Jeg var på tur i skogen.
Det var kjølig rundt meg, og jeg husker jeg var forundret over alle blåbærene som var der.

Det blåste lett i trærne, og det var som om hele skogen holdt pusten.

Bak en av tuene lå det en stor brunbjørn, jeg skvatt til, men rørte meg ikke.
Etter en stund gikk jeg litt nærmere, jeg kunne se at bjørnen var skadet. Han så på meg med sørgmodige øyne. Jeg tenkte han hadde mistet alle illusjoner om godhet.
Dette syntes jeg var så trist at jeg begynte å gråte.

Bjørnen la hodet på tuen, fulgte meg med blikket, sakte gikk jeg nærmere, jeg plukket blåbærblad som jeg la over de største sårene som han hadde.
Etterhvert begynte tårene mine å dryppe på bjørnen, og da grodde de.
Jeg ble trøtt og la meg inntil bjørnen, og i drømmen sovnet jeg til hjerteslagene hans..

For en fin avslutning på drømmen

En tanke jeg fikk om drømmen, er at en såret Bjørn er en såret healer.

Drømmen er jo som en fabel eller eventyr! Veldig vakkert. Jeg tenker det er en drøm om helbredelse, sammensmeltning og aksept.

For en vakker drøm!
Gratulerer!

Hmmm.. Nicely said Tullsjura:

En såret..... healer?

selv om såret
forlatt og slitten
men fortsatt
healer

ikke med ord
eller berøring
men bare med
hjerteslagene sine

I wonder!