Det er vanskelig å skrive nå, ordene kommer ikke så lett for tiden. Men i natt drømte jeg så sterkt, og jeg fikk så lyst til å dele denne drømmen, for det er noe som sier meg, at den er et veiskille i mitt liv.


I fugleperspektiv, så jeg ned på det gamle trehotellets bakgård. Der sto min far og en liten jente. Jeg så ikke, men fikk en fornemmelse av, at min farmor, farfar, grandtante og farmors foreldre, mine oldeforeldre, var tilstede. Min far og den lille jenta sto og så opp bakken, mot det gule huset, mitt første barndomshjem. Plutselig er hele fasaden til det gule huset helt dekt av flyvende flaggermus. Det var som om de kom flyvende rett ut av veggen, rett ut av intet. Faren tar den lille jenta i hånden, og så peker han mot noe helt annet, enn alle flaggermusene.

Han peker mot et vakkert utskåret trestykke. Det er hovedstykke til en framseng fra veldig, veldig, gammel tid. Den må ha blitt skåret ut av en mestertreskjærer. Linjene er mykt slyngende og utskjæringene er som et relieff i flere dybder med myke overganger. Jeg kan ikke huske hva som var motivet, men fargen husker jeg, den var himmelblå som den klareste daghimmel. Med én farge, noen steder nesten helt transparent, andre steder mettet av fargepigment, fikk motivet et helt eget liv. Noe sa meg, at det var samme fargen billedveversken brukte, da hun farget garnet sitt med mannsurin, den helt spesielle potteblå fargen.

Den lille jenta forstår at faren vil beskytte henne, mot å se alle flaggermusene. Men jenta ser, hun ser både det vakre trestykket, hun syns det ligner på en portal, som hun kan gå gjennom, men hun ser også alle de sorte flaggermusene, som nesten dekker hele den gule veggen. Men hun sier ingen ting, hun skjønner, at faren prøver å beskytte henne og at han ikke ønsker å snakke om alle flaggermusene.
Plutselig deler flaggermusflokken seg i tre, og daler ned i hvert sitt epletre, i skråningen mellom det gule huset og det gamle hotellet.

Så er jeg plutselig meg selv som voksen, sammen med min mor, enten på kvisten i barndomshjemmet eller på hotellkvisten. Der henger det utallige broderier i alle størrelser, med motiver fra alle årstider. Det aner meg at min mor har tatt i sin forvaring en arv fra formødrene i min fars slekt. Jeg ser en stor, vakker juleduk, men den er for stor og for vakker, til at jeg tør å spørre om å få den. Men så får jeg øye på to temmelig like små broderier. Jeg kan spørre om å få det med minst farger i, tenker jeg. Det er et pyntehåndklede, til å henge foran de håndkledene en bruker. Motivet forstår jeg, er fra desember måned, joletid, får jeg beskjed om. Ja, joletid og ikke juletid er det. Helt tilbake til norrøn tid må en, for å finne dette motivet. Fra den tid, var også motivet til trestykket, de to stolpene og tverrliggeren, som sto der som en portal, svevende i en egen dimensjon litt over jorden. Men akkurat i det, jeg skal til å spørre om å få broderiet, våkner jeg.

Da jeg våkner kjenner jeg på en følelse av angst. Hva er jeg så redd for? Jo, hva andre vil si, når de får høre, at det ut av veggen, til mitt første barndomshjem, kom så mange flaggermus, at de knapt kunne telles. Skam, den skammen som måtte forbli skjult, bak en plettfri fasade. I det hjemmet bodde jeg, med mine besteforeldre og oldeforeldre, mine aller første leveår.



En av grunnene til at denne drømmen var så sterk, var at i går måtte min mann og jeg, drepe utallige maur og flyvemaur. I vinduskarmen, på kjøkkenet på hytta, har det vært merkelige lyder. Og da vi i går, så litt for mange maur, bestemte min mann seg, for å rive ned vinduskarmen. Og hva får vi se, hundrevis av maur som frakter opp eggene sine. Og på hushjørnet, på utsiden, var det minst like mange. Jeg har jo bestemt meg, for å ikke ta livet av innsekter mer, men dette var dog for mye å leve med. Så maurkverk ble brukt, vi var ferdig i tretiden i natt. Nå har jeg trampet og klemt ihel hundrevis av maur, så nå kan jeg like gjerne kalle meg for en morder også. Alt dette fikk vi i fanget, etter å ha hatt storrengjøring av hytta, i en og en halv uke. I går fikk jeg pusset messing og kobber og plukket inn flere blomsterbuketter. Det var så rent og pent, og vi var storligen fornøyd med jobben vi hadde gjort. Nå kan vi endelig ta ferie og la humla suse, sa vi, gjøre det vi har lyst til, istedenfor å vaske og rydde og slite. I dag, da jeg sto opp, så det ut som om det har foregått en masakre på kjøkkenet ja. Hvite klaser med maurkverk, hundrevis av sorte maur i bøtte og kar.

