Samen hadde bestemt seg for at de unge skulle være den som han gav kunnskapen videre til.

Han funderte lenge på hvordan han skulle gjøre det.
Han visste at han kunne være skremmende, og det ville han ikke denne gangen, de måtte ikke bli redd, da kunne det være at de ikke kom opp dit igjen.

De var ganske ofte oppe med steinen, det gav dem en spesiell ro, de kjente den begge, men det var hun som kjente mest følelsene som lå rundt området.
Og ofte fortalte hun at hun følte de ble iaktatt, det hendte hun følte en hånd som la seg på skulderen hennes. Hun følte ingen ubehag, men hun begynte å vente på - noe.
Hun sa det til sin utvalgte, han så på henne med det blå blikket sitt, og stilte ingen spørsmål om følelsene hennes, han visste at hun kunne kjenne mer av det som var mellom verdnene enn andre kunne.

Det var en stille vårdag, med en lett bris som feide over dalen, i nord. De kjente gufset fra sneen som fremdeles lå rundt dem, men de kjente også solen som varmet godt. Det sildret smeltet snø rundt dem.
Leende sprang de gjennom sørpete snø og vann.

De sprang om kapp opp til steinen som var deres sted, steinen de elsket begge to.
De bråstoppet begge to når de nådde steinen.
På steinen lå det en stor samekniv, med inngraveringer som de ikke kunne tyde.
Forsiktig strakk han ut hånden for å ta på kniven, men han bråstoppet i bevegelsen.

Forann dem vokste Samen opp...

A namme

namm

kunsten

Foran dem vokste samen opp
og en joik ljomet over dalen
A namme -
namm -

kunsten
er å ikke stoppe nysgjerrighetens bevegelse, sa samen.
Hånden fortsatte sin bevegelse mot kniven, en finger boret seg dypt ned i mønsteret på skaftet. Med ett smeltet ...