Jeg fikk - eller skulle passe - på et stort praktfullt akvarium med to fisker i. - To nydelige små blå og gule fisker. Da en venninne kom på besøk ville jeg vise henne fiskene. Hun gikk bort til akvariet, så på det og løftet straks av et rundt lokk som lå over – muligens et slags rensefilter - som det dryppet den vidunderligste nektar av. Filteret var så overfylt med nektar - som fiskene hadde produsert - at det dryppet nektar ned i vannet. Min venninne fortalte meg at fiskene ville dø av nektaren hvis jeg ikke fjernet filteret, skiftet vannet og vasket akvariet. Hele mitt indre protesterte mot at nektaren skulle fjernes, for var ikke dette fiskenes eget naturlige produkt? Skulle de ikke tåle sitt eget? Likevel godtok jeg tvilende instruksene fordi hun tydeligvis var akvariespesialist og ikke minst fordi jeg selv ikke hadde peiling på akvarier eller fisk.

Fiskene ble tatt ut og akvariet tømt for vann. Men når jeg så fiskene sprelle hjepeløst på bakken, forstod jeg at det hastet med å finne noe å legge dem i vann før de døde. I nærheten var det ingenting å oppbevare dem i. Da laget jeg en liten bolle av snø som jeg fylte med vann og la fiskene opp i. Heldigvis var ikke fiskene døde og svømte nå tilsynelatende friske rundt i den lille hvite snøskålen sin.

Så drømte jeg videre og fiskene og snøbollen forsvant ut i drømmen.

Da det led mot kveld, ble jeg oppmerksom på en snølykt som lyste på avstand. Da husket jeg fiskene. Det hvitaktige lyset kom fra snøskålen som stod på en fjellknaus. Jeg ble urolig, og husket med ett at fiskene var mitt ansvar. Var det kanskje saltvannsfisker og måtte de ikke ha næring for å overleve? Og ville ikke snøbollen smelte av lyset? Jeg spurte akvariespesialisten, men hun synes ikke å vite. Bekymret tok jeg med meg salt og begynte å gå mot snølykten for å berge fiskene.

På veien bort til snøskålen dukket det opp en stor grønn og brunstripet frosk. Jeg skvatt litt til. Særlig da det dukket det opp flere store frosker av samme type. Til slutt var jeg nærmest omringet av 9 store frosker som så rett på meg. Jeg var litt småredd, men ikke verre enn at jeg så meg rundt på bakken for å se hvordan jeg kunne passere, uten å tråkke på dem. Bakken var litt gjørmete, selv om det var litt frost i lufta, og plutselig så jeg flere reptiler.

Borte i det gråesvarte visnede vintergresset oppdaget jeg en slange som kom krypende rett mot meg. Slangen var nærmest gjennomsiktig og litt vemmelig å se på med konsistens som en glassmanet. Den virket ikke å ha verken øyne, munn eller gifttunge. Litt lenger borte kom det en annen slange glidende. Denne var blå, og med samme konsistens som den gjennomsiktige. Jeg vemmet meg litt og kjente på reptilfobi. Samtidig var jeg klar over at jeg måtte gå forsiktig og ikke tråkke på noen av dem for de da ville dø. Jeg så ned på bena mine, og oppdaget jeg at jeg hadde kjedelige brune herresko som var blitt ganske gjørmete og skitne av en ukjent masse. Jeg ba intenst om at jeg ikke hadde tråkket på noen av slangene, selv om jeg mistenkte sterkt at jeg allerede i vanvare hadde gjort det.

Omsider klarte jeg å fortsette ferden bort til snøskålen, uten å skade verken dyr eller reptiler. Lettet og forundret oppdaget jeg at fiskene ikke var døde av mangel på stell og salt. Skålen hadde heller ikke smeltet av varmen. Men da jeg så ned i vannet, så jeg bare to svart-brune fisker. De brune og sorte stripete fiskene var litt større enn de blå-gule. Hvor kom de fra? Kanskje hadde froskene lagt dem der, for de hadde visselig noe av den samme tegningen på skinnet. Og hva slags fisker var dette? Var det kampfisker? Når jeg så riktig godt etter, var de ganske fine og ikke så kjedelige som jeg først antok. Samtidig var jeg skuffet over at jeg ikke hadde klart å passe på de vakre fiskene. Men jeg godtok sorgfylt naturens lov. - Store spiser små, og nå måtte disse to få leve i snøbollen. Jeg begynte å føle en slags omsorg og ansvar for dem. Kanskje skulle jeg flytte kampfiskene over i akvariet etter hvert.