Og hva ser jeg i karmen på stuevinduet, ved siden av blomstene, nyperosene som jeg plukket inn i går, nå nyutsprunget, der sitter det en edderkopp; spinnersken, veveren og kutteren. Den skal få leve, den vever og reparerer min livsvev. Og jammen kom det ikke en flokk med svarttrost og slo seg ned i gresset utenfor, tre mødre og ni unger med den mykeste fjærdrakt du kan tenke deg. En svanemor med fem små unger, seiler også tidvis forbi, i sundet mellom to øyer. Og under eika, midt på øya, vokser det i år, vakre, hvite skogstjerner, som strekker seg opp mot himmelen, til de syv stjernesøstre der oppe. Det står til liv, det spirer og gror, selv om jeg godt kunne vært foruten å ha tatt livet av så alt for mange maur.

Alt dette kom etter at jeg i over en uke, har hatt ild i deler av mitt skjelett. Der armene og beina møter kroppen, der har det brent godt, for ikke å snakke om hendene, der brant knoklene så heftig, at jeg nesten kunne se at det lyste. Men de smertene har gitt seg. Og bjørketreet fra barndommen er brendt til aske. Hva jeg skal møte ved de to steinene vet jeg ikke. Kanskje er de som to stolper, et symbol på dualitet mellom det feminine og det maskuline. Å reise tilbake til Sarakkas lavvo, skulle vise seg å bli en strabasiøs erfaring, og langvarig. Ennå har jeg ikke kommet til høyden hvor lavvoen ligger. Det er godt det regner her ute, før jeg møter mere ild, og så har jeg jo hele havet å avkløle meg i. Ved havet er det godt å være. Her er drømmene mange og rike. Nå skal jeg lære å bli ett med flaggermusen, som til i natt hang opp ned i nord, nå skal den ut å fly i tussmørket, i sommervarmen på jakt etter føde, og jeg skal fly med den. Med flaggermusen skal jeg bli trygg, trygg nok til å avdekke det som har vært skult. Når det har kommet fram i lyset, er det ingen ting å være redd for lengre. Jeg tror månen er sort i natt. Kanskje møter jeg Hekate i et veiskille. Måtte jeg velge det, som er til det beste...

For 3. gang falt sjamanstaven ned
mens jeg tenkte på de 2 steinene
mens jeg tenkte, at neste gang
jeg møter min Lærer mellom verdenene
vil jeg være klar for
å åpne et skall til
å være full av tiltro
til at det er til det beste
uansett hvor smertefullt det vil bli
frykten er jeg i ferd med å transformere
bit for bit, lag for lag
frykten for at fortiden kan innhente meg
og at jeg ikke vil greie å takle det på et godt vis
frykten for fremtiden, mest en navnløs frykt
men håpet, hvisket en meg i øret
da jeg kikket inn i krystallgrotten
der lotusen er gjemt
utenfor hulen der hvor einerene vokser tett
hvor jeg sto og funderte på om jeg var klar for å gå inn
håpet må du heller ikke klynge deg til
håpet om at fortiden slipper sitt fryktsomme grep
håpet om at alt vil bli den pureste lykke i fremtiden
kan to steiner bli forent, tenkte jeg
kan jeg bygge bro mellom de
eller kan jeg se at de er to og allikevel ett og det samme
hvis jeg en gang blir åpen og fri
og ikke klynger mer, til frykt og håp
vil jeg da oppleve å være ren væren
ett med alt
eller må jeg bli helt tom først
og se at alt rundt meg er tomt
før foreningen kan skje
og alt blir helende helt igjen
bare være her og nå
men foreløpig blir jeg bare rar i hodet
jeg er iblant som på en merkelig ånderus
det er som jeg iblant mister grepet
og blir en annen både i ord og væremåte
en jeg ikke kjenner
men kjenner allikevel
men ikke som meg
men det skulle ikke forundre meg
om det er meg allikevel

Det er et mektig syn
når to svaner letter
og du bare hører det kraftige vingesuset
før du ser svanene fly høyt oppi luften tvers over øya
det er en mektig opplevelse
når du har bedt for dine barns formødre og forfedre
at de må få en trygg reise opp i lyset
og bringe velsignelse i storfamilien

Det er vakkert når villrosene, hvite og rosa
bretter ut sine kronblad og blomstrer en etter en
mot eldgammelt lav og solsvidde svaberg
inderlig mykt og uendelig godt er det
når synet av rosene og en enslig båklokke
gjør hjertet ditt mykt og varmt
når du holder på å gi opp
når møtet mellom drittkjerringa og drittsekken
blir så sterkt, at du tror, at nå, nå greier du ikke mer

