Det er sagt så mye om grunnleggende tillit, men egentlig har jeg ikke helt tatt inn over meg hvor utrolig viktig dette tema er. Ikke minst når vi skal være terapeut for andre mennesker, så er det viktig å erfare og å forstå hvilke mekanismer som kan være ubevisst styrende for et menneske. Grunnleggende tillit tenker jeg er et slikt essensielt tema, fordi det er knyttet til de dypeste mønstre i oss mennesker, og erfaringer med mistillit vil påvirke oss gjennom hele livet i kontakt med andre mennesker. Hvorfor er det slik?

Når vi møter blikket til en baby, så kan vi erfare hvor intens en kontakt kan være. Det er nesten som at det er en åpning rett inn til det dypeste, det er ikke noe mellom. Vi møter ren kjærlighet. Det er så åpent og sterkt at vi klarer ikke å holde dette blikket så lenge av gangen, og vi får behov for å regulere kontakten. Utviklingen skjer og de fleste av oss får også behov for å beskytte denne åpningen. Og det er dette som jeg tenker er en nøkkel mekanisme.....hvilken beskyttelse trengte du den gangen, er det fortsatt åpen ubetinget tillit, eller har du ubevisst laget et panser i en eller annen grad, som ubevisst får styre deg i kontakt med mennesker.

Det er så lett å si at vi må finne kjærligheten og tilliten i oss selv, men hva når vi har vært nødt til å beskytte dette som er så dyrebart og skjørt i oss, beskytte sårene i hjertet etter opplevd mistillit.

Hva betyr tillit for deg,
har du gode råd?

Hei! Håper jeg kan være til litt hjelp. Tillit kan bli sett på på så mange måter og vi hører historier om tillit og det som blir kallt tillitsbrudd så langt tilbake som livetshistorier og myter strekker seg. Hvordan man tolker ordet tillit selv er en annen side av saken. Hører man om tillitsbrudd eller opplever det så kan det fort få frem tunge energier i oss men greier vi å snu om den energien og ikke tenke bra/dårlig her så har man kommet ett stykke på veien. Vi er lært opp til at tillit er bra og misstillit er dårlig, prøv heller å bryte det tenke mønstere vi er lært opp i. Lever eller omgås du mennesker som gjentatte ganger gjør at du føler deg tynget så er det nok lurt å distansere seg noe fra det slik at man kan finne sin indre ro og styrke. Man trenger ikke beskytte hjerte man kan heale det. Jeg har opplevd "mye" i mitt liv og "mye" har også gitt meg kraft. Beskytter du hjertet stenger du også av kraften din, og den kraften du har den trenger vi og moder jord sårt.

---

Tusen Takk Meja og Siri for at dere deler erfaring og visdom.
Tillit er et så stort tema egentlig, vi hører om tillit til verdensøkonomien og leser vi utviklingsteori, så er det også stadier hvor tillit er ekstra sårbart.

Siri, Den åndelige arroganse og perspektiv rundt dette var en tankevekker, det er noe som jeg kjenner godt, og møter, jeg har det sikkert i meg også. Men det veier mye opp å være så ærlig og så ekte som mulig fra hjerte...og å dele. Jeg lurer av og til på om det aldri blir tomt....hvorfor det er så utrolig mange lag som viser seg. Men, jeg kom til at så lenge vi lever - så er det utvikling og vekst, det motsatte er stagnasjon.

Meja, om jeg bare visste hvordan jeg kan ta bort beskyttelse....for jeg er ikke bevisst hvor og hvordan det ligger i meg, det er så dype overlevelse mekanismer dette....
og så sa du noe om å se verdien av mistillit, da tenkte jeg at det er kanskje der dette med grenser kommer inn. Det å sette grenser for det som ikke oppleves godt.

Det er et sjokk når tillit brister, det lille barnet som ligger der så pludrende fornøyd, stråler opp mot .....øyeblikket da jeg opplever mistillit.....Det spiller ingen rolle hva det var, selv om ego vil gjerne vite.

