygningens sider, der var et rom fylt av ville vær-bukker. Tem dem -befalte han. Jeg gikk inn i rommet til de ustyrlige dyrene. Dette greier jeg ikke, tenkte jeg. Nei, dette greier du ikke, sa han. Og dermed raste jeg med ufattelig høy fart inn i meg selv igjen.

Og siden da har du gått rundt med tanken i deg: Dette greier jeg ikke.
og svaret: Dette greier du ikke.


Eller?

mvh ailo

Hmm.. Ja, du har vel rett i at jeg min egen hardeste kritiker.

Dessuten hadde ikke mine adoptivforeldre de høyeste forventninger til meg, fordi de fikk høre ved overleverelsen at jeg var av samisk slekt, og mine adoptivforeldre hadde fordommer mot samer..

Men akkurat denne drømmen peker for meg framover mot det arbeidet jeg tok fatt på da jeg begynte på min sjamanlæringsvei.

Denne veien er for meg en kjent og kjær vei, men er jo bare halvveis.

Takk for svar!