Og velsignelsene vil ingen ende ta, når du legger hodet
mot steinfolket under mørke graner
og takker for at du iallefall kan brukes til noe
midt oppi alt det tunge og mørke
og det flyr en blå sommerfugl rundt føttene dine
og viser vei, og det to meter kristorntreet sier
at du kan meg å lage din andre sjamanstav av
en Sarakkastav, som kanskje skal få en bergkrystall til pynt
en stav som vil føre deg på reise til ildgudinnen

Og inderlig mildt er det, når sommervinden letter ditt sinn
og noen varme regndråper faller i ditt hår
når gledestårer fukter ditt øye
og alt er ikke sort og mørkt lengre
og hjertet fylles av en stille glede
og du tenker, at får jeg bare slike øyeblikk innimellom
av fred og kjærlighet og nåde
så skal jeg greie mer
for når naturens overflødighetshorn skjenker meg slike gaver
da...har jeg har ikke flere ord
annet enn tusen takk

Først nå, forstår jeg litt
hvor merkelig alt er
på ferie på en bitteliten sørlandsøy
alene med min mann
som godmodig betrakter meg og mitt crazy sinn
litt betenksom hender det at han er
når han ser at jeg forandrer meg
fra innerst til ytterst
sånn litt etter litt, over mange år
men alt snudde liksom etter at han endelig
fikk møte Ailo og en mild sekretær
på Karma Shedrup Ling
og mente at de virket nå litt mer normale enn meg
han ble nok litt lettet da
for i går, for aller første gang
trommet han for meg
og jeg som sjelden, eller det snudde da på Shedrup Ling
fikk trommereiser med bilder og greier der også
og hva fikk jeg nå, mens min mann trommet
jo et hesteskjelett, ja det var litt et kranie, av sikkert en gang vakker hest
som kom rett mot mitt ansikt
hvorfor kommer du, spurte jeg, og fikk til svar
at kongen fra det eldgamle Tibet var død
og da måtte det hesteoffer til
fire hester ble begravet med den døde kongen oppe i Yarlungdalen
og så kom flaggermusen flygende mot hodet mitt
jeg så det ganske så tydelig
røde øyne og hvitrosa, der det var lite hår og ørsmå spisse tenner
bare kom du, sa jeg
jeg er ikke redd deg mer
bare fly inn i hodet mitt du
min mann er en fantastisk trommer
mye bedre enn meg
det var litt av en kreativ tromming han gjorde
det er noen som kan leke fram trommingen også
brukte trommehammeren som et irsk bone-hammer
han slo over alt på trommen, på rammen også
så jeg reiste i vei jeg
og det skulle ikke forundre meg
at hvis han får en bodhran-tromme
så kanskje våkner det en gammel druide i ham


...og mens jeg sitter her og skriver på hytta
mens en regnbyge feier over øya
flyr en svane lavt forbi vinduet
jeg har aldri opplevd maken
til svaneflukt, på en og samme dag
men de letter visst ganske greit fra vannflaten
i nogenlunde vindstille, uten alt for store bølger
det er tredje gang i dag, at en svane eller to flyr for meg
den første gangen, var da jeg takket steinfolket
da hørte jeg en mektig lyd og snudde meg mot vannet
der hadde den ene svanen lettet og fløy over den andre
som foldet ut fjærene sine i et vakkert skue og liksom viste seg fram i all sin skjønnhet
så nå får jeg sende en takk opp mot det høyeste også
her skjer det så mye
mellom himmel og hav og jord
at jeg snart ikke rekker å trekke pusten
mellom hver gang et nytt under åpenbarer seg
det er meldt sol mot kvelden
kanskje det er på tide med årets første helbad
men da skal jeg ha fyr i ovnen først ... brrrrrrrrrrrr
er litt pysete i år
med vekselvis varme og frost i marg og bein

Det er snart 33 år siden jeg først kom ut på denne øya, som ligger
tett inntil en annen øy, med et smalt sund imellom. I den ene enden er
det så smalt, at de to øyene er forbundet med en liten, hvit gangbro.

Dajeg gikk over den første gang, vokste det noen, den gang, middels store graner der. Men de slapp nok lys ned på bakken til at det voste et teppe med blå skogfioler der. I årenes løp har grantreene vokst seg så høye og tette, at fiolene ikke var i stand til å gro der mer. Jeg har hatt en liten sorg over dette, for jeg husker hvor vakkert det var, før granene ble så tette. Men i de siste årene har det begynt å vokse kristtorn, der det er en liten lysspalte mellom trærne. I fjor, i oktober, plukket jeg med meg en grein med røde kristtornbær på, jeg turte ikke felle det ene kristtorntreet til stav da, jeg hadde vel en for stor respekt for akkurat det treet den gang.