Jeg tenker at det er best å få kontakt med kroppen, siden det er den som på en måte bærer hukommelsen og erfaringen med mistillit selv i voksen alder, i form av ubevisste mønstre.

Jeg kobler meg på energiene, og får opp et bilde som om jeg sitter frosset i en trang kløft, og at tillit er på den andre siden. For å komme dit må jeg åpne meg, jeg må komme meg over kløften og det er fryktelig skummelt. Spesielt er venstre øye klistret fast på en gjenstand i rommet, jeg er livredd og sitter fast, men vet at jeg må ut av det forfrosne. Mens redselen blir mer intens.

Jeg tar kontakt med beina mine. Spør de om de har tillit til at gulvet tar imot de. Jeg sitter og opplever at det kjennes trygt, sier til beina mine at ”slik er opplevelsen av tillit”. Så spør jeg om bekkenet har tillit til at jeg kan sitte på stolen, om stolen tar imot meg. Det er nesten ikke til å holde ut, jeg blir skjelven og kvalm. Jeg går tilbake til beina, kjenner tryggheten, lander. Går opp igjen, det er bedre nå, og kroppen får erfare å ha tillit til gulvet og stolen. Jeg sitter slik og kjenner på tillit, går videre i kroppen, til pusten, lar den få erfare tillit innenfra. Det kommer mange bilder og følelser, jeg bruker EFT, tapper på meridianpunkter for å få direkte kontakt med nervesystem og få satt energien i bevegelse, og jeg må stadig tilbake til beina, til tilliten der. Slik holder jeg på. Det siste slippet skjer i øynene. Veien opp mot lyset er lang, nesten som jeg kjenner bruddet fysisk, og må lage ny energiforbindelse. Jeg sier til meg selv at det er trygt for meg å se, jeg gjør det mens angsten raser, men jeg har bein, bekken, mage og pust som har tillit, jeg har mer og mer til å ta imot med, og kjenner at musklene rundt øynene begynner å slappe av. De blir blytunge, øyelokkene blir til blylodd. Tilslutt beveger øynene seg av seg selv, nesten nysgjerrig ut mot verden, og jeg kjenner plutselig en voldsom kjærlighet brøyte seg opp fra hjertet, opp halsen og opp i øynene.
Da erfarte jeg at kjærlighet og tillit hører sammen.

---

Dette gir mening for meg.
Når vi gir slipp på lag etter lag, så kommer vi mer i kontakt med virkelig essens. Det er en renselsesprosess, akkurat som i døden, der skjærsilden er den største renselse. Alt vi gjør av åndelige prosesser, all meditasjon, sjamanreiser....alt er slikt som forbereder oss og gjør det lettere å gå igjennom døden. Med et sinn som er årvåkent og klart, og uten frykt. Å dø i tillit...
Ser nå at du skrev om dette også.

Men det beste av alt,...døden er den største oppvåkning.....til å leve livet.

TILLIT TIL LIVET
det blir litt for abstrakt for meg..
kanskje derfor jeg har behov for å forstå det mer kroppslig, for å kunne forholde meg til det, hvordan det kjennes. Selv om jeg nok vil komme i situasjoner, og ubevisst spenne opp noen beskyttende muskler, så er det godt å vite at tillit finnes i meg, og det er det viktige. Innenfra og ut. Og det vil vel skape en ressonans i ytre verden også. I relasjoner til andre mennesker.

Kjenner på at jeg ikke har svart deg slik jeg ville, du har vist meg åpenhet og tillit ved å dele dine dypeste erfaringer, og ble ikke møtt på en god nok måte. Slik er det jo at hverdagen griper oss inn i det trivielle, og tar bort fokus på det som er viktig, men jeg har også kjent mye på å gå inn her og slette alt jeg har skrevet. Fordi det er så sårbart tema og kjenner at det er tøft å være åpen. Og så kjenner jeg at jeg trenger vennlighet, veldig mye vennlighet og omsorg. Ikke usikkerhet om jeg blir møtt eller ikke. Kanskje det er slik for deg også?

