Hallo alle sammen!

Er det noen som har erfaringer å dele om dette temaet?

Hvordan kan vi hjelpe barna rundt oss som vi ser blir krenka av de voksne som står dem nær eller nærmest? Nå tenker jeg ikke på det som defineres som grov krenking/mishandling (vold, seksuelle overgrep osv. som er straffbart), men det som går på krenking av barnas integritet/egenverd.
Barn er jo glade i foreldrene sine stort sett uansett, så det er ikke uproblematisk som voksen å ta avstand (i samtale med barna) fra hvordan foreldrene er. De fleste har jo også fine sider.
Er det ansatte i barnehage der barna går som sprer negative/begrensende tankemønstre, er det kanskje ikke anledning til å få forandret de voksne. De har kanskje hatt jobben i lang tid og ser ikke mangler ved egen praksis. Det er jo mange voksne som forsåvidt ikke gjør noe "galt", men likevel ikke evner å respektere barnet som det unike individ barnet faktisk er, og trer sine egne begrensende tankemønstre over barna - enten i beste mening, eller ubevisst.

I overskriften her kaller jeg omsorgssvikt, kanskje ikke 100% treffende, men håper dere forstår hvilket "gråsonefelt" jeg mener. Hva skal jeg gjøre i møte med disse barna?  Jeg tenker på de forholdene hvor det av forskjellige grunner er uaktuelt å ta en samtale med den/de voksne det gjelder.

Kanskje har flere av dere som leser dette hatt det sånn selv?

Hva var støttende/befriende i deres barndom, hvilke voksne har støttet opp om dere og hvorfor/hva har de gjort?

Det er så mye usagt i møtet med disse menneskene (voksne og barn), og jeg føler at jeg må trå veldig varsomt. Alle gode råd, alle som har en erfaring å dele, taes imot med stor takk!!!

Jeg har jobbet i 4-5 år i barnehagen i fortiden og det var klart at noen foreldre var det ikke lett å kommunisere med. Men det er noe som heter foreldresamtaler og jeg mener det er lurt å ta tak i alle foreldre ang dette uansett hvor tøft det er å ta opp slike ting. Det var jeg vant med i en barnehage at vi prøvde å lufte eller at avd.lederen gjorde dette. Men heldigvis var det ikke ofte akkurat.

Jeg tror det er bedre å våge å ta tak i det. Er bedre å gjøre noe, enn bare å sitte der taus og gremme seg, for da har det i hvertfall ingen sjanse for at det bedrer seg!

Våg å vær til stede og våg å si noe. Det er iallefall mitt beste råd!

Jeg opplevde endel ting i barndommen som jeg ikke unner noen barn og kan kjenne på de type følelser. Empatien er det ikke noe i veien med. Å leve seg inn i barnas verden og deres oppdragelse er noe jeg brenner sterkt for pga min egen barndom hvor det var endel mangler på flere ting. Jeg var ofte en ensom ulv i barndommen. Naturen var min beste venn og min trygge voksne lærer på en måte. Veldig tung tid, men det er godt å ha bearbeidet endel av dette i det voksnes liv og elsker som sagt å se barn leke og vise all slags følelser. De er noen flotte skapninger!
Jeg husker da jeg jobbet i barnehage dette med hvor viktig det er med fysisk kontakt(klem,sitte på fanget osv) og ubetinget kjærlighet. Være glad i barna selv om de kunne finne på ting de ikke fikk lov til.  Har vært kjempeflott å få jobbe med barn og gi den type oppdragelse,kjærlighet og omsorg som jeg manglet i min barndom. Det har også vært sterkt, men lærerikt

Takk for svar.