Plutselig fikk jeg øye på én av de gul-blåe fiskene. Den hadde overlevd! Hjernen min arbeidet på høygir for å forstå hvorfor den ikke hadde blitt spist. Kunne disse ulike fiskesortene leve sammen likevel? Hjertet mitt ble varmt. Akkurat da angrep en av kampfiskene og bet den blå-gule fisken brutalt i halen. Panisk ville jeg berge den gjenlevende fisken fra å bli spist. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å drepe kampfiskene. Det hastet. Problemet var det samme som før - det var ingenting å oppbevare dem i.

En bekjent var tilstede når jeg tilslutt bestemte meg for å la naturen ta seg av de to kampfiskene og fjerne dem fra snøskålen. Men når jeg tømte ut vannet hadde den ene kampfisken bitt seg fast i halen til den gjenlevende blågule fisken, og alle tre forsvant nedover snøskråningen. I det samme øyeblikk stakk det i meg. Dette var galt. Jeg ønsket å berge dem, men fiskene var så små, og skråningen så bratt, så bratt og håpet så inderlig lite.

Til slutt drømte jeg meg til tåls med at de kanskje alle ville klare å berge seg selv. – Bare skli nedover snøskaren, og sprelle seg levende ut i den lille elven som jeg drømte rant under isen. - Langt, langt der nede i bunnen av den snødekte skråningen.

Flott drøm Nny!
Hvis det hadde hvert min drøm hadde jeg tenkt:
Jeg har fått noe som jeg skal passe på. Det er stort og praktfullt. det er vann og små nydelige fisker med solens og himmelens farger.
Disse fiskerne produserer nektar, altså noe som er søtt, energirikt og livgivende.

Én del av meg mener at nektarn er farlig for fiskene og må fjernes. Det som er den egentlige meg protesterer, men følger ekspertrådet.
Jeg skulle se på hvad denne venninnen min kan vise på i meg, hvad hun representerer.
Jeg følger rådet og fiskene nesten dør, men jeg klarer å redde dem.
Det nye hjemmet deres er mye mindre med iskalde vegger, men det er tilstrekkelig for at de skal overleve.

Så glemmer jeg dem for en tid og husker dem når jeg plutselig ser bollen og den skinner i mørket.
Jeg tar med salt og vil prøve å berge fiskene.
Da dukker det opp frosk og slanger, jeg blir litt redd og føler litt fobi, men vil likevel prøve å redde fiskene. Jeg er også nøye med å ikke skade froskene og slangene når jeg går.

Når jeg kommer til skålen oppdager jeg at fiskene har overlevd, men nå er de brunsorte, stripete kampfisker.
Når jeg ser nøye på dem oppdager jeg at de er ikke så kjedelig, men ganske fine. (Selv den delen av meg er fin)
Så oppdager jeg til min glede at én av de vakre fiskene har overlevd.
Til slutt bestemmer jeg å prøve å berge den vakre fisken gjennom å la naturen ta de to kampfiskene.
Jeg klarer ikke det, selv den vakre forsvinner fordi en kampfisk har bitt seg fast i halen dens.
Jeg blit nødt til å overgi meg for naturen.

Og dette syns jeg er det flotte med denne drømmen.
Jeg gir slipp og drømmer meg til tåls at de vil sprelle seg levende til den lille elven i bunnen.

Siden jeg mener at drømmer er ferskvare og viser meg hvor jeg er nå, hvad jeg er i ferd med å gjøre så ville jeg tenke, denne drømmen vil vise meg at nå klarer jeg å gi slipp. Jeg kan stole på at naturen vil klare dette.

gunilla