Tenker litt på om hva som hadde skjedd om vi hadde blitt sett og møtt den gangen vi var små og opplevde tillitsbrudd. Da hadde mest sannsynlig alt løst seg på en god måte, og vi hadde ikke behøvd å hele sårene i voksen alder. Men på en annen side, om vi alltid og i alle situasjoner hadde blitt sett og møtt, så hadde det også hatt sin pris, kanskje stagnasjon, uansett vil jeg ikke bytte bort den livsvisdommen og modenheten som jeg nå har tilgang til.

Kjære Ave,

det er mye i det du skriver jeg kjenner på nå, takk skal du ha for at du skriver akkurat dette. Og det er ikke din skyld, det er aldri det, det er noe i meg, en måte jeg reagerte på en motstand, som sendte meg inn i et gammelt mønster. Og det var mer enn det du skrev, men jeg greier ikke finne ord for det nå. Det bare fortsetter å komme opp, ikke før jeg tror meg ferdig med en ting, så skjer det noe mer, og så, jeg vet ikke jeg, det treffer i hjertet. Jeg har tatt vare på det jeg fjernet, men har ikke overskudd til å lese det nå, kanskje setter jeg det inn igjen, må bare la det fra dypet jobbe seg gjennom først, så får jeg prøve, hvis jeg kommer opp i litt klarthet, bestemme meg, før det bærer ned igjen i det ubeviste, det løsner nå, virkelig. Det er visst forløsningstider for mange nå. Vi må gjennom det alene, men vi er så mange som gjør dette i disse dager.

Takk for det. Det er ikke for ingenting at en snakker om grunnleggende tillit, for det berører virkelig dype aspekter. Jeg erfarer tillit energetisk som en lys og svært åpnende energi, som søker åpning slik at noe større kan tre fram, men da er det også slik som du erfarer, at vi også kommer i kontakt med dypere mønster, og å forløse disse må være med den største verdighet.
Og i en slik åpnende tilstand er det viktig å skjelne om vi kan være i fare for å oppleve mistillit på nytt og ta vare på oss selv. Fordi vi må ha beskyttelse, slik er verden vi lever i, at selv om vi er i tillit, så vil vi bli rammet av andres uforstand. Vi må ha et "immunforsvar" som trer inn, ikke bare ovenfor bakterier og virus, men også et psykologisk som trer inn når det skal.
Motstanden som jeg kjente og det at jeg ville trekke meg unna og slette tråden..., det var også et mønster.....som gjorde godt å oppdage. Og så kan jo motstand være et godt tegn på at forandring skjer. Jeg synes vi skaper en utrolig fin tråd, og det er om et utfordrende tema, så da blir det slik.


Men hvordan jobbe med tillit –, hvordan heale disse sårene som kan være karmiske?
For meg var det viktig å ikke komme inn i selve sjokket og oppleve det vonde på nytt. Slik jeg skrev i et innlegg, så var jeg på vei inn i der og alle fryktenergiene var aktivert. Jeg tenker at i det kaoset er det bare uklarhet å finne, for alle ressursene til å heale sitter i nåtid, i den personen jeg er her og nå. Så derfor var det så viktig for meg å gå tilbake til beina mine, jobbe helt konkret fra det som var trygt, ikke komme inn i det som blødde i det dypeste såre....men heller bygge en forsiktig bro over. Vi trenger ikke nedi guffet, for healingen kan skje fra ytterkantene og inn. Slik også sår på kroppen gror, fra det ytterste og inn.

Det er kanskje ikke så rart at jeg ble så fokusert på beina..... for de er jo også er knyttet til det grunnleggende i oss, grunnleggende behov/tillit osv begynner i rotchakra....

Så jeg har tenkt igjen...og det er fasinerende oppdagelser, for beina har virkelig en svært interessant historie å fortelle......de kan vise oss mye om hvordan vi står på jorden. Om for eksempel en muskel i leggen er ubevisst spent, så vil det si at den dradd sammen slik at det kan bli vanskelig for oss å lande på underlaget med hele oss, eller det kan fortelle noe om vi har tillit til å slippe oss helt ned på jorden eller ikke. Og uten fotefeste har vi ikke så gode røtter, blir lette å skubbe hit og dit, går litt ustøtt. Eller beina kan ha låst seg fast, lite bevegelse framover, henger fast, går en vei, går i trygge sirkler. Slik kan vi se at det har med tillit, trygghet og ikke minst tilhørighet å gjøre. Utrolig hvordan alt henger sammen...

