(Dette er skrevet dagen etter noe jeg skal skrive om i morgen eller en annen dag, kanskje til og med i dag eller aldri – derav ” dagen etter”)

Når jeg våkner dagen etter, er den første tanken denne.:
Jeg har fått magiske krefter
Så kommer neste:
Å ja, nå er det like før egohjertet tar til å banke heftig og blåse seg opp, stort og digert, på den tanken.
Men det skjer ikke.
Jeg blåser av det hele. Men den vil ikke helt gi slipp, tanken.
Så får jeg bruke dem da, om det så er, tenker jeg.
By the powers vested in me... begynner det et eller annet sted der inne.
Nok. Det holder, tenker jeg. Jeg klarer meg godt uten en indre yppersteprest.
Men ytterstepresten vil ikke gi seg.
Du er et bilde skapt av ego, sier jeg.
Hvorfor er du redd for å vite noe annet? spør ytterstepresten,

Jeg klarer ikke svare på det, målbundet med ett.
Ytterstepresten kjennes som all verdens irritasjonsmomenter på en gang.
Myggestikk, punkterte dekk, bortkomne nøkler, knirkende dører, forlagte pass, ,ting som ikke virker, Ting man slår tåa inn i - sådant
Når jeg tenker etter har det siste skjedd påfallende ofte i det siste.
Jeg undrer meg på om det er Guden for irriterende småting jeg snakker med.
Ytterstepresten setter i et gapskratt.
Guden for ting som ikke virker?

-og akkurat da jeg skrev det, gled alle dokumenter på skjermen tilside, mykt og behagelig og avdekket skrivebordet. Forunderlig. Jeg må ha kommet borti noe
Et tasterykk, så kommer de tilbake .Jeg sender en ydmyk og beundrende tanke til skaperne av dette vidunder -
Mac`en.

Noe i meg vet plutselig, etter den hendelsen, men hjertet hamrer i frykt.
Jeg vet ikke helt om jeg vil vite hva jeg snakker med...

Nysgjerrigheten vinner.
Jeg tar noen skritt bakover, tar mental løpefart og hopper ut i det.
Der var det ingenting og det eneste jeg oppnådde med det, var å bli svimmel og kvalm.

Si noe morsomt!!! roper jeg.

Det eneste jeg hører er hmff lyder, av den sorten som kommer når man gapskratter og prøver å holde det tilbake fordi man ikke vil støte.
Magiske krefter, tenker jeg, for noe sprøyt!

Med ett ser jeg meg selv som en liten kranglevoren sak i maurstørrelse som står og akkederer med sitt eget speilbilde.
Så knuses speilet, stakkaren blir som lamslått av det som avdekkes og piler tilbake til tua for å gjemme seg. Akkurat i det den skal til å gå inn, snur den seg og sier et HA! i et selvhøytidelig forsøk på å gjenvinne det tapte .

Det var ikke morsomt, likevel kan jeg ikke annet enn humre.
Men ikke søren om jeg blir kvitt følelsen av at Gud snart kommer til å sparke til hele maurtua, så jeg og mitt flagrer gjennom lufta dundrer inn i en granstamme og faller hulter til bulter på bakken...
Eller kanskje han stikker en pinne nedi og ødelegger alt det sirlig oppbygde, for å finne ut om det blir fint vær i morgen.
Etter tilstanden i mitt hus å dømme, kan det se ut til at han allerede har gjort det. Kanskje jeg skal være Gro, den modige Maur og lokalisere kilden til all denne uorden?
Klatre til topps, bare for å se om det da blir fint vær i morgen?
Magiske krefter, liksom.
Det er lufttrykk det handler om, ikke annet enn det. Sensitive som de er, de små.
Dessuten har jeg vondt i magen.
Apropos lufttrykk.

Om noen nå skulle mene at jeg har havnet langt ut på viddene, har jeg ikke det.
Tvert imot, jeg nermer meg sakens kjerne. Uten at jeg kan sette fingeren på akkurat hva den er. Til det er den for liten.
Uten at jeg vet akkurat hva som er for lite, sakens kjerne eller fingeren.
Man kan få vondt i magen av mindre.
Apropos mindre.

Når det så kommer inn en melding på øret om at i dette skribleriet her over
står det som trengs å vite om veien til opplysning, står ikke verden til noe som helst i det hele tatt. Og ikke fordi det er noe spesielt ved det, hverken dypt, klokt eller vist. Klokere blir jeg ikke av det, derimot får jeg hodepine.

Uten at magvondten gir seg av den grunn. Vondt i ryggen har jeg og. Og nakken. Og kjeven.
Det finnes omtrent ikke det sted hvor jeg ikke har vondt, når jeg kjenner etter. Men det har jeg jo aldri gjort, bedøvet som jeg er. Bedrøvelig er jeg. Ikke så ulik et blålilla esel med påspikret hale.
Jeg har ikke det engang.
Kanskje like greit, jeg hadde vel hatt vondt i den også.

Jammen får jeg ikke en latterkrampe oppi alle de andre krampene.
Det bobler, bobler over.
Hjertelig og gledesfylt.

Akkurat nå er jeg det mest lattervekkende vesenet jeg noengang har kommet over, men så langt fra latterlig.

Det perspektivet er faktisk ganske så magisk.

Kjekt å læse dittan Magi-Gro

Crazy shri_ Tips fra Allers:
Ta en ekte ulltråd og surr rundt anklene 3-4 ganger og gå med det bestandig krampene som leseren som sendte inn dette tipset, fikk om nettene er borte.."Det er et billig råd og virker bare etter noen dager" står det. (fra feb. 2009).

Kjenner meg igjen jeg og. Merkelig disse kropsplagene også, litt sånn diffuse rare plager som jeg ikke gidder gå til legen for. Vondt i kjeven hadde jeg ei god stund, samtidig med følelse av at noe av og til beveget seg inne i hodet mitt på høyre side slik at trynet mitt ble dradd delvis inn i en rar grimase. Brekninger og svimmelhet og intense hetetokter har jeg hatt over et år nå, men er ikke så svimmel nå lenger. Men vondt i magen og kvalme har jeg av og til som jeg våkner av om natta..Sist gang var nå i natt (men det er mulig det er siden jeg fikk alt blodet i hodet da jeg lå i nedoverbakke i teltet:)
Største problemet har vært at jeg får en "svevende følelse" i hodet fra kronechakra i det siste som gjør det vanskelig å få energien ned i føttene etterpå:/
Menmen. JAja. shit ævv. Fokusere mest på å ha det bra på innsia så får det vell bare være som det er på utsia siden det har sine grunner.

Queen of Paradoxes .... and how much I have enjoyed reading your last writings!! Amazing to read Gro..... hooo hoooo UgleGro. Du skriver særdeles vakkert, klokt, gøyalt, sprudlende, ærlig, dypt, modig.... ja, og en del til

Her er gode tider, håper vi snakkes snart!