Som forteller har jeg ofte opplevd at det som foregår underveis i fortellingen er en reise mellom verdener, en reise hvor det ikke bare handler om å gjenfortelle gamle myter på en ny og levende måte, men en reise hvor arketypene som sover i lytternes mytiske bevissthet vekkes til live. Det er sjamankunst i en god muntlig fortelling av en myte. Ved å åpne bevisstheten og vekke til live guddommelig materiale ifra alle myter fra alle tider oppheves tid og rom , og både forteller og lytter er på reise sammen. En sterk opplevelse av denne art var for min del da jeg fortalte myten om hvordan den norrøne gudinnen Frøya fikk halssmykket Brisingamen. Dette er en myte som få våger å fortelle, den handler dypest sett om kraften i den kvinnelige seksualitet. Opplevde at denne myten kom til meg og ville fortelles av meg, opplevde i arbeidet med myten og ved å fortelle den et møte med guddommelige aspekter av egen seksualitet og opplevde at jeg som forteller fikk lytterne med på en reise hvor de også møtte det samme. Noen ganger, når alt stemmer i fortellingen av en myte, kan jeg kjenne hvordan de mytologiske skikkelsene formelig svever i rommet sammen med meg når jeg forteller. Har opplevd også, i en annen setting, at den Odin jeg hadde fått kontakt med i myten om Frøya og Brisingamen, kom meg til hjelp og ga kraft i en voldsepisode på ungdomsskolen der jeg jobbet den gang. Odins stemme ga en kraft som gjorde at sinte unge gutter målløse stoppet opp i kampen, tok et skritt bak og så meg. Med nye øyne. Og jeg vil ha sagt, som lærer i møte med unge mennesker er jeg først og fremst medmenneske og lyttende, ønsker å engasjere hjertene. Men akkurat i denne episoden var Odins kraft god å ha.
Har lest det korte intervjuet med Ailo om myter, dette er spennende stoff. Og: I gamle kulturer var sjamanen også forteller og den som holdt mytene oppe i folkets bevissthet. Mytene og arketypene er der ute i det store nettet rundt oss, og vil mer enn gjerne være til hjelp og nytte på moderne menneskers livsvei.

Nå har jeg veldig lyst til å høre deg fortelle...

Det er så viktig det der, å minnes om at fortellerkunsten fantes lenge før skriftkulturen. Og at den finnes idag, og kan fremelskes.

Når jeg forteller en historie, kjenner jeg hvor nær den er. Det finnes historier jeg ikke kan fortelle, fordi de kjeder meg ihjel. Jeg kan ikke vekke dem til livet.
En annen historie derimot, som har vært med meg i 35 år, får meg til å gråte hver gang jeg forteller den. Hver eneste gang. Den slipper ikke taket.

Det er en stor gave å høre på noen som virkelig kan fortelle.

Og tiril, du gav det enda en ny dybde i det du forteller. Veldig interessant.

Fortelleren er transparent for fortellingen, det som kan skje er at fortellingen skinner "gjennom" fortelleren. Det er alikevel ikke hvilken som helst fortelling som kan skinne gjennom hvilken som helst forteller, det må komme fra hjertet. Og da blir jeg berørt, noen fortellinger er også sannere for eget liv og utvikling enn andre. Dette ble litt kryptisk og beveger seg muligens bort fra det jeg sier om myter, fortelling og sjamanisme. Min erfaring er at jeg til tider kan leve som en arketype, eller arketypen lever meg. Så kommer den riktige fortellingen, om jeg hører den fra andre eller forteller den selv er uvesentlig, og gir en form for oppklaring eller oppvåkning. I selvutviklingsprosesser har jeg møtt mennesker og hendelser der enten en myte stiger frem av arbeidet eller en myte forløser. Å bli berørt av samme historie i 35 år rører ved det dypeste og sanneste i hva jeg tror fortelling kan være. Hvordan ville det være i praksis å arbeide bevisst med myter i sjamanistisk arbeid? Noen som har erfaring med det? Takk til Lazy Gracey og Masha for inspirerende svar. Og jeg ville gjerne høre Masha fortelle sin historie.

...

Yes, Nikté, en særdeles "kul" og givende opplevelse.

