Jeg ble inspirert av en annen tråd, hvor Ave beveger seg inn på spennende observasjoner av det intuitive , hjertegode mennesket.
Når hun snakker om vondt i høyre skulder, om hva det forbindes med( halsen ) og om milten, om prana osv.
Jeg er fasinert av dette med kroppen. Hva sier den til oss?!
Mange leser kroppens symptomer utifra hodet,eks. " hva har jeg lest/ hørt at denne kroppsdelen sier noe om? "

Hva med å ta en trommereise inn i de forskjellige betente ( eller sykdominfiserte) kroppsdeler, og se hva den sier til oss? Hva vil den?

Jeg har jobbet med min venstre skulder en god stund, og har funnet ut at ( ikke helt ferdig enda...) smerten flytter rundt på seg, ettersom jeg jobber med den.
Dette er veldig intressant, og jeg vil så gjerne dele erfaringer med dere!

Jeg tror nøkkelen til healing starter der - i kroppen - så deretter kan vi gå til hodet og jobbe videre . Kroppen i smerte tar all fokus bort fra noe annet enn smerten. Selv om hodet prøver intenst å bevege seg bort fra den. Så ligger smerten der i bakgrunnen og knurrer som en rampete ulv.

Håper noen vil utforske og dele sammen med meg...

helt enig i at kroppen snakker.
jeg tror vi kan lære oss mye av hvad kroppen vil si oss.
Og..det som står i bøker kan være veileding og inget annet.

Når min kropp snakker til meg er det kun jeg som kan tolke.
omtrent som med drømmer...
men det er ikke feil å snakke med andre om deres tolking.

Når det gjelder skuldrer så tenker jeg altid på dem som utviklet språket vårt.
Marion Rosen og Therese Berterat har funnet ut at vi spenner musklene i skuldrene når vi har ting vi ikke hinner med eller når vi føler skuld fordi det er noe vi ikke klarer eller hinner med.
Noe vi skulle ha gjort.

Det er jo det samme på engelsk. I should hav done.

Veldig bra idé å gjøre en trommereise.

I denne uka fikk jeg fryktelige smerter i venstre hoften. Det var så sterke at jeg ikke klarte å lyfte beinet når jeg kjørte bil uten måtte bruke hånden min å løfte beinet med. (ikke så veldig trafikksikkert)

I hvertfal det var en ting jeg gruet meg for, et besøk jeg egentlig ikke hadde lyst til å gjøre. Og hvis jeg ikke klarte å kjøre bil så kunne jeg jo forklare at jeg ikke kunne komme.

Men..
Den eneste grunnen til at jeg ønsket å gjennomføre besøket var kjærlighet til henne besøket gjalt... det andre rundt var bære så grusomt!

Jeg reiste i hvertfal... løftet beinet med hånden og så vider...

Når jeg hadde vært der en stunn oppdaga jeg plutselig at smertene var helt borte
Helt fantastisk...


interessant emne Malaika

prøv perikumolje til skulderen

Takk Gunilla.

Ja jeg synes det er intressant også.
Det jeg merker,er at det er litt tyngre og jobbe med egen kropp enn med andres.

Jeg har noen ganger vanskelig for å komme helt inn,men må bruke konsentrasjonen og fokusere.

Jeg ser mer sammenhenger,når jeg reiser til en kroppsdel. Det henger som regel sammen med andre deler i kroppen.
Som min skulder hadde direkte forbindelse med mitt hjerte. På min reise ser jeg linjene rett til hjertet.

Jeg så også en gang at skulderen var ikke tilknyttet resten av kroppen, sånn energimessig.

Merkelig opplevelse.

Å være tilstede i kroppen er en kunst.
Den som mestrer den kunsten kan ha det bra i hele seg.
Men det er som du sier Malaika,noen ganger er det vanskelig å komme inn og være der.
I sammen med andre så kan man nyte godt av deres tilstedeværelse,
men når en jobber "alene",er det lett å havne ut i tanker å fabuleringer ,som gjør at man igjen lett mister bakke kontakten.
Fokusering å konsentrasjon som du nevner, er altså den beste medisin
en doktor kunne forskrevet.
De timene jeg er fullt tilstede i kroppen er som små myke mirakel
som jeg nyter i lange drag,og ofte leker jeg med tanken om at nå,nå endelig skal jeg bli værende i Samadhi.





Når kroppen snakker med smerte
er det for å fortelle at det er på tide
å tenke på sitt eget velvære.
Da kan en snu empatien innover lmed en helhjerta trommereise
inn der i det underbevisste og gjøre opp sin regning.

