Det er sommer og varmt, fuglene kvitrer der ute i skogen, jeg sitter inne med dører og vinduer åpne og tenker på hvordan det hele henger sammen.

Har jobbet med barndommen i vinter, fordypet meg i den, dykket ned langt tilbake og sett på meg selv og på det som hendte meg da. Først husket jeg ikke stort. Glimtvis kom barndommen tilbake til meg, gledene, sorgene, slagene, skammen, undringen, ensomheten..

Og jeg husker hvordan det var å føle seg på fullstendig feil side av alt. Jeg så Altasaken på tv og mine adoptivforeldre jobbet i NVE.

Min barndoms sår er lukket, endelig, jeg ser tilbake på den med mild undring og glede. Alle de unike naturopplevelsene fra den tiden er sterke i meg og vokser idet en ny "Altasak" er her, nå. Jeg har vært på den andre siden og sett hvordan vakker natur blir ødelagt. Flere ødeleggelser skal ikke skje!

Igår natt fikk jeg ikke sove. Jeg gikk ut i skogen. Lyttet. En lærer fra den øvre verden kom og tok meg i hånden. Sammen gikk vi inn i skogen, opp på fjellet, inn i et rom med fire vinduer. Han viste meg et tre. Han hvisket meg en hemmelighet og en ny retning. Videre, videre..

Om barndommens sår blir lukket kan mye skje ja.
At naturen blir ødelagt er aldri godt å oppleve.
Det er ikke bare bare å holde hodet kaldt i all frustrasjonen som lever på jorden i dag nei.

Jeg håper du finner det du leter etter.