Inspirert av Sjamanens teknikk og Sjamanens skrevne ord, tenkte jeg at jeg skulle finne ut på egen hånd hvor i livet jeg satt fast. Jeg begynte å bli temmelig lei av mitt gamle mønster.

Jeg tente et lys, brente litt røkelse og satte meg ned i stillheten. Uten tromme. Tenkte tilbake i tid. Nøstet meg bakover. Sa noen av tankene høyt for meg selv. Noen av tankene ga tårer, andre ikke. Det er når tårene kommer at jeg skjønner at jeg er på rett spor.

Jeg kom til slutt til kjernen av det hele. Et sted jeg viste om fra før. Men hva nå? Jeg tok meg tid her, men fant ikke noen løsning på situasjonen. Barnet så heller ikke noen løsning. Jeg prøvde å gi barnet kjærlighet, men det hjalp liksom ikke. Situasjonen var som den var. Og barnet hadde forståelse for det.

Jeg fortsatte prosessen to dager senere. Da kom jeg faktisk enda lenger tilbake i tid. Det overrasket meg. Jeg viste ikke at ting hadde startet allerede der. Den lille jenta ble plutselig forvrengt. Store, skumle øyne og spisse tenner. Hun begynte å spise meg opp innvendig. Jeg lot henne gjøre det. Helt til prosessen stoppet opp. Hun var fremdeles forvrengt da jeg forlot henne.

Dagen etter kom jeg tilbake til den forvrengte jenta. Hun var ikke like aggressiv lenger, men dog. Jeg prøvde å finne ut hva som var positivt med situasjonen hun var i. Hvilke fordeler hadde jeg hatt av den som barn? Fordelene kom som perler på en snor. Og da ble jenta vanlig. Hun ble mild. Alt ble harmoni og ro. Situasjonen var til det beste for meg den gangen.

Jeg aksepterte fortiden, og følte fred med den. Jeg trenger ikke da-situasjonen lenger nå. Om mønstret er brutt vil bare nåtiden vise.

flickan med "sabeltänderna"...vilken härlig saga...slutet gott och fortsättningen är på väg..."on the road again"...lycka till!!!

Ingenting er bedre enn å få fred med fortiden 
Takk for at du deler.

takk kjære du...det inspirerte..så godt å lese.