Men når jeg i sted sto med pannen mot berget og ba og takket steinfolket, da får jeg beskjed om at jeg kan ta det ene kristtorntreet. Jeg har alltid vært fasinert av akkurat dette stedet, den mørkeste plassen på en ellers lys øy. Fra før har jeg fått et annet tre, fra åndene på øya, et eiketre. Og da jeg i sted googlet og fant disse opplysningene om kristtorn, ja da ser jeg at åndene har sendt meg healingmedisin, som er så stor at jeg nesten ikke greier å fatte det. Jeg er så takknemmelig!

http://www.flowersociety.org/heart_healer.htm

Jeg blir helt skjelven i hjertet, når jeg leser dette.

Far, mor,
gaver
som peker mot
slekter som følger slekters gang,
men klarer ikke ta i mot og vende seg fra det
flaksende mørke som dekker solens farge,
men Tibets konge er nå død,
kraftdyret dødt og skal ofres,
på tide å vende hjem
og ta i mot
de hjemlige gaver;
sengen,
kjøkkenforkleet,
trommen som ikke lenger brukes
som sjamantromme,
og la seg hele
av den levende
kristtornen,
krist-tornen,
trist-tornen,
som finner sin plass
og vokser i mørket

Kjære Dag, takk for dine ord

Men du får nå sagt det
Kjøkkenforkle, skal jeg ta på meg kjøkkenforkle igjen
Jeg, som har blitt servert lunsj og middag, i snart to uker nå.
Ja, jeg må vel det, jeg som skal snart være alene på øya, i en liten uke.
Da blir det vel heksegryte igjen, en som varer i flere dager, for når jeg er alene, får jeg liksom ikke summet meg til å lage mat, det pleier å skje så mye da, at jeg liksom bare går rundt, og er, i en annen dimensjon.

Det ble et veldig vakkert rituale i går ettermiddag. Med rasle og røkelse og sag, gikk min mann og jeg avsted. Vi var virkelig på nett med åndene da. Ordene til treet kom liksom bare av seg selv, med en stemme i meg, som jeg ikke hadde hørt før. Jeg sagde det ned selv Har jeg fått maskulin kraft, så har jeg det. Til min glede, så jeg, at det kommer til å vokse opp mange kristtorntrær på samme sted igjen. Jeg hadde med meg en hageeføy, som jeg ville plante ned der, for jeg hadde jo lest, at den feminine motpart til kristtorntreet er eføy. Men da jeg begynte å grave, ned i gress og løv og barnåler, hva fant jeg, jo en viltvoksende eføy, som lå godt gjemt nedi alt kvist og kvas. Den mørke mor og far vokser på samme sted, eviggrønne er jo begge. Det er slike opplevesler, som gjør at hjertet åpner seg, i stor undring og dyp takknemmelighet.

Jeg hadde også lest at kristtornen ( jeg liker det engelske navnet bedre: The Holly) representerer ildelementet. Så da fant jeg ut, at jeg ville ha et bål ute. I timesvis matet jeg ilden med kristorngreiner, samtidig som jeg barket treet og de største greinene (fine trommehammer-emner). Sevjen luktet friskt og deilig, så jeg smurte meg like godt inn med den. Og så la jeg de nyeste skuddene av kristtornbladene i vann, og vasket meg med litt av det vannet. Resten av vannet tok jeg og helte i en blå glassbolle, la ned i kristornbladene, som nå hadde blitt myke, og stakk to nyperoseknopper oppi det hele, de var utsprunget i dag, med solens komme. Stikkende kristtornblader blir myke i vann...hmmm...det er godt jeg går vannveien.

Vi ble sittende ute, til etter at solen gikk ned i går. Vi trommet. Vi trommet til og med sammen, på en tromme, det svingte, og så sang vi. For første gang, sa min mann, sangeren, at jeg sang vakkert. Det er takket være åndene det, sa jeg, for egentlig så har jeg jo en nøtteskrikes stemme, det vet du jo. Slik går det mot solsnu, mirakler skjer nesten med lysets hastighet. Og at kristtornen er en av to konger, som veksler på å herske over jorden, et halvår i gangen, det er bare så merkelig, at jeg reiste med trommen dagen før, og fikk beskjed om at kongen var død. Ved sommersolverv, skal Eikekongen, den lyse tvillingen, og Kristtornkongen, den mørke tvillingen, utkjempe et symbolsk slag. Kristtornkongen skal overta og herske til vintersolhverv. Så den 21. juni, må jeg nok ha et rituale alene, får vel tenne et bål igjen da. Er det snakk om en verdslig konge i sansenes rike og en hellig konge i mørket tro?

Om dette betyr at jeg skal reise i et halvt år til og transformere mer av den negative maskuline kraft, vet jeg ikke. Men jeg må vel det, før den positive, maskuline kraft viser seg fullt ut, ved neste vintersolhverv kanskje???

