I drømmen var jeg og gikk tur med min far. Vi kom til et område på veien som var dekket med is. Jeg stoppet opp og tenkte at her kan jeg ikke gå over. Det blir for farlig. Vi kan falle på isen og slå oss.

Jeg snudde meg mot min far, som gikk like bak meg, og regnet med at han ville stoppe opp.
Han bare så på meg med et spørrende uttrykk i ansiktet, og spaserte deretter rolig forbi meg og over isen. Det gikk bra, han snublet ikke og falt.

Hvis jeg ville fortsette å gå tur med min far, var jeg nødt til å gå over isen, og det gjorde jeg.
Det gikk overraskende bra.

Jeg fikk et talende blikk i fra min far, da jeg kom opp på siden hans. Jeg vek unna blikket hans, flau som jeg var over at jeg så en fare som ikke eksisterte.

For en klar og fin drøm... Skulle ønske jeg hadde så klare drømmer...

Hvorfor være flau? Din far er også deg, og du er mangfoldig