Steinen var som ett monument i den eller så kalde og ugjestmilde landskapet, som ikke hadde så mye skog rundt seg.
Samen var en gammel mann, han voktet steinen med all den kraft og vrede han kunne oppdrive.

Steinen var hellig, den var så hellig at den var aldri alene.
Selv etter Samens død så voktet han på steinen. Han var en mann som holdt ord, det hade han alltid vært.
Etter sin død så kom han til å se hjertene til menneskene som kom rundtsteinen. De som ikke hadde reint hjerte de skremte han, det hendte at de døde, forde de ble så rede da de så kjærligheten, og hvordan den egentlig skulle være.

Så var det den dagen det unge paret kom, han var høyreist, med kollsvart hår, og de blåeste øyne som man bare kan tenke seg.
Hun så ut som en lyshåret hulder, med like blå øyne som han hadde.
Det var noe uskyldig over dem, men samtidig noe uendelig sterkt.
Latteren mellom dem var som klokker, og hendene de holdt hverandre med, var som kjetting mellom dem.

Han så at de var frie med kjærligheten mellom dem, han så at de ikke var redde.
De var ofte med steinen, og hun brukte ta på den steinen med en ømhet slik at samen fikk tårer i øynene.
Samen bestemte seg for at de to unge de skulle få han dele kunnskapen med.
De to og ingen andre...

Oi ~ det der var så fint at jeg glemte helt at det var skrevet.
Det blei virkelig for meg inni meg. Skinnende og sant.
Og når jeg var ferdig med å lese var det om : OI! dette var
visst ikke noe som skjedde, det var noe som jeg leste.
Det var rart !

Tusen takk.

Historien kom etter en spesiell opplevelse..
Det kommer nok mer.