At jeg holdt på å gi opp denne gangen også, har å gjøre med, at jeg hadde bedt om, at ting skulle snu for meg når månen ble sort. Det gjorde det ikke, det snudde ikke før i går. Nå ser jeg det, jeg ble ett med den sorte månen, ja jeg var så trist, rett ut sagt deprimert. Men jeg sto han av, og holdt det inni meg. Nå kan jeg kanskje romme en god del av det negative feminine og maskuline. Så måtte jeg forstås, vente på nymånen Forening er på gang...tror jeg...
Min mann så ut som den grønne mann, der han gikk foran meg med kristtorntreet på slep, ved nærmere øyensyn, en tre meter høyt. Denne staven, må vel få et hjortehorn i toppen det også. Det skal bli litt av et møte med ildgudinnen Sarakka. Ild møter ild. Må jeg ha et feminint tre til Sarakkastav tro, nå ble jeg jammen usikker.

Og den beste gaven av alt, Kristtornstaven som vil hjelpe meg med å utvikle medfølelse, først med det mørke i meg selv, så kan jeg kanskje komme ut igjen.... Nå er det tid for å la humla suse ... det gjør den virkelig også...i begge de nyutsprungne rosene i den blå skålen, nå satt ut i solen, på et rundt, hvitt bord, der satt to humler og forsynte seg . Og kristtornstaven ble innviet i bålet, både topp og nedre del, ble satt rett ned i glohaugen.

For å motta denne store gaven fra Kristtorntreets ånd, måtte jeg først bli ydmyk. Jeg måtte overgi begjæret mitt etter det, jeg måtte være tålmodig, jeg måtte vente på riktig tid. For noen dager siden, begynte det å brenne ild i mine knær, der ydmykheten sitter. De ble kanskje renset for en steil tross? Det er ikke lett å bli ydmyk for en "drittsekk" og/eller "drittkjerring".




I historien om denne øya, fortelles det, at der kristornen vokste, der var det fra gammelt av et offersted. Ikke vet jeg, men alle barn i familien har vært litt redd for å gå der alene, selv på høylys dag. Jeg har alltid vært tiltrukket av dette stedet, men jeg har ikke akkurat satt meg ned og meditert der, det var liksom noe alvorstynget og skremmende over dette stedet følte også jeg. Nå har denne plassen mellom en bergvegg og et svaberg, blitt et sted fylt med kjærlighet og fred for meg, iallefall på dagtid.

Åh, Tullsjura, tusen takk, så godt å finne din hjertehilsen her inne i dag


OFFERLUNDEN

Midt på lyseste dagen
måtte jeg bare bort å takke steinfolket igjen
jeg skulle bare rote litt i gresset, der den ville eføyen vokste
bak kristtornene, jeg stakk meg på en tornekvist
bare et lite stikk, tenkte jeg, selv om det var merkelig skarpt
så kjente jeg noe varmt sildre ned over hånden min
og løftet den opp, blodet bare randt i strid strøm
det var da merkelig tenkte jeg, at et lite stikk, skulle blø slik

Så fikk jeg for meg, at jeg skulle dekke alle fingertuppene
mine med blod, og gå opp de to trinnene til offersteinen
og legge meg på kne, og ofre mitt blod til steinen
med å legge hendene mine med blod på mot steinen
etterpå ville jeg gå over den lille, hvite, buete gangbroen
men på andre siden, gikk en mann fram og tilbake over stien
og et svaberg, hvor fuglefolket spiser småkrabber og blåskjell
med hendene i lomma gikk han fram og tilbake
så vekselsvis på meg og ned i bakken

Det er jo Ailo, trodde jeg i min forvirring, da jeg kom ut fra under
de mørke granene og ut i sollyset
men et øyeblikks påkobling av fornuften, så skjønte jeg
at det umulig kunne være Ailo, selv om han hadde hans ganglag
og ansikt, et lite øyeblikk tenkte jeg, at mannen måtte tro jeg var gal
der jeg kom vandrende mot ham med to blodige hender
men jeg var ikke redd, jeg gikk mot broen, men tok av og gikk ned til havet, i siste øyeblikk, og vasket hendene mine, men det fortsatte å blø
jeg skulle bare plukke opp et krabbeskall og et blåskjell
da jeg skulle se etter mannen på andre siden, var han søkk borte
da kom jeg på at jeg skulle ta et kristtornblad og et eikeblad å legge utenpå, jeg var så nysjerrig på om det virket, så jeg tok av bladene for å kikke, rett etterpå, og da hadde jeg stoppet å blø
mange timer senere begynte det bittebittelille såret å blø igjenn
jeg i min sinnstilstand, av å være inne i noe uvirkelig sa
stopp å blø, å stoppet gjorde det

