Det var elven som stille smøg seg gjennom daler og søkk,
den hadde blod i seg,
ikke fordi den var ond, men for at menneskene klaget til denne elven.
Når tårene menneskene gråt traff elves overflate ble de til blod.

Det var en hard tid menneskene levde i, det var lite mat, og mange stammer sloss mot hverandre.
Så mange mistet sine menn i kamper, eller på jakt for å finne mat til familien og stammen sin.
Noen ganger fikk de aldri vite hvor deres menn hadde havnet, eller hvor de hadde dødd.

Maja var en av dem, kveld etter kveld satt hun ved elven og gråt, tårene hennes lagde blodstriper i elven. Rundt halsen hadde hun amuletten hun hadde fått da hun var barn, den hadde alltid hjulpet henne.
Denne kvelden mens hun holdt rundt amuletten, så begynte vannet å oppføre seg underlig, det var som om det var ett speilbilde av livet sitt hun så.
Hun skjønte for første gang at mannen hun var knyttet til, var knyttet fast til hjertet hennes. Hun ble forunderlig lettet, tanken som slo henne var om han var død?
Så hun reiste seg, gikk opp til gammen og la seg. Hun drakk litt vann før hun la seg.
Den kvelden sovnet hun raskt, og hun pustet med lette pust.

Så kom drømmen, hun stod inne i en grotte, det rant vann i en liten elv på siden av henne,så så hun flammene litt lengre inne, den hold på å dø ut. Hun skrek at de måtte holde liv i flammen, hun skulle finne flammen. Så våknet hun, og fikk ikke sove igjen, resten av natten ble hun liggende å vri seg.

Morgenen etter greide hun ikke fri seg fra drømmen, så hun gikk til Maderakka for å be om hjelp til å tyde drømmen.
Etter den lange tiden hun bare hadde eksistert så var hun nå våknet opp av en dvale. Skrittene hennes var sterke og målbevisste. Blikket hadde fått styrken tilbake til seg.
Maderakka så på henne, ba henne fortelle hva drømmen sa.
- Flammen, er mannen jeg er forbundet med, flammen er livet hans, og den skinner ikke som den pleier. Mens hun fortalte kjente hun amuletten på brystet sitt, den brant, hun la hånden på amuletten, men den kjentes kald ut.
- Jeg vet ikke hvor han er, men han roper på meg, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å finne ham.
Maderakka så på henne med uutgrunnelige øyne. - Lytt til hjertet ditt så finner du ham.
Hun var ikke snar å be, hun takket ydmykt for hjelpen, så sprang hun, hun pakket det hun trengte. Tok mye mat med seg, det ante henne at han trengte.
Når hun fortalte de andre om hva hun skulle, lo de litt av henne, han hadde jo vært borte en høst, en vinter og en vår. Han var dø, de ropte det til henne hele
tiden, at hun ikke måtte dra.

Hun leide reinen til elven, det var der de skulle starte.
Elven rant stille nedover, det kom fram noen blod dråper. Hun fulgteetter dråpene. Hun gikk forbi unge kvinner, noen av de hadde barna med seg, de ba elven om å høre deres bønner, ta dem med deit det trengtes for at deres kjære skulle ha det bra. Det satt gamle kvinner der også, det var ikke så mange av dem som gråt, de så bare på blodet som rant.
Den ene kvinnen så på henne i det de gikk forbi - Vær forsiktig, vi vil ikke miste deg også Maja. Hun takket, og sa hun skulle være forsiktig.

Reinen var ferdigpakket, hun tok til å følge elven, de gikk fort. så fort som de aldri før hadde gått. Det var som en indre kraft drev henne.
Så delte elven seg, hun så om det var noen tegn hun skulle følge, men hun fant ingen, hun tenkte på hva Maderakka hadde sagt, hun måtte følge hjertet sitt. Hun kjente ned i hjertet sitt, så gikk hun ett skritt til venstre, da sang det inni henne, det var denne veien hun skulle.
Hun gikk i mange dager, det var kun noen ulver hun møtte på veien, men hun var ikke redd dem, og hun visste at de ikke kom til å skade henne eller reinen, men reinen var urolig når ulvene kom for nært.
Dagene skled over i hverandre, hun begynte å bli sliten, og ikke greide hun sove nok heller, hun var hele tiden redd for å komme for seint.

Så en dag stod det en rar skapning forann henne, han vinket henne med seg. Han kunne ikke snakke, det kom bare rare lyder av strupen hans, akkurat som dt var ett dyr. Han hadde fillete skinnklær på seg, men så ganske så bra ut like vel. Han manglet ikke mat. Hjertet hennes banket, men hun var ikke redd, hun fulgte etter ham.
Øynene hennes ble store da hun så grotten hun hadde drømt om, hun sprang inn. Der lå han, mer død enn levende, men han åpnet øynene og smilte til henne.
Hun gav ham alle de urtene som hun hadde med. Hun kokte suppe på margbein.
Av reinskinn og trær lagde de sen slags sele til ham, der han kunne ligge i.
Hun snakket stille til ham, strøk han over kinnet, og pleiet han.
I fellesskap fikk de han såpass at hun kunne begynne på veien hjem igjen.
Den rare skapningen hjalp henne med å legge han godt tilrette i selen, og den ble festet til reinen.
de gjorde seg klar til reisen. Hun bestemte seg for å spørre denne skapningen om han ville være med dem hjem til stammen deres. Hun sprang inn i grotten igjen, men det så ikke ut som om noen hadde bodd der noensinne, det var vare kalde vegger, ikke ett eneste minne om at det for en liten stund siden hadde brent lystig bål der inne. Alt var tomt. -Hei, hun ropte, men det var bare ekkoet som kom tilbake.

Hun fortalte ikke om opplevelsen til han som hun hadde så kjær.
Han lå i en døs, og de begynte å gå.

Hun var glad da de kom til elven, den rant så stilt og godt. Hun kikket om det var noen blodspor, men det var det ikke, hun skvatt kikkelig for det hun så vr bittesmå stjerner, så så hun at var alvnene som kastet stjernene uti den stillegående elven..

Fin
Takk for myten

Selv takk

Spennande fortelling.

Takk for det, Tele