Og så er det en annen viktig ting. Vi kommer heller ikke skikkelig ut med hele vår urkraft. ”Her er jeg” og vi kommer ut sånn halveis med det som er oss, men det får liksom ikke noe kraft i verden.

Ja, dette er en god tråd
men ennå er jeg ikke der
at jeg kan sette inn igjen det jeg slettet
jeg har ikke ork til å lese hva jeg skrev ennå
men jeg har en anenlse om at det som står der er greit
det er mer den tilstand jeg var i den natten
jeg slettet alt jeg hadde skrevet, som er tingen
jeg mistet tilliten, slik tror jeg det var
eller var det tvert om, jeg ga opp alt
men det var et mønster fra fortidien
jeg hadde gjort mitt beste trodde jeg
og så satt jeg plutselig fast i det å være slem
det ble en kveld og natt i stille hulk og tårer
men da dagslyset kom, var glasset framdeles halvfullt
det sendte meg inn i en umåtelig stor undring
og takknemmelighet, noe har endret seg

men den grunnleggende tillit
det fantes en lenke av tillit
den skulle ha vært der
men jeg tror den ble brutt før min tid
jeg ble bare oppdradd i en illusjon
om at tilliten var der sammen med lojalitet

i denne tråden full av tillit
full av sårbar tillit
har jeg funnet et rom
for helbredelse
jeg kan kjenne at bruddet
jeg vet ikke når det skjedde, hvordan
det får bare være, for jeg tror
det er i ferd med å gro
jeg føler meg så tilstede i meg selv
så sterk tilstedeværelse i min egen kropp
og den puster
gjennom huden
det finns hulrom i kroppen
der kan jeg være alene
uten å være redd
jeg kan finne fred der
akkurat nå
og bevisstheten min er så stille
det har den vært siden jeg fikk
nok en balansering
selv om det kommer opp ting
fra underverdenen
fra under fotsålene
fra fortiden
fortsetter sinnet mitt å være stille
bare jeg puster rolig inn og ut
slik er det akkurat nå
jeg skjønner ingen ting
fordi jeg er så vant til og forventer
kaosmedisin
nå skal jeg til byen for å trene
sikkert både kropp og sinn
Seamm Jasami og Boabom
det trodde jeg ikke for noen uker siden
men såret, den grunnleggende mistillit
det må få gro, det kan ta tid
så får jeg heller være i
at jeg kjenner en gryende tillit nå
at ikke alt fullkomment ennå
helbredelse tar tid
men det er godt å være
akkurat nå

vakkert: en lenke av tillit, det gir et fint bilde
Tillitsbrudd...ser for meg at lenken brytes,
og at vi må bygge bro over igjen...hel....brede

Så bra!!!
Kjenner også at det gjør noe å skrive her, møte det som er, i tillit.
Bli bevisst det ubevisste.

Jeg spinner litt videre på bildet av tillit som en tråd, og at den ryker ved tillitsbrudd. På bruddstedet dannes det sår og bruddflatene vil etter hvert gro sammen, men slik det er med alt arrvev, så vil det for alltid og spesielt om det ikke er healet i dypet, være ekstra sensitivt og....sårbart. Ofte har bruddet vært så kraftig at det har ført til behov for ekstra beskyttelse rundt, det vil si at kroppen produserer et tykt lag med bindevev over, og musklene rundt støtter ved å dra seg sammen. Dette skjer i kroppen, men brudd på tillit skaper også splittelse mellom mennesker. Så er det slik det er med tillit....er dette hele og fulle sannheten, eller er det noe mer? Kan det være at selv om tråden har røket og vi er rammet, så er det likevel et nivå av tillit som aldri kan brytes, som er der grunnleggende i kraft av å være et guddommelig menneske.