Men jeg er jo litt hinsides her ute på øya, hele tiden
jeg vet liksom ikke når jeg reiser i en annen dimensjon
overgangene er for usynlig for meg til det
alt blodet som kom, det var noe merkelig med det
det var et eget lys i det blodet, en strålende lysende farge
det var som det røde lyset i regnbuen
og mannen oppførte seg så merkelig
var det en åndemann tro
skulle jeg tro det var en virkelig mann i den vanlige verden
slik at jeg ikke skulle være redd
var det slik, når jeg var barn, at jeg møtte mennesker
som jeg trodde var helt virkelige, som jeg snakket med
som den naturligste ting i verden, uten å være redd
snakket jeg med åndemennesker allerede da
og det merkeligste av alt, broen som jeg hadde sett som hvitmalt
var ikke hvit i det hele tatt, og jeg som hadde gått over den broen
i noen tiår, i min sinnstilstand de siste dagene var den hvit
en hvit bro som lyste opp i solskinnet

Dagen etter våkner jeg opp med et infisert flåttbitt
på puppen, jeg blir handlingslammet og går inn i noe
med barndommen, jeg er redd for å gå til lege
jeg vil nesten heller dø, i noen timer sitter jeg bare rett opp og ned
før jeg ringer til læreren og får beskjed om å komme meg til
lege med det samme, ja, ja, det gikk bra
men jeg ba læreren sende meg en tanke
for jeg ville gå til offerlunden ved midnatt på sommersolsnudagen
og det ville han, jeg kjente at noe dypt inni meg begynte å forberede seg, jeg ble så stille og sank liksom helt inn i meg selv

Halv tolv gikk jeg over svabergene, en lett vind blåste
og tårene rant fra øynene mine, jeg skulle finne stien midt inne på øya
den letteste sak i verden til vanlig, men nå møtte jeg hindre over alt
tett einerskog eller steinrøyser, fram og tilbake gikk jeg før jeg endelig kom meg inn på stien til offerlunden
da jeg kom fram var det så stille der, tussmørkt under granene
da kjente jeg som en stor sirkel rundt meg, ytterst i periferien av den sirkelen, kunne jeg kjenne frykt, det er greit, sa jeg til meg selv
jeg har mer frykt i meg selv, som jeg må gå gjennom, men ikke nå
ba jeg, ikke nå, det jeg trenger nå er fred og ro, barnets tiltro
trenger jeg, bare være et tillitsfullt barn som våger å tøye sine grenser for frykt, litt etter litt

Etter å ha gått opp det ene steintrinnet og lagt meg på kne på det andre
la jeg pannen min mot steinveggen og takket, takket for at jeg har møtt en lærer som viser meg vei, som jeg er trygg på, selv om medisinen han gir meg, kan være skremmende en gang i blant
jeg ba om at steinfolket skulle være med meg på min reise videre
jeg trenger dere, hvisket jeg, jeg trenger dere sårt
for å kunne møte min frykt
da fikk jeg en indre fred, rolig fortsatte jeg over broen
som ikke var hvit lengre, men gråhvit av saltvann og sol
på den andre siden lyste et bjørketre opp, det ble treet fra barndommen
og endelig kunne jeg slippe gråten løs
i takknemmelighet, for at jeg får hjelp til å forsere min frykt

Tilbake over broen, med angsten ytterst i periferien, ønsket jeg allikevel å gå uendelig sakte gjennom lunden, satte meg ned på et steintrinn ved siden av en villrosebusk på stien, da gjødde en hund på fastlandet hørte jeg, og plutselig kjennte jeg noe en ti meter bak ryggen min, en pesende, løpende ulv, ja, jeg vet du er der, sa jeg, men hold deg på samme avstand som nå, en stund til, jeg er ikke klar riktig ennå
så kom jeg til eika, da var jeg fullstendig trygg, så godt å holde rundt
sitt krafttre og bare få kjærlighet igjenn, etterpå sto jeg en stund med ryggen til eika og kjente at nå kunne jeg stå og være trygg en stund
og da jeg etterpå kom til enga nedenfor hytta skjønte jeg hva jeg måtte gjøre denne natten, der skulle vi ha minnestund for en som døde langt borte til søndag, med sjamanstaven min, kontaktet jeg Far i himmelen og Mor jord, og ba om at de skulle velsigne denne plassen og la det bli et hellig sted for en hellig handling

Så satte jeg meg ned utenfor hytta, så på himmelvandringen til den ovale månen, like før den gikk ned, fløy to flaggermus lavt forbi
takk for hjelp ropte jeg til de, takk for at jeg får hjelp til å greie å møte min frykt

