Hvorfor stopper jeg meg selv hele tiden, lurte jeg på. Hva er det som gjør at jeg sårer andre ved å flykte unna, stenge hjertet, være redd og la frykten få så store dimensjoner at det påvirker andre, mange andre. Idag var dagen for å se. Være autentisk. Ta ansvar. Jeg reiste inn.

Dypt. Jeg så på en redd liten jente som ikke fikk så mye omsorg, bare når hun var redd. Det er mye omsorg å få i en slik situasjon. Stakkars deg som har det så vondt. Det må finnes bedre måter å få kjærlighet på. Det handler nemlig ikke om å få kjærlighet, men om å gi. Det lille barnet måtte være i ego for å overleve, men nå er det tid for medfølelse, omsorg for andre, gjøre jobben man er her for å gjøre og å være fullt og helt i hjertet  hele tiden. Slippe alle behovene, ønskene, lystene, begjæret, drømmene om å ville ha, drømmene om å ville prestere, eie, ha mer, ha berømmelse, få omsorg.

Jeg tok barnet med meg og viste henne voksenlivet. At det er trygt å gå på gaten. At det er trygt å leve. Jeg bar henne rundt og viste henne hvor mye glede hun skapte og hvor mye kjærlighet hun kunne få når hun smilte og gav kjærlighet fra hjertet. Hun smilte og ble nysgjerrig. Likte det tror jeg. Jeg sa at hun skulle få kjærlighet av meg uansett hvordan hun var. Da lo hun og hoppet inn i hjertet. Kjente at dette lille kjærlighetsbarnet fylte hele meg.
Men hvordan skulle jeg klare å være kjærlighet for henne? Hvordan være en god mor til sitt indre barn?

Det er på tide å bli voksen nå, på tide å ta imot seg selv og skape det gode livet, ikke smerten. Det er på tide å være i ekstasen og kjærligheten og bare spre godhet til andre. Frykten brennes på bålet under fullmånen. Frykten var bare et skalkesjul for å få oppmerksomhet og omsorg og har vært det hele livet. Frykten er egoets måte å overleve på. Jeg ser på egoet mitt, et beist. Det vil ikke gå. Det vil ødelegge litt mer, helst. Jeg ser det inn i øynene og spør, hva vil du meg egentlig? Det svarer ødelegge.

Da ser jeg på hjertet mitt og spør, hva vil du? Glede svarer hjertet, fred, harmoni, å skape, å være ett med det guddommelige, å være i kjærlighet, som å transcenderes til kjærlighet. Jeg ser på de to, egobeistet og hjertet. Det er et valg. Jeg ber egobeistet vise meg sitt drømmeliv. Hvordan vil livet mitt bli hvis jeg lar beistet styre. Det viser meg smerte, lidelse, stadig følelsen av å ikke være bra nok, stadige fall, motgang, som å falle ned en trapp. Det var traurige bilder. Jeg ber hjertet vise sin vei. Stillhet viser det. En uendelig god stillhet.

Da gir jeg slipp på frykten, ordentlig, ordentlig slipp, den renner ut som en kald, klebrig masse. Ut gjennom kroppen, ut av cellene, gjennom chakraene, trekkes ut som spisser av kalde lyn. Drar ut, lag etter lag, lengde for lengde, som tarmer blir det dratt ut av kroppen til bålet. Den brenner opp. Frykten er brent opp. Jeg sitter helt stille. Det er helt stille. Jeg kjenner at jeg bare vil være god, at det er trygt. Jeg kjenner en uendelig fredfullhet inni meg. Og barnet smiler. Nå kan det leke. Jeg leker sammen med det. Vi tegner et hjerte i sanden. Et hjerte for harmoni. Det er statement under fullmånen. Å velge freden og hjertets vei.

Så bra 

Takk for inspirerende lesning 
Egoet splitter og kjærligheten forener. Jeg gir meg opp jeg gir meg opp jeg gir meg opp jeg gir meg opp jeg gir meg opp og elsker elsker elsker elsker
elsker elsker!!!!! Vi kan ha det litt morsommere uten ego-fjas-og-mas.