Jeg hadde en venn en gang,
en som er indianer, utvalgt til å gå veien.

Veien hans var brokete og hard og gå.
Det tok lang tid før han forstod at han hadde en åndelig vei å gå.
Til slutt kom han til mannen som ville vise han veien,
kunnskapen som han hadde i seg ble hentet fram, litt etter litt.

Kunnskapen som han hadde i seg, fikk han en større forståelse for.

Ett sted på veien sin så tvilte han litt, han visste at han valgte feilt,
at begjæret etter det "normale" livet var større enn kjærligheten til
det han var utvalgt til.

Da han tilslutt forstod det så var det for sent.
Han så etter friheten som sjelens han en gang hadde,
litt innimellom slipper han ørnen fri,
han kommer på besøk.
Ørnen er hans tegn på at han fremdeles er fri.
Åndene gav ham tegnene, gav han råd han ikke holdt.
I dag er livet hans som ett fengsel, for ønskene hans var ett
liv med den han elsket.
I dag har han usynlige murer rundt seg, han ser tilbake på det som en gang var,
og vet at sjelen hans alltid vil være fri, ingen vil noensinne kunne stoppe hans kontakt med åndene.


Sorgen i livet hans er ikke til å holde ut.
I dag ber han om fred, om fred fra sin sjel,
om fred til alle, den freden som alle ønsker i sine hjerter.

Jeg håper at det er mang som kan være med å slå ring om
alle som trenger ekstra kjærlighet. også de som vi ikke synes fortjener det.

Det er hardt å balansere på den åndelige vei, men heldigvis så kan vi også lære
av feilene vi har begått.

Jeg er her, det er det venner er, de trenger ikke forklare seg.

Dette var en sterk beskjed å få, og jeg håper at alt er bra,
livet er hellig.