Da er det igang...igjen. Nå er jeg akkurat der jeg ikke ønsker å være, men som jeg trenger å være. Kvinnen i mitt liv har forlatt meg... igjen. Nå er det bare meg og det skremmer meg. Hva faenskap kan jeg gjøre med meg selv denne gangen for å glemme, for å slippe å kjenne og for å få tiden til å gå??? Nei takk, ikke denne gangen. Nå vil jeg igjennom det som skremmer meg. Få ut gørra og skiten. Slutta og røyke på lørdag. Nå ser de sigarettene VELDIG gode ut, men jeg har ikke lyst å havne i nikotin fella igjen. De lindrer faktisk ingen ting. De fyller ikke tomrommet, de skaper det. Takk for den lille boka til Mr. Carr.

Er så redd for at jeg skal være alene resten av det her livet. Jeg er feit, skalla og uten tatoeringer. Ikke akkurat noen macho macho mann. Men kraft det er det i meg! Fy faen for kraft jeg klarer å mane fram til tider! Men jeg er fryktelig redd for å være alene. Alene som da jeg kom til verden. Jeg ble født med keiser snitt. I grønt forgiftet fostervann. Hadde de ventet en time til, hadde jeg vært død. Det gikk så fort at kniven kirurgen brukte traff meg i pannen når de skar opp magen til mamma. Mamma holdt også på å dø. De tok meg rett fra magen og la meg i en kuvøse aktig sak. Borte fra mamma. De første dagene lå jeg borte fra mamma og kjente. Var nok noen som var inne å så på meg av legene, men jeg var alene.

Skriver ikke dette for å få medfølelse, men for å se sammenheng. Det er det som gjenspiller seg for meg nå. Jeg er redd for at når denne personen, som har vært symbolet for KJÆRLIGHETEN, er borte så dør kjærligheten i meg. For kjærligheten er noe som kommer utenifra...tror jeg. Jeg har lagt mye forventninger over på denne personen, som kanskje ikke har vært særlig realistiske. Jeg hadde en visjon om oss to sammen for alltid. Du var min Radharani, kilden til kjærlighet. Min muse. Min Gudinne. Du var et reservoir av glede og trygghet. Er ikke ord for de gangene du har hjulpet meg gjennom tunge stunder. Og du har ikke anstrengt deg en gang. Mange ganger har kun det å tenke på deg vært nok til å løse opp tunge tanker. Takk for alt dette!!!

Nå har imidlertid visjonen gått opp i røyk. Den smuldret opp og kraften i den har trukket seg tilbake til ur-suppa. Jeg venter på en slik kraft visjon igjen. Når den kom til meg, forandret den livet mitt totalt. Det var første gang jeg opplevde ekte kjærlighet! La det for guds skyld skyld ikke bli den siste! Jeg vil gjennom dette med hevet hode. Med selvrespekt og mot. La meg kjenne og leve!!!

Se på det som koker og bobler i deg, som en stjerne ser på jordens
sydende liv.

Hva slags øye er det som kan se på en selv på denne måten?

Øyet som vet, det høyere selvets øye.

Så må du kunne tåle ogh tørre å være uten gørr og grums, og hele din historie med keisersnitt og kutt i pannen.

La det fare, la ensomheten fare, sli9ppe det litt etter litt, igjen og igjen.

Kjennes litt bedre hver gang. Ensomheten er bare en hypnotiserende tanke den også.

En stjerne ser ned på jorden,
den føler ikke noe,
den betrakter bare det som skjer,
den vet en ting,
alt forandrer seg,
intet varer for alltid.


mvh ailo

Vi blir født alene, vi dør alene, og mange vandrer også alene gjennom livet. Og man må lære å mestre og LEVE livet ALENE, ikke gjennom andre.

DET kan være tungt å fordøye, hvis man alltid har vært "med" noen, aldri vært alene, aldri kjent på det å være alene.

Selv har jeg vært alene hele livet, alltid måtte klare meg selv, og jeg er VELDIG sterk i det å være alene, men selv om jeg er alene, er jeg aldri ensom.

Jeg tror du rett og slett har godt av å være alene en periode, kanskje en lang periode til og med, for å få oppøvd den styrken som trengs, i det å være alene. Så ingen desperat søking etter nye partnere, eller ramle utpå "byen" for å finne noen nye.

Det er når man er alene, man jobber BEST med seg selv. Så det at du er alene NÅ, er nok også et tegn på at det er NÅ du skal jobbe med deg selv, og ikke "leve" gjennom andre, og hele tida få hjelp fra andre. Hjelpa finnes alltid i EN SELV, men man må tørre å gå dit for å finne den. Og da må man gå alene.

Jeg har stort sett vært alene det meste av livet jeg også, men jeg har også følt meg mye ensom. To helt forskjellige ting. I det siste har jeg vært alene, men ikke ensom. Vet at dette er veldig bra for meg. Noe skal på plass. Lurer fælt på hvordan jeg bare kanbetrakte det som foregår med meg og gi slipp på det hele. Disse følelsene er virkelig sterke, men de er bare følelser. Jeg føler meg ganske sterk idag. Jeg har ikke tatt en røyk enda. Jeg har ikke valgt å ikke kjenne etter. Jeg har bare tatt det som kommer og latt det passere. Fikk nesten ikke sove inatt, men føler meg allikevel opplagt og pigg! Det her er faktisk en veldig spennende tid. Takker for deres innspill og ber om mot til å vandre videre i skjønnhet

Hei.

Du kan slippe det hele, først for noen få sekunder. Da vil du kansksje ikke kjenne så mye forandring. Men om du kjenner etter kommer kanskje en nummenhet, slipp den, så en svimmel følelse av ingenting, så frihet.

I noen sekunder.

Avlæring gir større frihet, gjernta det igjen og igjen, og uten mye anstrengelse. Å slippe er også å slippe anstrengelsen, at det koster så mye, for tyngdekraften tar seg av det du slipper og lar fare.

Det er mer anstrengende å være på innholdet i denne ryggsekken... eller magesekken.

mvh ailo

du som er Sangens Mann -
når følelsen blir sterk
søk deg fram til lyden
tonen
som vibrerer i samklang
med følelsen
oberserver hva som skjer
når lyden
masserer følelsen
innenfra

og pust
uanstrengt
helt ned i føttene
la Livet fylle deg

lykke til -
du er i vekst nå