Et godt bilde og det er så interessant. For hva i oss er det som definerer at det er tillitsbrudd, når vi egentlig kommer fra den samme kilden. Det er vel lille ego da...som er den som vil definere. Og ego må jo sette grenser for hva det kan tåle av andres uvitenhet og ubevisste handlinger, sette grense, men hvor settes grensen. Og så er det alle sinnsgiftene som iallfall bryter det som er av tillit mellom mennelser...., ego vil ha...kjærlighet, eie kjærlighet. Sjalulsi, misunnelse, grådighet, intriger, drama, løgn, mindreverdigkomplekser, alt definert av ego. Likevel må vi forholde oss til opplevelsen dette skaper i oss. Det er jo energier vi møter og som rammer oss. Vi har alle fått ulike roller.

Jeg har prøvd å bli mer bevisst, og å overgi alt dette som jeg ikke helt finner ut av, overgi det til tillit. Med tillit til at det finnes en iboende kraft i meg, som er større enn det ego i meg klarer å skjønne. Denne kraften bøyer jeg meg for. Og virkelig, det skjer ting. Det er en ny måte å se verden og mennesker på, og jeg kjenner en utrolig fryd buldre seg fram innenfra, leve i tillit, det er igrunn grensesprengende hærlig og spennende.

Broen
broen over
broen mellom
de to sårflatene
kan det være
medfølelse
som kan
strekke seg over
å bli til tilgivelse
er det det som vil
få såret til å gro
ble helet
bli helt igjen

men da må vi kanskje greie
å ta hånd om vårt sårede ego
annerkjenne, kjenne følelsen
sårheten, splittelsen
omfavne alt i såret
bare i oss
i vårt eget hjerte
kan healingprossessen finne sted
vi er vårt sår
og vi er healeren
det er ganske kraftfullt
kanskje bitte litt skremmende også
så sterk er den prossessen

det er så godt når jeg samtidig
greier å være en observatør til det om skjer
jeg tror retreatet med mindfulness meditasjon
har vist meg at det går an, midt i heftige emosjoner
men så er det jo slik at vi blir testet innimellom da
at grunnen rives bort under våre føtter
kastet ut i kaos igjen
tilliten som forsvinner
et brudd som går som sjokkbølger gjenom oss
det er da vi får øvd oss
på å mestre
med de hjelpemidlene vi har fått
og det kan hende, det er slik vi får lære nye ting også
nye kombinasjoner, at vi får en ny forståelse
når kaoset kommer opp, så tror jeg for min del
at det skjer fordi jeg skal slippe tankekontrollen
den sterke trangen jeg har til å ville forstå, alt, i det det skjer
det er så snart dette inntreffer, nesten før jeg får sukk for meg
så kanskje mangler tilliten
til å bare være i flyt
i kaoset
å stole på, at det finns en orden i det hele

jeg så nettopp ett av fjorten videoklipp
fra Dzogchen Ponlop Rinpoche
han sankket om "Compassion without limit"
hva han sa, er en ting
men jeg ble opphengt i at han foldet ut og inn en vifte
og ble fasinert av hvordan en og samme ting
kan vise seg på flere forskjellige måter
jeg får noen bilder av en parasoll i mitt hode nå
samenfoldet og utslått
det finns en parasoll av påfuglfjær...
en halvsirkel... og en sirkel...
jeg og alle disse symbolene

og så sa Dzogchen Ponlop Rinpoche ; "You must not look to far away!"

det minner jo om det du skriver om å se ting med et nytt perspektiv
du ser det samme, men på en ny måte
og da husker jeg de gangene jeg har vært i det
at jeg mangler ingen ting, alt er som det skal være
jeg var der i glimt
hvordan finne det stedet, den tilstanden, igjen
og hvordan være stabil i det
selv om grunnen under føttene våre dras vekk igjen
selv midt i kaos
hvordan være der at ingen ting mangler
være i den stille fryd
jeg er bare et menneske
et hverdagsmenneske
jeg er takknemmelig
viss jeg greier å være
litt i gangen
grensesprengende hærlig, sa du
og spennende
ja, det er akkurat slik det er