hvordan skal den klare å overleve barndommen og tenårene for så å gå over til de voksne rekker?
Jeg ser for meg at det barnet skaper en slags ZOOMBIE-tilværelse. Kutter ut forbindelser til sine egne følelser og kjenner på INGENTING og BORTEVEKK - LOST IN SPACE følelser.....skaper en slags usynlighet for seg selv og sitt indre og ytre verdenen. Og han/hun lever et ensomt liv i sine 20-25 år for så å jobbe med å få tilbake forbindelsene til sine følelser og sin SANNE IDENTITET. Hvordan ville du ha sett for deg å være dette barnet som ikke kjente morskjærlighet og følte seg utrygg - konstant redd - og så lite forbundet med sin egen kropp? Det er tydeligvis en veldig tung vei å gå....å finne tilbake til sanne identitet i voksen alder og løse opp "Zoombie" - no-existence - "jeg er usynlig for omverdenen og meg selv i mitt indre"-i sitt sinn krever enormt mye. Ville du ha valgt en slik inkarnasjon med en så jævlig start på livet - så ødelagt som det går an å forblitt angående mottakelighet for kjærlighet som lite barn og stengte følelsesmessige forbindelser i tenårene....for så å bearbeide alt dette og så går alt til himmels.....enormt mye transformasjoner og tunge ting som må bearbeides. Å velge en slik inkarnasjon er enormt tøft og med mye karma som skal oppløses. Hadde dere taklet en slik læring? Hvilke tanker har dere rundt det jeg sier? Er det mulig å overleve en slik inkarnasjon?Kan sårene bli for mye? Eller er det mulig? Hvilke typer inkarnasjoner er tøffere å gå igjennom ang å heale seg selv?
Husk dette - barnet har ingen forbindelser til noenting - alt er ødelagt ang kjærlighetskraft og mottakelighet.....mye frykt - angst - så borte - i en ikke-tilstandsbevissthet - følelsen av å ikke eksistere. Barnet har egentlig bare lyst til å flykte fra alt og dra inn i ingemannsland.....

Det er ikke lett å svare på spørsmålene dine her. Men man kan jo alltids stille flere. Hva er morskjærlighet, hva om barnet oppfatter utestengelse selv om mor oppfatter å gi kjærlighet? Jeg tror likevel jeg skjønner hva du spør om. Jeg vet ikke om jeg ville taklet det, men samtidig så er svaret at jeg måtte ha taklet det. Ville jeg valgt en slik inkarnasjon? Vel, jeg har i denne inkarnasjonen ikke tilgang til all den kunnskap som jeg har når jeg velger inkarnasjon, og derfor blir det spørsmålet umulig å svare på. Jeg vet hvilken inkarnasjon jeg faktisk valgte. Jeg valgte en inkarnasjon der jeg var et ekstremt innesluttet barn, når jeg var omtrent 16 år begynte jeg å kjempe meg igjennom det, tidligere valgte jeg å la være. Jeg kjemper fremdeles, jeg er fremdeles sterkt innesluttet, men andre mennesker oppfatter meg ikke slik lenger. Det har vært en tøff inkarnasjon det også, men hva vet jeg om hva som er tøft som er født og oppvokst i rike Norge.
Et barn som det du beskriver, vil kunne bli, hvis det klarer å kjempe seg igjennom det, en av de største healerne som finnes.

En veldig såret healer som virkelig har noe å tilby denne verdenen av erfaringsmaterialet om han/hun har troen på å jobbe med sjamanistisk healing eller lignende. Og kan gå igjennom diverse faser i sitt liv.

takk for det gode tipset, jeg ser fram til framtiden. Jeg er et slikt barn. Var det slik for deg også, david? Eller hvorfor skriver du så godt her, om mine erfaringer?

Det er helt sikkert mange healere som har valgt en lignende vei på forskjellige måter ja.  Ja, jeg beskriver faktisk den veien jeg har valgt og jo mer dypere jeg går i min egen healingprosess og ang å gi slipp - løsrive seg fra ting som holder meg tilbake så forstår jeg mer og mer hvorfor jeg har valgt en veldig tøff vei. Det er enormt dype sår, men gud bedre så deilig å løsrive seg mer og mer fra fryktens lenker som holder en tilbake. Jeg har iallefall et stort hjerte for barn - med tanke på å velge en slik barndom. Finnes det noe vakrere å se enn et barn smile og være dypt lykkelig - i nuet - i sin lek? Kjempeflott å leve seg inn. Med slik bakgrunn ang inkarnasjonsvalg så er det utrolig mye å bygge opp og reparere for å komme tilbake til min sanne identitet. Mye nye frø skal sås og har blitt sådd - nye prosjekter - drømmer skal bli klar for å gå igjennom. Fordøye og være mottakelig.

