Om fornuften tok deg og ikke meg,
var det da fordi du så alt så mye bedre enn meg?
Eller var det fordi fornuften så at en halvt oppråtnet ryggrad var så mye lettere å fordøye
og bedre på smak
-enn min kantete med sin syrlige essens?

Jeg brukte lang tid på å finne min klippe,
da jeg nådde opp blåste sterke vinder fra alle fire retninger samtidig.
Derfor hadde jeg skuet ned i avgrunnen rundt hele min klippe
-før jeg lærte å finne balansen.

Hver gang jeg fant senter av de fire vindene kunne jeg gi meg hen
og la dem bære meg,
vi ble et men likevel adskilte,
ånd og elementer.

Innimellom så jeg deg fare forbi
ridende på en fornuftens vind som du trodde var din.
Altid like klar i blikket var du og altid like enig
-selv om fornuften hele tiden skiftet retning

Jeg måtte på min klippes ytterste kanter for å kunne rope til deg,
jeg tilbød en plass men du ville ikke klatre den tunge veien i ensomhet,
jeg ønsket at du skulle finne flyten i senter av de fire vindene,
-jeg ønsket deg å finne din vei.

Vel kunne det være vanskelig å finne flyten i senteret,
men jeg så etterhvert at når jeg kom i perfekt balanse med de fire vindene,
da brakte de meg høyere enn jeg noensinne kunne forestillet meg.
Ved å rette blikket mot mitt senter så jeg lengre og dypere enn ord kan nå.

Jeg ønsker for deg at du en dag stiger av din vindhest,
at du ikke lengre forveksler dens fornuft med din egen.
Din vei finner du i ballansen mellom deg selv og de fire,
du ser dypest gjennom deg selv og ikke andre.

Jeg kan fortelle om hvordan jeg klatret opp klippeveggen og om stadige fall,
ofte grep jeg om råttent fjell som ikke kunne bære meg men etterhvert ble jeg flinkere til å finne veien.
Jo høyere opp jeg kom jo mer måtte jeg stole på egen dømmekraft,
da var jeg glad for hvert fall jeg erfarte ved klippens fot.

Etterhvert letner noe av den tåken jeg ikke engang visste var der,
og jeg ser at klatreturen foregår i mitt indre.
Jeg undres et øyeblikk mens et brennende ønske vokser
om å se mer i samspill med de fire vindene.

Jeg ser at jeg bare såvidt er begynt på turen,
så jeg fortsetter.
Idet jeg igjen begynner å klatre hører jeg vindene,
det er de fire og de hvisker samstemt.

De forteller at de eies av ingen,
men at hver den som klatrer sitt fjell eier sin vei.
Jeg trives i de fires selskap og skjønner etterhvert hvor de leder meg,
de blåser bort frykt slik at det gradvis avdekkes en mester i meg.

Jeg ønsker for deg at du finner din vei!


...og at du lærer og husker forskjellen på "å glemme" og "å tilgi"..
http://www.youtube.com/watch?v=dlfhoU66s4Y

Nydelig Biernna, nydelig!
Jeg hører vindene og føler dem, som lekende briser og rensende stormer...
Men jeg står fremdeles ved fjellets fot og ser opp...mot hva?
Har tatt det første steget flere ganger, men sklir ned igjen.
Har funnet veier som leder mot fjellets topp, men velger å snu og gå ned igjen...føler meg ikke verdig.
Ikke før neste gang...karnsje.
Er jeg for ydmyk...går det an?
Vil jeg en gang møte deg der oppe...på fjellets topp?

Jeg er ikke "der oppe" men jeg søker mitt innerste jeg og dets høyeste punkt.
De fire vindene er elementene, mitt selv er med som det femte -ånd.
Min uregjerlige venn som jeg gjerne vil ha med meg er min såkalte fornuft, den siden av oss som livets skole former og skaper.

  Jeg likte dette, Biernna.

  Det er  fint det du skriver om å søke i ditt indre.
  Jeg finner også ofte trøst og en enorm beroligende stillhet på en fjelltopp.
  Uansett hvordan jeg prøver å forklare den følelsen å være der , er det ikke mange som forstår.

  Alle må finne sin egen indre klippe, fjelltopp eller hva det måtte være. Da er opplevelsen mektig og ekte.