Det hender jeg trenger å høre noe, men ikke vet hvordan jeg skal klare og ta det inn og da lar jeg det ta form som en barnefortelling (fordi barnet i meg tør mer enn den voksne). Jeg syns budskapet var ganske fint, så jeg deler den med dere.

---

Det var en gang en liten mus som hadde en stor og følsom nese. Så vâr var den at den kunne lukte et bål på mange mils avstand. Den likte å ligge i løvet, brette over seg de tørre bladene, men det var i blant vanskelig for musa å håndtere lukta av den døde skogbunnen som lå der svart og full av skitt.

Den synes det var så fryktelig vanskelig å skulle akseptere jorda, men innså samtidig at den måtte forholde seg til den, siden den var bakken han sto og lå på. Når det kom kom støv i nesen på den lille musa, så ble han nysete og sint. Han hyttet neven mot himmelen, der det visst nok skulle sitte en som styrte alle ting og han ropte ”Hvorfor har du skapt all denne dritten rundt meg, så jeg ikke kan legge meg ned og slappe av, at jeg hele tiden må plages av det, at det kommer i nesa mi eller i pelsen min eller så stinker det så jeg ikke får sove, men vrir meg hele natta.” Men fyren i skyene svarte ikke. Den sendte bare en liten solstråle ned til musa. Det provoserte musa enda mer, han følte at ingen brydde seg om hans plager, så han ble sint og sur og la seg under et blad og ville ikke stå opp derifra igjen.

Men så en dag det hadde vært veldig varmt begynte bladene han lå blant å brenne. Først tenkte musa at det kunne være det samme, han brøy seg ikke, om han skulle brenne opp så fikk han vel bare gjøre det. Men etterhvert som heten ble mer intens og han kjente hvordan ildtungene slikket faretruende nærme labbene, trakk den til seg beina fort. Et lite stykke av foten hadde blitt brent og han så undrende på den hårløse flekken. Plutselig følte han en diger sorg over tanken på at all den myke pelsen skulle bli forkullet, at denne kroppen han gikk rundt i, som han hadde opplevd så mye i, skulle bli borte.

Han spratt opp av løvet og hoppet ut i det lille tjernet som lå like ved og han skammet seg over at han nesten hadde tatt seg selv for gitt. At han nesten hadde mistet denne fine myke kroppen sin til flammene. Han bestemte seg for å lære seg å takle alt det vanskelige med jorda, fordi nitti prosent av tiden tenkte han jo egentlig ikke over det. Så klappet han seg selv på magen og strøk beundrende over den sølvglinsende pelsen og priste seg lykkelig over at han var den han var.

Takk for koselig å jordnær fortelling Sommersky.
Selv er jeg akkurat som den musen
stor i ord,men liten på jord.

ha det godt