Om jeg skulle gi noen som har en lignende barndom råd om selvhealing så er det ingen tvil om at kraftplantene har mye å bidra. Spesielt Ayahuasca. Og erfare det i Amazonas - Peru eller Brasil. For meg er det den beste "medisinen" og "metoden" jeg har erfart for å røske opp i barndommens sår. Det er sånn for meg. Og jeg gir gledelig slik informasjon til dem som ønsker å lytte. Jeg har kontakter i Peru ang camp og sånt. Det er bare å spørre meg så gir jeg mer info på email ang hotell,camper,billige innenlandsflyvninger.

Takk for ein direkte utfordring (og påplass-setjing) her ,David .
Må tenke gjennom det du antyder,og kva reinkarnasjonsteorien slik me omtaler den betyr i realiteten.
Kanskje vel me våre neste inkarnasjon sjøl?
Kanskje er det ein annan faktor inne i bildet som me ikkje oppdager før me har overlevd første kapittel,så og seie?
Uansett,det er eit svært tøfft utgangspunkt du beskriv. Kan ane konturane,nummenheten og den påfølgjande smerten til et slikt barn når det veks opp,men ikkje forstå det i sin fullhet....

Underleg nok framkaller eksempelet ditt ein glødande følelse av å ville omfavne og omslutte dette barnet og seie sssshhhh (på et større plan)

du er fin som sier det på en slik måte. Selv har jeg litt problemer med bitterhet. Føler noen ganger at jeg vet så mye mer enn andre. Mye av det som jeg gjør, har bakgrunn i hvordan jeg har handlet, lært og opplevet før. Og på grunn av erfaring, så står jeg veldig støtt i dag, i det som jeg gjør. Mye innsikt osv. Men noen ganger ville jeg hatt tryggheten og mangelen på innsikt, som de har, de andre. Hvile i dumhet og uvitenheten liksom. Men det er jo sikkert fint for samfunnet at jeg fins, bevares. Bare så trist at jeg aldri kan slappe av selv. Bare pokkers jobbe og herje. Når jeg sover og drømmer, da henter jeg kraft. I meditasjonen og. Pokker. Tror jeg går og legger meg. Takk for optimismen David, Spirit of sun. I morgen står nok solen opp igjen, over Hiroshoma. Da er det tid for yoga.

Du har ikke smakt virkelig bitterhet før du har smakt Ayahuasca...
Fra spøk til alvor...det å gi slipp på tunge følelser er ikke lett akkurat. Men det handler om å aldri å gi opp. Jeg er en optimist. Det går bra til sist.....ja..jeg har alltid vært en evig optimist...utrolig nok. 

Jeg tror vi velger inkarnasjon selv i samråd med hjelpere og guider rundt oss......skisserer hva vi skal igjennom og sånt. Det er ikke i tvil i mitt sinn at det er slik - jeg har skissert det livet jeg har erfart nå - det er ikke tilfeldigheter der sånn. Det er mening bak alt om man er bevisst på det. Det åndelige eksisterer - oh yeah....har fått så uendelige mye bevis for det. Men en må møte sine mørkeste sider - dypt dypt der inne for virkelig å gå en SATNAM-vei....

Jeg tenkte også på at det barnet kunne være David. Kjenner mange slike barn, som nå er voksne og i den fasen hvor de kjemper med å helbrede seg fra den smerten en slik oppvekst vil gi. Har også møtt slike barn i mitt arbeid som lærer og vet noe om hvor ufattelig mye kjærlighet og positiv energi de trenger for å føle seg trygge og kunne vokse. Med kjærlighetens kraft er helbredelse mulig . Min barndom var hard og brutal der ute i verden, men jeg var iallefall så heldig at jeg hadde det trygt hjemme. Som barn var jeg mye av tiden i tankene og dagdrømmene et annet sted, en svært vanlig reaksjon på å bli påført smerte og være uten beskyttelse. Verden påfører deg smerte, smerten er lettere å holde ut dersom du går ut av kroppen mens det skjer og kanskje heller ser det hele utenifra som en film. Jeg har brukt mye krefter på å forstå at denne filmen med mange brutale scener faktisk skjedde med meg,og jeg har arbeidet mye med å få til å være i kroppen min. Jeg ser at det er mulig og  beundrer med hvilket mot mange mennesker er i stand til å kjempe for å få være hele, levende mennesker.

Oi, her var det mange vanskelige spørsmål. Jeg tror de er vanskelige å svare på, men prøver likavel.

