-

en tankestrek -

en pause
et innpust
et stille rom

et øyeblikk
å bare være
tilstede
i seg selv

Egentlig slettet jeg et innlegg etter å ha lagt det ut
Men så ble det en tankestrek...
Den tok liksom minst plass
Men jeg må si jeg likte din måte å si det på mye mye bedre

Jeg tenkte jeg skulle spørre om råd
Men så kom jeg på at jeg har gjort så bra fremskritt med å bare stole på egne innskytelser i det siste
Så egentlig hadde du rett, det var akkurat det
et øyeblikk
å bare være
tilstede
i seg selv
Og vente og se

Very good

Du unge Ulvejenta7, jeg stusser stadig over din modenhet og din klokskap, slik du trer fram for meg gjennom dine yttringer her på Sjamansonen. Du må være en sjel med mye erfaringsrikdom

Tusen takk Jordflaa
Dette er ikke det innlegget jeg tenkte jeg skulle poste, men slettet.
Men, har tenkt over noen ganger, om jeg skulle legge ut et annet skriv..Det er så nært mitt innerste i hjertet..Men here it goes...


Jeg ser megselv, fra andre tider..
Lærer om ORD, hvordan de brukes og hvor mektig de er, på en skole et annet sted..
Jeg husker hvor jeg kom ifra, før læringen tok sted, de kom og spurte oss, som mange andre om noen ville være med..
Jeg hadde etablert meg et godt liv der hvor jeg var.
Mange steder var jeg innom, mange ganger var jeg prøvd og flere kurs ble tatt.
Og så sto vi der, det var like før..
-Er du sikker på at du vil dette nå da? Han gav meg et bekymret blikk av kjærlighet til meg...-Det vil ikke bli lett........
-Ja...Og jeg hoppet igjennom et slags hull igjennom tid, som åpnet seg på himmelen. På jorden kom jeg ned i en gate..
Det var kveld, på hustaket likeved satt en kråke og en hvit katt.
Jeg så ut til å være rundt 20 år.
Med lang vinterkåpe gikk jeg under tente lyktestolper ved havnen..Bortover gaten, bort til et buss-skur.
Trygg på megselv, jeg hadde glemt..Men det var en del av det hele.
Jeg husket bare, at det ikke ville bli lett.
Jeg har mange slike minner. Noen jeg forstår, andre ser ut til å komme ifra underlige eventyrplaneter, bilder ifra disse, fulgte meg gjennom barndommen. Og de gangene jeg undret meg mest kom skipene i fysisk forstand frem på himmelen, jeg trenger ikke se dem slik igjen, det var bare for å vise meg at jeg ikke var alene....
Om dette.
Som barn prøvde jeg å dra med meg min venninde opp på en klippekant når vi lekte for å møte dem, men det ville hun ikke.
Nå ser jeg ut i nattehimmelen...
Jeg lever med visshet om min verdi i oppstigningen.
Når jeg ser opp på stjernene..Ser jeg nettet som ligger over jorden, nettet som forbinder alle tanker med hverandre.
Jeg ser også en boble av lys som vokser i nettet.
Mer og mer nærmer den seg hverdagstankene,
hverdagstankene nærmer seg boblen.
Boblen er skapt av alle de lys som kommer for å skinne på jorden om at ting må forandres..Hver gang vi VET dette, sendes energi inn i boblen... Jeg ser også de lysene som kjemper i mørket og hører deres skrik og brøl..Deres tårer, i hjertet, imens de utfører "de usynlige oppgaver" i familier og andre systemer som svikter dem.
Og de gjør som de skal, de kjemper imot.
Og så ser jeg de som gir næring til boblen via våken bevisthet om kjærlighet.. Små grupper og enkeltindivider som jobber aktivt med å få andres bevisthet inn i boblen, sjamansonen kan være en av disse...
Jeg flytter tankene ut i universet og ser alle de som tar del i prosessen fra utsiden og innsiden. Og hvordan den forbinder planetene..Hvordan det hele er en del av det større.
Hvordan den vokser via kjærlige tanker om en lys fremtid for Moder Jord. Jeg tar del i denne boblen fra hjertet av mitt innerste.
Jeg er koblet til lysene i dette felles-hjertet og sender en tanke til alle sjelene rundt på planeten, sette og usette.
Vi sitter alle under den samme himmelen.
Gamle jordsjeler som åpner opp, og de som inkarnerte for å bidra..
Og de som har lyst til å gi opp, fordi de har slik hjemlengsel....
Før jeg kommer inn i mitt hverdags-jeg igjen.
Og ser hele mitt liv som en historie.
Bekymringer og gleder... Om hvordan JEG skal klare dette livet best mulig for min egen del. Slik at jeg har overskudd de gangene oppgaver sendes til meg,
Som vil bli flere etterhvert som jeg blir eldre.
Så inntil videre spiser jeg pistasjis og ser på Tv.
Henter energi og får kraft fra dyrene som er der for meg.
Katta og kråka hjelper meg imens jeg går under lyktestolpene om kvelden...Jeg har glemt, men jeg har en mening og jeg betyr noe.
Jeg blir stadig bedt om å kle av meg, men jeg står naken i all slags vær og da løper de unna... Jeg gir ikke lenger vekk alt jeg har til de fattige, men jeg hjelper de som kommer inn i livet mitt som jeg har noe å gi... Jeg søker ikke lenger å være egoløs, for jeg kunne ikke lenger se megselv i speilet.
Og det må jeg, viss jeg skal fortsette.
Å spise pistasj-is.


Hva ser du...

Når du ser på stjernene?




Nå trenger du ikke stusse mer.
Hilsen Ulvejenta7

Det var litt av et innlegg
under en tankestrek