Jeg tror at mange gamle gode myter henger igjen fryst og oppsplittet, ubevisstgjort og halveis tilstede i en utepåplastikkverden på mange ulike måter.
Lenge skulle mannen og mange steder ennå være den som tar ansvaret for kvinnens instinktive liv. Så har han endt opp med å ta kontroll på noe han ikke heller vet hva er.
Jeg tror at dette er en oppsplittet og ignorant, fryst og dogmatisk rest av det som en gang var en holistisk myte.

Jeg var en martyr i et emosjonskaos jeg ikke ante noe om. En klassiker av en tabuhistorie der mye skjedde som ble lagt i lenker i underbevisstheten og ubevisste følelser som ikke ble tatt for hva de var. Der man ikke ser det man egentlig ser og som ligger rett foran nesa på en.

Det kalles i arketypepsykologi for heksekomplekset. Egoet er smadret og hun har kontakt med alt og ingenting, men ingen mening og ingen retning, kort fortalt.
Utenpå må hun alltid bære en maske som ikke er hennes egen.

Etter mye bevisstgjøring, var det fortsatt slik at jeg ikke visste hvor jeg skulle gå. Jeg fikk å vite at jeg ikke hadde et jeg til å romme meg selv.
Jeg måtte kjenne etter hvordan det ville føles å vende tilbake til kroppen. Jeg trodde jeg måtte legge fra meg noe da. Jeg fanget opp en stemme; "ikke uten drømmen". Ok. Så det var så enkelt, at jeg hadde fått lov til å kanalisere drømmen ut i livet.

Så dalte klovnen ned fra oven. Å, så det er den som bor der oppe.....klovnen berørte oksen som var så tung og blind. Oksen ble en klovneokse som tar livet smilende for hva det er med åpent sinn og hviler i sin kropp.
Klovnen rommer det som er sånn det er, og gir bevissthet og rom til følelsene.
Heksa har endelig fått sin klovn slik at det autentiske livet kan få sitt spillerom. Jeg kommer aldri mer til å leve en annens drøm etter dette.
For dette er indre liv og formnatur i forening. Klovnen ivaretar min sanne og ærlige natur, og gir meg den frie jeg-kapselen jeg kan uttrykke meg ærlig igjennom.

Da jeg var nitten kom jeg over en gresk myte som handlet om Hermafroditos.
Han var sønnen til Hermes og Afrodite. En dag han var ute og gikk tur, fikk han øye på en vakker nymfe som sto og badet seg.
Hermafroditos ble så forelsket i nymfen at han klemte henne så hardt inntil seg at de smeltet sammen og ble ett.

Derav ordet hermafroditt som betyr tvekjønnet. Selv ble jeg så forelsket i myten at jeg klemte den så hardt at jeg måtte lære av den. Like hardt som jeg klemte mine kjære at jeg ble så absorbert at jeg helt glemte hvem jeg var.

Men nå har mannen endelig kommet ned fra himmelen.
Hermes var gudenes budbringer og Afrodite kjærlighetsgudinnen. Er det slik at Hermafroditos bringer bevissthet og kjærlighet sammen?

dette var flott skrevet

treffer strenger i meg selv
får meg til å spørre meg selv
at hvor lever jeg en rolle, hvilke masker har jeg tatt på meg
og dekket meg med?

fint med narren
en bra inspirasjon
latter er bra medisin

jeg har funnet ut at glede er vanskelig å imitere
glede er sannhet
mye annet er lett å fake , men glede er en ekte åpning

tusen takk , Kristin for dette fine stykket skriving
jeg har kommet tilbake her og lest det flere ganger
får meg til å ønske å frigjøre meg fra mine fastlåste mønstre
og komme mer fram, mer ekte, mer levende

mvh ulvild

Tusen takk for den fine tilbakemeldingen. Blir glad for å kunne inspirere deg til dette. At glede er en sannhet innenfra er sikkert og visst. Har vært en utfordring å komme bak masken og må øve ennå. I overgangen vet man jo liksom ikke hvordan man gjør det lengre. Som en Pinnochio som mister trådene liksom. Men deilig og frigjørende er det! Var visst ikke farlig å være ærlig....