Dagen etterpå slår bivirkningene av antibiotikaen inn for fullt
som en brennende ild i magen og en kvalme som setter meg helt ut
jeg glir inn i barndommen igjen
går inn i dødsangst og fortvilelse
i følelsenes vold
ordene er din gave, sa du
det er så godt å følge med på reisen din, sa du
du blir ikke sittende fast i føleri, sa du
du greier å sette ord på hva som skjer med deg, sa du
nå satt jeg fast i føleri, som et lite barn
den milde far, som en gartner sådde han et frø
disse følelsene er mine, jeg gir de ikke bort, tenkte jeg
nå vil jeg reise gjennom det å være et lite barn
en mild far, som så, men så reiste han bort og jeg
var overlatt alene sammen med den mørke mor
den mørke mor som bare sa at jeg overdramatiserte
at alt jeg følte og sa, var bare tull og tøys
kvalmen bølget fram og tilbake
ja, jeg syns synd på meg selv og ville være liten og syk og få litt omsorg da, men en mild far har jeg aldri hatt, annet enn i drømmeland
da jeg kom til den erkjennelsen, ble jeg riktig sint
vel gjennom mitt eget sinne, så kom det
dette er et møte mellom den lyse far, om enn fraværende, og
den mørke mor i meg selv, som latterliggjør og fornedrer meg
som ikke vil lytte på sitt indre barn
nå venter jeg på å få møte den lyse mor
den mørke mor har jeg allerede møtt
en dag jeg sto opp, hadde jeg så store smerter i kroppen
at jeg gikk tvikroket ut på utedassen og
måtte ta mange runder rundt hytta og skrive av meg i timesvis
før jeg gikk gjennom og ble smertefri
først dagen etterpå forsto jeg at jeg hadde vært en utgammel heks
jeg lurer på hva som vil skje når lysparet og mørkeparet møtes
kvalmen er på vei, og nye reiser gjenstår
liv, død og gjenfødsel
er visst denne sommerens budskap
omsnudd er jeg ennå
til jeg finner min egen vei
gjennom mørket
og ut i lyset
kanskje neste år

SOMMERBUKETTEN

Ytterst på odden
og i den gresskledde viken
mellom to små langstrakte nes
vokser de herligste blomster
sommerblomster
ørsmå, nikkende i sommerbrisen
til tross for tørke
finner de nok fuktighet til å vokse seg vakre
noen få blåklokker vaier lett i vinden
jeg har jo nesten vært i blåklokkevikua nå
tømmer meg sakte for fortidens mørke
slik at lysere toner snart kan høres
du får plukke to av meg, sier blåklokkene
resten lar du stå, vi vil gjerne frø oss og blomstre rikere til neste år
jeg plukker to forsiktig, og ser at det er mange knupper rundt den ene blomsten, så kanskje at jeg bare tok to, gjorde at jeg fikk mer
enn jeg drømte om

Og drømmer, det er det jeg gjør
når jeg går slik alene å lytter til naturen
da drømmer jeg verden på ny
sakte beveger jeg meg utover, lette skritt
snakker med blomstene
varsomt blir en og en plukket
gleden over alt det vakre
blir så stor, når jeg vier en og en blomst oppmerksomhet
varsomt bør blomster plukkes
med stor forsiktighet og kjærlighet
tiriltunge, strandnelikk, gulmure og strandsmelle
og ikke minst, tre villroser i forskjellig blomsterstadie
en rose, en helt utfoldet, så jeg kan se hva som åpenbarer seg i midten for ut fra en grønn midt stråler de gule støvbærerene
med gulorange runde tupper i enden
og innerst inne er kronbladene helt hvite
og så en sterkere rosa villrose, såvidt begynt å folde seg ut
og til slutt en helt hvit rose i knopp
i spiral snor kronbladene seg mot midten
skal jeg sitte å se på at underet skjer, at du slår ut
kronbladene dine, rose skjønn
og de grønne rosebladene og noe som ligner bittesmå ormegress rammer inn all blomsterprakten
den er så liten midtsommerbuketten min
men du milde himmel, så vakker
may I bow to you a flower
i all takknemmelighet for et under
at jeg kan se
virkelig se, som jeg aldri har gjort før
hvor strålende vakre dere er, hver og en
og til sammen skaper dere en skjønnhet
som jeg hittil bare trodde jeg kunne drømme om
midtsommerens fargeprakt
nå kan jeg se
med hjertet
i lett sommerregn
kom dere til meg
så myk
av glede
over de bitte små ting
å se
det er
et under
å
trø
varsomt
på
jorden
å
bare
være
i
det
jeg
plukket
blomsterbukketen
på
årets lyseste dag
21. juni
may I bow to you a flower

...da jeg kikket inn i krystallgrotten
der lotusen er gjemt...

Jeg er her i dag også med en hjertehilsen

Eller det er forresten natt nå og midnattsolen skinner med et varmt glød, og farger fjellene røde. Det er et vakkert syn.

Jeg er så utrolig fascinert over din måte å skrive på, du er en ordkunstner, og at du er så åpen og deler med oss om veien din.

