Det er noe jeg har lurt på en stund.

Som barn og ungdom var jeg både en sjamanspire og en kunstnerspire.

I tenårene var jeg svært plaget av ufrivillige astralreiser, nærvær av skremmende ånder og grusomme mareritt. Min metode for å beholde bakkekontakten var tegning, maling, skriving og lesing av bl.a. såkalt alternativ-bøker. Etterhvert mestret jeg disse reisene, og mine venner åndene hjalp meg å tenke nytt og kommenterte til og med bildene mine.

Kunsten ble etterhvert min vei. Jeg flommet over av ideer og fikk ikke fred i sjelen før jeg hadde satt ideene ut i livet. Jeg var i fredelig flow og fullstendig lykkelig.

Litt over halvveis i kunstakademi-utdannelsen min, begynte plagene igjen. Denne gangen sterkere, mer skremmende og insisterende. Det var noaide-gadzer. Jeg prøvde å åpne meg mot dem, med det resultat at jeg tok inn byens kaos også. Jeg reiste hjem, nordover, alkoholisert, forhutlet og livstrøtt.

Da begynte sjamanutdannelsen min. I sju år har jeg fordypet meg i sjamanismen med den beste lærer og veileder man kan få. Det har vært utvidende, skrekkelig, fantastisk, morsomt og for meg nødvendig.

Men i denne perioden har jeg vært ute av stand til å være skapende.

Er dette vanlig?

Nå idag når jeg med stolthet og ydmykhet kan si at jeg er sjaman har skaperkraften min kommet tilbake. Den er så sterk at den gløder!

Jeg er så glad i alle som har hjulpet meg!

Heia! Kan det ha noe med hvordan man bruker/omsetter den kreative skapertrangen i segselv. Har selv alltid vært kjent for min kreativitet, men hatt tørke i 2 år nå..! For min del er det som om før jeg ble bedre kjent med evnene mine som jeg hadde som barn man la på hylla litt i oppveksten, så tegnet jeg ofte åndelig inspirerte bilder for å få kontakt med den delen i megselv og formidle det ut på en måte. Men etter jeg har trent mye på evner osv, så kan det hende at den mentale kreative energien kanaliseres mer ut i form av praktisering av evner? Man skulle gjerne tro man ble mer inspirert i slike sammenhenger, men mye har for meg føltes "for stort" til å kunne tegnes ned på et ark om du skjønner. Har selv også fått tilbake litt den samme gnisten i det siste og føles bra å få det ut gjennom hendene, glad for at du også opplever gleden av det igjen for det er så deilig når det bare strømmer ut Hadde også en sperre for å tegne ned de negative tingene lenge, men endel av hjelpen har vært å ikke holde tilbake på hva jeg synes er greit å ha som inspirasjon og bare ta den helt ut. Og hørt mye om slike sperrer på folk sin "vei inn" i det spirituelle så jeg tror det er helt vanlig.

Hei Ulvejenta.

Ja, den sjamanistiske/åndelige selvutviklinga tar sikkert så mye energi og virker på så mange plan at man rett og slett ikke har overskudd til å lage bilder. Det er utrolig hvor dypt læringen går når man så og si slipper land og kaster seg ut i sjamanismen. Glad for at du også har fått energi og glede ved å skape igjen ! Det er toppen! Så får man energi av det også. Det er som healing.

Takk for svar!

Du spør om det er vanlig. Det er ganske vanlig. Lykke til med livet nå.

mvh ailo

Tusen takk!