Når en er ute i naturen, og åpner opp for å lytte og observere det som egentlig foregår der, kan man oppleve og se mye. Jeg har hatt mange stunder i skog og mark i mitt liv, men det er ikke før i de senere årene at jeg har blitt bevisst på at det er mer som vokser og gror der enn man kan oppleve med de seks ordinære sansene.

For ikke lenge siden var jeg og min samboer på vandring gjennom en skog. Den bestod i hovedsak av yngre bartrær, mest gran, men det var gjort plukkhogst der, så den var åpen og lett å ferdes i. Innimellom og i kantsoner stod spredte løvtrær. Etter hvert som vi gikk innover i skogen, ble jeg mer og mer obs på stubbene som stod igjen her og der. De aller fleste av dem hadde en merkelig, takliknende form, med mose på.

Nysgjerrig som jeg alltid er, gikk jeg bort til en ganske stor stubbe og begynte å løfte på “taket”. Da hører jeg en sped stemme som roper “STOPP, STOPP!!”. Jeg kvekker til og stopper automatisk. Så blir jeg skjelt ut etter noter av samme spede røst. Jeg spør hvem som snakker, og får til svar at det er den som bor der. Mens stemmen snakker til meg, får jeg noen korte glimt av et lite vesen. Han er kanskje ti cm høy, med lue på, og likner litt på en slags nisse.

Nå er min nysgjerrighet, og oppmerksomhet vekket for alvor, og ivrig speider jeg rundt meg. Et stykke borte står en samling med stubber, alle med “tak”. Jeg går bort og huker meg ned. Så spør jeg forsiktig om det er noen som bor der. Stillheten er svar nok. Det er flere der. Høflig spør jeg om jeg kan få lov å kikke nærmere på husene deres. Fremdeles veldig stille. Jeg setter nesa helt inntil en åpning i ene stubben, og hører noen pipe litt engstelig der inne, så jeg trekker meg litt unna igjen.

Jeg spør om de er av samme slag som han borte i stubben bak meg. Da er det en liten skikkelse som viser seg. Den er heller ikke særlig stor, kanskje åtte-ti cm, men med et helt annet utseende enn den nisseaktige. Denne er luftig og eterisk, og jeg vet med en gang at dette er en liten skogalv. Jeg har sett skogsalver tidligere, men de har vært høye, høyere enn mennesker. Den viser seg bare i et kort glimt, men jeg føler meg beæret over tilliten den viste. Høflig takker jeg pent og går videre.

Nå ser jeg stubber og steiner overalt, og veldig mange av dem fortoner seg nå som små hus og boliger for diverse små vesener og vetter. Og nå som jeg er åpen for alt dette, kan jeg også oppfatte energiene fra dem helt tydelig. Det føles helt fantastisk å gå rundt i denne skogen. Og med solstråler som skinner inn mellom greinene og sprer sitt gullskimrende lys utover mose, trær, steiner og stubber, blir minnet av denne turen magisk.

Det er ingen tvil om at bare man er åpen nok, kan man være så heldig å møte på de som bor i skogen.
Jeg kan tenke meg til at de små vesene, ble forskrekket, men også glade for at du kunne se og kommunisere med dem.

Du nevnte at du har sett skogsalver, som er høyere enn mennesker.
Kunne du beskrive dem litt nærmere?

Ja, dem traff jeg i Sibir. Har skrevet om den opplevelsen her inne før, da var taigaen full av ånder og naturvesner. Men jeg nevnte nok ikke disse alvene den gang.

De var kanskje tre til fire meter høye, slanke og grasiøse. Huden deres virket nesten kameleonaktig, og de var gåtefulle og unnvikende. Håper jeg treffer de igjen en gang

Hei.

Var for et par netter siden ute på tur aleine i skogen. I denne skogen har det ikke vært drevet hogst, det er nærmest en urskog. Etter et par hundre meter inn føltes det unaturlig å gå på to, derfor gikk jeg videre på alle fire. Jeg ble ei gaupe.

Fingertuppene mine ble supersensitive og hørselen skjerpet seg, lukten av skogbunnen- det råtnende og det spirende var overveldende. Gikk forbi flere mosehauger, rester av selvdøde trær og røtter. Nærmet meg en stor mosehaug, tenkte jeg skulle legge meg ned litt der, men dyresansene sa meg at jeg måtte gå i bue forbi.. Gikk videre inn, la meg på en stein og lyttet.

Jeg utfordrer dere til å gå inn i skogen på alle fire. Bli et dyr for en en natt!

Rawall.

Blir revet med når jeg leser om spennende møter i naturen.
Husker engang eg sat å kvilte meg utenfor en skog,og sat å kikket forhekset inn i trærne,og legger merke til at bak de store voksne trærne,er det et yngre og mindre tre som prøver å komme seg frem og tilsyne,og det bukter seg og bøyer seg så de andre større trærne må vike tilsides.
Var det vind i området,kunne det la seg forklare at trærne beveget seg slik,men det var ingen vind i skogen.


Det var eit møte med trefolket,eg aldri vil glømme.
Når eg vandrer blant trærne merker jeg hvordan min egen bevissthet letter fra bakkens strussel og blir hevet oppover i en høyere bevissthet der trefolkets gruppesjel kommuniserer med alt liv.

Kanskje var det slike jeg en gang så i hagen min. Det var to ganske høye og tynne vesener.