I mine barndomsfantasier fantes det mange elementer som jeg senere fant igjen i myter og legender. Noen ganger må jeg nok ha hørt elemter av fortellinger og tatt dem til meg som barn uten å være bevisst på det.
Men det kan egentlig være det samme: For hvis du tar noe til deg, og dette så vokser videre i dine egne fortellinger - da tror jeg at seleksjonsprosessen er et mysterium i seg selv. Horfor festet jeg meg ved Jeanne d'Arc lignende figurer - uten å kjenne til det navnet, forøvrig - og ikke ved Mary Stewart eller St. Martin? Fordi det ene var en viktig arketype for meg som lå sovende og kunne lett bli vekket.

Fortellingen som berører meg sånn heter "The Mark of The Horse Lord" by Rosemary Sutcliff og utspiller seg hovedsaklig blant en folkestamme i Nord-Britannia under den perioden da Romerne kontrollerte den sørlige delen av landet. Ja tiril, kanskje du hører den engang...

Jeg søker den fortellingen. Kjenner og en fortelling som berørte meg veldig om et nå utdødd eskimofolk, de siste døde ut på 1950 tallet. En hel stamme, et helt folk, dets myter og sanger.
Nå holder jeg på å øve inn myten om Inanna. Oppdaget at i mytekretsen rundt Inanna finnes byen Ninive, og Ninive var navnet på en usynlig prinsesse i mitt yndlingseventyr som barn. Vi møtes igjen, det usynlige blir synlig, det som synes utdødd er alikevel der. Og har vært der hele tiden., for den som vil se. Se og bli synlig.   

Jeg opplever når jeg skriver,å falle i transe,likner mye på tromming syns jeg.
Jeg starter,men så overtar plutselig en stemme med rytme å kraft,og det er bare å bli med på ferden.
Under skrive-transen ser jeg steder i naturen,jeg har vært på tidligere,som et øye uten kropp,forstår at dette må være kraft-steder.
Så jeg har blitt glad i naturen,går ofte ut for å mytologisere og åndefiksere meg.

Takk for at du holder døra åpen Tiril.

Jeg elsker hvordan du beskriver kunsten å fortelle, Tiril
Det er en stor kunst, mange har glemt

Det er godt sjamanarbeid å fortelle på den måten du beskriver....

Kunne ønske jentene mine hadde en lærer som deg på skolen 

takk for at du deler det med oss 

Det gleder mitt hjerte! Jeg har ofte gledet meg over de gode møtene mellom mennesker og verdener som fortelling kan skape, og hvor lite som skal til i en alminnelig skolehverdag for å åpne mot en større verden enn den det står om i kapittel 1 til 12 i læreboka. I offentlig skole , i allefall slik jeg kjenner den på ungdomstrinnet og videregående, er rommene trange og takhøyden lav, lærere er påvirket av det reduksjonistiske vitenskapelige synet som råder på hva menneske, fag og undervisning er. Folk går ikke i kirken lenger, og elevene har ingen steder som gir rom for livets store spørsmål. Jeg har forsøkt og forsøker stadig vekk å skape dette rommet. Noen ganger med fortelling, andre ganger ved å våge noe nytt og uvant. Som å lede fantasireiser og avspenning, finne ro og tilstedeværelse. Elevene er glade for dette, men ikke alle kolleger eller foreldre forstår den verdien det kan ha. Opplevde en uke i Kr.l. timer med en vanligvis svært urolig 9.klasse hvordan elevene begynte å puste og falle til ro da jeg ledet de inn i et prosjekt uten lærebok, hvor de satt i små grupper og kopierte ikoner mens jeg spilte cd med vakker gregoriansk musikk. Det ble en ro i det rommet som aldri hadde vært der før. Elever i Steinerskolen får myter og fortellinger som næring hele veien, i vanlig skole finnes det svært lite av det og særlig nå etter kunnskapsløftet. Skulle gjerne gitt rom for mer. Alle skoler skulle ha et stille rom. Alle barn og unge skulle få puste inn og leve med all verdens myter og fortellinger og selv få rom til å skape sine egne.Og det er en kjempegave til meg at du sier jeg kunne være lærer for dine barn. Jeg kjenner at jeg er elev her. Hos deg og de andre som har gått veien litt lenger enn meg.
Tusen takk for tilliten du viser meg.