Her må man se på mange og forskjellige egenskaper. Hvordan er barnet selv i oppveksten, dvs...hvilke egenskaper har barnet?
Er det i utgangspunktet et sterkt barn? Et barn som tåler en støyt eller ti, uten å miste fotfestet fullstendig? Eller er det et veldig
følsomt barn, som kanskje ikke er så sterk, og som ikke takler ting så bra.

Bare dette å måtte vokse opp i et fullstendig følelsesløst liv uten kjærlighet, må vel være en av de tøffeste inkarnasjonene vi kan velge oss.
Jeg hadde ingen kjærlighetløs barndom, men min barndom var fullspekket med utrygghet, overstrenge grenser, opplevelse av alkohol og vold
samt masse flytting, jeg har pr i dag flyttet over femti ganger. Dette medførte til et liv uten følelse av å høre hjemme noen steder. Ingen
barndomshjem med minner.

Som sagt tror jeg det avhenger av barnets egenskaper selv. Om det opplever et kjærlighetsløst liv, så mister de sin nære kontakt til
andre mennesker og følelser. Det betyr ikke at de går til grunne. Men de får en forbasket tøff start på livet. Så har du igjen de som ikke takler dette, og de har vel kanskje lett for å havne *utpå* ting. Men det kan også skje barn som har vokst opp i et trygt og kjærlighetsfullt hjem. Mange av disse
kan av andre årsaker havne på *kjøret*

Jeg var nok ganske sterk. Jeg skjønte fort hva jeg måtte gjøre for å *overleve* Jeg måtte følge min indre stemme. Den lot meg kjenne på ting som føltes riktg ut, eller galt ut. De gangene jeg overhørte stemmen, gjorde meg dårlig, så jeg lærte fort å forstå viktigheten av å følge den. Å det har ført meg ut på de *ensomme* veiene. Frem til i dag.

Jeg tror vi som vesner, som skal velge oss et nytt *inkarnasjonsliv* også på samme måte som mennesker....kan ta oss vann over hodet.
At vi tror vi har de egenskapene som skal til for å klare å leve det livet vi har valgt oss ut. Når vi *her nede* forstår at vi ikke takler det likevel, velger vi mange ganger å gjøre ting som enten gjør det verre for oss, velger å selv *forlate* jorden, fordi vi ikke forstår *her nede* hva vi egentlig har i oss og hvordan finne den åndelige veien eller vårt høyere selv, altet og ditto.

Bare noen tanker  :)

En finner mye morskjærlighet i Amazonas-jungelen om det er i kraftplanteseremonier eller bare å være tilstede der. Det var å komme "hjem" for meg da jeg dro dit for første gang ifjor høst. Og skal dra dit om 1 uke - og være der i 3 uker....2 1/2 uker i Amazonas - 5 dager i Cusco - Andes. Og jeg har møtt mange flotte kvinneskikkelser i Norge som har vært med å bearbeide min manglende morskjærlighetskraft i mitt indre og jeg er takknemlig for å ha møtt dem og kjenne dem.  :respect:  Mye vakre Moder Jord-skikkelser.  :wub:

Silva:


Det har hemmet meg mye angående kommunikasjon med andre - siden jeg har hatt en sky av "jeg er ikke synlig"-sfære rundt meg overfor andre og sånt.....når en fullstendig ødelegger kontakten med kjærlighetsfølelser så må man skape et eller annet substitutt og det var å skape en slags "jeg er ikke synlig-sfære" rundt meg...og da blir man en ganske ensom ulv. Så det å kommunisere og hatt kontakt med andre mennesker har vært en utrolig tøff utfordring for meg - et steg av gangen her og der....så tungt å få ut ord - jeg snakket ikke heller de første 5 årene noe særlig og trengte logoped. Så blokkert ang følelser og det å uttrykke seg. Å gå ut av denne "zoombie-jeg er ikke synlig"sfære overfor andre mennesker og i mitt indre er noe av det tøffeste jeg har erfart for å komme nærmere mitt sanne identitet. Og det skjedde en slik transformasjon nå i helgen. Dypt dypt inne i en skog....med evighetens flamme fra bål som en av flere hjelpere i den transformasjonen. 

Jeg deler slike dype erfaringer for å gi noe til denne verdenen ang egne erfaringer og det å inspirere andre på sin vei er noe jeg har sansen for. Og bli inspirert av andre. Å gi og motta. 

Så flott DJ....godt å høre at du får nøsta opp og rykket opp i gamle stagnerte følelser!

Du er en sterk person, og modig. Jeg beundrer at du har klart det du har klart.