Smerte kan også lære oss stille sjamanisme
når vi overgir oss til den og lar den overta oss
da løsner også dens grep på oss.
Dette er en kjent teknikk på smertelindrings klinikker for de
som lever med sterke smerter.
Når man anstrenger seg for å gjøre sitt beste for andre
er det lett å glemme seg selv
og ende opp anspent og verkende fra ømme ledd.
Da har man ofte gått for langt,og de man anstrenger seg for å hjelpe blir urolige,og slik øker anspentheten og verken fra de ømme leddene.
Man må kjenne sine egne grenser,er det en stemme som forteller i bakgrunnen.
Ikke en anmasende stemme,men en som gjentar seg ofte i mitt strabisiøse liv.
Jeg liker å tenke at jeg er grenseløs,men det vil ikke kroppen lenger være med på,den har blitt mere og mere direkte i sin måte å snakke til meg på.

Har hørt mange ganger at mennesker med fibromyalgin ofte har hatt et veldig tungt liv hvor dem har undertrykket segselv i lengre tid for å stadig gi og gi og gi til andre mennesker. Min mor har dette, og er et typisk eksempel. Men jeg kan vel telle på EN finger de gangene jeg har sett henne utrykke sinne, og satt segselv først igrunnen.
Jeg kjenner også ei som har diabetes, og har lest et sted at bykspyttkjertelen er knyttet til solar plexus senteret, som igjen har litt å gjøre med hvordan andre ser på deg, selvaksept, frykt osv. ironisk da at vedkommende ikke kan fordra gulfarge, har sosial angst og gjør ting for andre til personen blir helt utkjørt, og stopper ikke da. Ang. skuldre/nakken har jeg hørt at det har med skyldfølelse å gjøre. og at det kan hjelpe å lene hodet til høyre med høyrehånda på venstre skulder å gjennta "jeg føler meg ikke skyldig". tror det ligger noe der i forhold til det man føler for å si, og det man føler er riktig å si. da tror jeg det hjelper å øve på å utrykke seg fritt, synge jævlig høyt, si det man føler uten frykt for å virke slem. Du fortjener å bli hørt like mye som alle andre. og dersom du har det med å dra skuldrene opp mot ørene så øv deg på å bli komfortabel med skuldrene helt senket. kropsholdning bidrar også til følelsene, og man kan senke skuldrene da man slapper av eller for å slappe av.

Ja visst snakker kroppen, og den forteller fasinerende historier om levd liv.

Jeg husker mitt første møte med Rosenmetoden, da jeg ivrig ville ha noen ”teorier” knyttet til hvor de ulike emosjonelle utfordringene vanligvis setter seg i kroppen. I stedet svarte lærerne se på kroppen, den har svaret.. Og så erfarte jeg at kroppen svarer lenge før personen på benken rekker å svare med ord. Og slik kan jeg se at det for eksempel over hjertet har bygd seg opp et ekstra lag, som om kroppen har laget seg en ekstra beskyttelse, og hvorfor var det nødvendig tro? Svikpunktet kalles det visst...og kanskje drar vi skuldrene litt ekstra sammen fordi hjertet er så sensitivt.

Kroppen gjør dette i beste mening og fordi det er nødvendig. Men det som skjer er at den glemmer hvordan det opprinnelig var ment å være, og holder støtten selv om det ikke lenger er nødvendig. Slik blir det mindre energiflyt inn til dette området, og dermed kan en blokkering og et mønster få utvikle seg.

Det er veldig lærerikt å få tilgang til det underbevisste via huden, for det utrolig hvor godt den husker både sorger og gleder. Men det er kanskje ikke så rart, for vi utvikler oss jo hele tiden ut fra kroppen, vi kryper, reiser oss og går, og møter utfordringer relatert til kroppens utvikling.

Jeg synes det er spennende å reise med superbevisstheten/ild/lys i meditasjoner til de stedene i kroppen som trenger oppmerksomhet, og transformere følelsene som ligger der. Likevel er det utfordrende med det som sitter fast i vevet, der er det godt å få hjelp av andre, med mer "manuell" hjelp.

Takk for fine svar

Jeg føler at min skulder er ikke bare et punkt for et spesiellt trossystem,men
et svakt punkt hos meg,hvor mesteparten av mitt følelsesmessige liv ligger.
Det føles nesten ut som om dens smerte utløses når jeg går gjennom noe tungt.
Det kan være forskjellige temaer.

Ja jeg tror også at alle organer,hud og ben lagrer informasjon om mitt liv og tidligere liv.