(Egentlig skulle det gå i arkivet, men en liten stemme i meg ba om å få vise det til noen....(jeg er ikke noen stor forfatter, så det er litt pinlig egentlig. Men la gå))
Den lille sangfuglen
Det satt en gang en liten sangfugl i et bur. Eieren beundret hennes skjønnhet og sangstemme, han var viden kjent for sin lille fugl og folk kom for å høre henne synge. Sangfuglen strålte av alle de beundrende blikkene. Den følte seg unik og uerstattelig.
Mens uttenfor vinduet, der fløy de frie fuglene. Sangfuglen syntes de alle så like ut, hvem ønsker å være der ute, tenkte hun. Der er man jo bare en av mange...
Sangfuglen hadde ikke noe imot å stelle fjærene pent, for sin eiers skyld. Når han tok med seg sine venner for å beundre den vakre fuglen, struttet hun av stolthet. Men en dag våknet en tanke i henne. Eieren elsket henne, fordi han eide henne. Han trodde han eide hennes sang, hennes skjønnhet. At de beundrende blikkene, var på et vis hans de også.
Fuglen så buret og kjente seg fanget. Jeg kan ikke gå tilbake til å være hans sangfugl nå, tenkte hun. Når jeg forstår at det aldri var meg han brydde seg om, men hva jeg betydde for han. For hans selvtillit.
De frie fuglene stråler ikke omkapp med hverandre, for de har ingen eier de trenger å imponere. Så fuglen rømte ut av fangenskapet, gjennom vinduet og ut i frihet.
Mens eieren sørget over tapet av sin sangfugl, oppdaget han at han savnet ikke bare hennes sang, men å ha henne i sin nærhet. Han savnet den hun var, i seg selv. Da forsto han hvorfor hun hadde fløyet.
Om jeg har flere på lager?...hm, jeg skal sjekke.....har skrivd noe greier, men det har vært mest for egen personlig healing, så det trenger kraftig redigering i såfall. Men så gøy at du spør!
Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 1 gjest
Du kan ikke opprette nye emner i dette forumet Du kan ikke skrive innlegg i dette forumet Du kan ikke redigere dine egne innlegg i dette forumet Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet Du kan ikke laste opp vedlegg til dette forumet