David - ja det er ofte det enkle, innlysende, som betyr så mye. Som det å ha barna på fanget. Jeg kjenner en lærer som hadde et barn mye på fanget de 3 første åra på skolen og så hvor mye det betydde for barnet. Men det er ikke alle som klarer å imøtekomme den enkeltes behov på en så fin og personlig måte. Mange henvender seg til noen andre og håper at "noen" kommer og ordner opp.
Jeg liker å tro at foreldre gjør så godt de kan utifra de forutsetningene de har.
Jeg har vært med på å jobbe i gruppe på sjamanvis med sjeler som ikke har kunnet dra videre før de har fått "ryddet opp" i forhold til barn de har sviktet. Det var sterkt. Ofte drar de voksne med seg slektas "arvesynd" også.
Man er selvfølgelig ansvarlig for det man gjør/unnlater å gjøre, og som samfunnsmedlemmer har vi også et ansvar for hverandre. I siste instans påvirker vi jo alle hverandre. Man ser det tydligere jo mindre samfunn vi tenker på, og veldig tydelig innen kjernefamilien (som jo er et lite samfunn i seg selv). Kanskje setter de konflikter mor og far skyver under teppet seg som magevondt hos et av barna, for de vil fram i lyset. Og vi foreldre senser om barna ikke har det bra - kanskje uten at vi merker hva det er, er det liksom bare "noe" som ikke er i balanse.
Men det er ikke alltid man er i den situasjonen at man kan/bør ta opp med foreldre hvordan de er mot barna sine. Det kan kjennes ut som om det bare vil være å fyre opp om deres følelse av utilstrekkelighet, og at ungene blir den tapende part ved at en kanskje skjør tillit mellom en trygg voksen og en ressurssvak familie vil bli brutt. Helt konkret - det er ungene jeg kan forholde meg til. Selvfølgelig håper jeg de voksne etterhvert har kapasitet til å hive overbord endel av de begrensende strukturene de klamrer seg fast til for å komme seg gjennom hverdagen. Alle som jobber med personlige prosesser vet at det er tidvis tungt - kanskje særlig det å innse behovet for forandring. Det kan ikke pushes på noen, det kan ikke gjøres for noen. Man kan prate og prate om detaljer, men i bunn og grunn handler det kanskje om at de voksne er avstengt fra en side av seg selv. Kanskje sitter det fast sorg og smerte, forrakt, svik... som gjør at sider av en selv blir apatisk eller nummen.... "Hei, ikke vær så nummen, a!" funker kanskje ikke så godt på foreldresamtale, og "Husk ullsokker+å henge opp tegningene og lese en bok" er antageligvis ikke det egentlige problemet eller noe foreldrene klarer å gjennomføre. Kanskje er det velmenende, kanskje tråkker det folk mer ned i søla.

Men altså - nå ble det litt langt, men det jeg tenkte på var:
Hva kan man gjøre for barna/med barna (utover det å snakke med de voksne)
Noen som opplever kontakt med barnas kraftdyr/hjelpere/avdøde slekt?
Jeg tenker mye på viktigheten av å kunne oppleve enhet med universet - store mor og store far - og det å ha et redskap til å bearbeide negative følelser og opplevelser med, at det vi bærer på kan få et uttrykk så vi kan slippe det og slippe å bære på det slik at det tynger oss ned. Støtte opp om kreativiteten.

hmm. blir dette for space synes dere??

Hei, "Al" God jenta 

Har ikk facitt på noe jeg, men har lyst å skrive litt for det.
Bare noen streif tanker oppi det hele. Om vi skal tro på mye av det som blir sagt i "alternativ verden" så er det vel slik at de barna har valgt de foreldrene for at det er noe de skal lære. Jeg mener ikke at man ikke skal reagere om man ser at et barn blir misshandlet, da skal man ta kontakt med fagfolk og gjøre det man kan.

Men, Vennen  jeg kjenner deg og ditt ENORME hjerte 
Du kan ikke være alt for alle, selv om du gjerne prøver og vill at alle skal ha det bra.
Jeg tror at noe av det beste du kan gjøre er simpelt henn å være deg selv. Du kan vise barna at voksne kan være på en annen måte,  enn det foreldene oppfører seg. Og du er jo også en person som tørr å gi av deg selv og gå foran som et godt eksempel.

Sikkert mye mere som kan sies.....

Lykke til videre

Elin

Den beste løsningen er og den vanskligste,si fra istedetfor å tie.Blir aldri noe bedre av det vertfall

Takk takk Elin 


Til dere andre: Jeg skrev - der det IKKE ER AKTUELT å ta en prat med den/de voksne det gjelder.
Forestill dere at noen andre tar seg av den biten, hva kan du da gjøre som voksenperson?

Slik  du  legger  frem   denne  saken    må det opprettes  et team.  Slik jeg ser deg blir det  jo veldig forvirrende og  feil om noen  voksne skal   gå  inn og  prøve og hjelpe  disse  barna ..men omsorg forståelse  og  kjærlighet.. og  så skal  de voksenpersonene  bare  få lov og forsette  sin   håpløse   måte og  vise  ingen  respekt og forståelse   overfor  barna..
Det  er  endrer  jo ikke  barnas  opplevelse   og respekt for  disse  voksne personene  som er  deres  nærmeste.. De  voskne   må konfronteres og   tydligegjøres at  her er det en  vond sirkel..Det finnes jo en årsak  at  man handler tenker og snakker  som man gjør. Når man  vet årsaken..og de  voksne forstår  hvorfor  de  er slik mot  barna..  tror jeg at   ting kan endre seg   til det bedre..   
Min vurdering er at  de  voksne personen   trenger like mye hjelp som  barna her ..
Derfor   tett team arbeid...
Mvh
Skapheksa*