Klem

Fra hjertet takk Tullsjura!
Dine ord varmer meg.
Jeg drømmer om å få se midnattsolen farge fjellene røde en gang

STEINVEGGEN OG KRYSTALLGROTTEN

I krystallgrotten
dypt inne i jordens mørke
løftes svunne minner fram
krystallenes fasetter blinker som utallige speil
hver en fasett forteller om meg selv
hver gang en ny bit, som gir et bilde
av en større helhet
ikke mer avdekkes, enn jeg makter å ta i mot
litt etter litt, lyses grottens mørke opp

Mine bønner blir bønnhørt
og sendt tilbake mot meg selv
det jeg sender ut
får jeg i mangfold tilbake

På det blå spisebordet
lå en kullsort, død edderkopp i dag
den mørke mor er død
den mørke mor kom tilbake i en annen skikkelse

I det hellige mørke
siver lyset inn
fra blinkende speil i krystallgrotten
trygt i binnas favn
åpenbarte en ny virkelighet seg
vandringer i mørkenetter
Himmelbjørnen blinket forunderlig der oppe
som de syv søstre, Hundestjernen og Krigeren

Gjemmer virkelig krystallgrotten en skjult skatt
det er så vakkert å tenke på
at jeg nesten får lyst til å gråte av glede

Den mørke mor og den mørke far
viste seg å være, en annen side
av den milde far og mor

Far og mor
vis meg vei, led meg fram
la meg finne styrke
til å ta grepet om min egen skjebne
styr meg mot visdommen
la meg forsere frykten
for å få tilbake
min egen skatt
lotusen i krystallgrotten


Og takk Tullsjura, nå ble den sorte sol
til den røde sol, livskraften


Nå skjer det
det tok ikke mange minuttene før jeg skrev dette
så begynte det å jobbe i hjertet
ja, nå jobber det så dypt og heftig
kraften står opp gjennom halsen også
så nå er det tid for å bare puste
til jeg går gjennom
TAKK igjen

Noe ufattelig stort er i ferd med å skje.

Edderkoppen, den kullsorte, som var død,
kom igjen, men den var mye mindre.

Alt det mørke som kommer nærmere lyset
alt det mørke, som jeg har vært livende redd for
jo høyere opp i lyset det kommer
jo mindre blir det
dette har blitt vist meg gang på gang
i ukesvis nå
men det tar tid før jeg forstår
hva som er på gang
og så glemmer jeg alt innimellom
mørket er i ferd med å bli lys
det er ikke til å tro
og ikke bare det
noen ganger er de små øyeblikkene så magiske
at de simpelthen svever over jorden
i en annen dimensjon
så lite
så stort
er det

Da fullmånen steg opp av havet ved midnatt i går
var jeg tilbake til utgangspunktet
hvor min reise startet for fire år siden
da månen ble min lærer
slik at jeg kunne se mine feil i månens speil

Fullmånen var rosa denne gangen og ikke blodrød som sist
ikke før den var helt oppe, ble jeg kastet tilbake til utgangspunktet
full av negative tvangstanker, jeg trodde jeg var blitt gitt healig for
første gang jeg var hos Ailo, med en liten håndbevegelse tok han ut en flaggermus av hodet mitt, og der og da forduftet alle tvangstanker
om at jeg var verdens verste menneske

Våknet klokken tre i natt
en stor, enslig stjerne lyste inn gjennom vinduet
på sommerens lyse natthimmel
bunnfortvilet gikk jeg ut og sattte meg nede ved havet
bølgene duvet mykt, det var vindstille
månen lyste full og rund
der satt jeg, slik jeg alltid har vært
full av feil

Selv fire år, med alt jeg har av krefter
til å utforske hver en krinkelkrok i mitt sinn
prøve skritt for skritt å forandre meg
til ingen nytte
er det så lett å miste alt, miste fotfestet igjen

Litt søvn, så opp igjen
nå var det like før jeg ikke greidde mer
vi som skulle ha en minnestund i dag
hvordan skulle jeg greie å se folk i øynene
da jeg hørte minn mann våknet
så jeg hans sorg
jeg forsto at det som skulle skje berørte noe dypt
i oss alle sammen

Så kom gjennombruddet
gråten
og det åpnet opp
tett lå vi inntil hverandre
og kunne slippe følelsene fri
klokken ni ble flagget heist til topps
den vi skal feire minnet til i dag
ønsket det slik
det er i hennes ånd

Jeg vil takke Ailo for de ord han ga oss på Saivo;
Livet er dyrebart
Nå hører jeg kirkeklokkene kime fra fastlandet
en annen buddhistisk vismann sa en gang;
når du hører kirkeklokkenes klang
ta det til deg, mediter og vær i en hellig stund
måtte solens stråler sende sin velsignelse ned på
de som trenger det i dag