Jeg har lest litt om sjamaner i sør-america, og i deres samfunn så blir personer med schizofreni sett på med aktelse og beundring. Noen av stammene i sør-america mener at personer med schizofreni har mer kontakt med det spirituelle/åndeværden/den andre sinden eller hva man vil kalle det.

samfunnet vi lever i sier at schizofreni er en sins lidelse som man må leve med resten av livet og må bahandles med medikamenter. Men for 100 år siden så viser en studie at 60% prosent av de som led av schizofreni kom seg og ble kvitt det. Men i dag så er det 0% som kommer seg. Men i den 3 værden så er der personer som "lider" av schizofreni som har større sjanse for å blir "normale".

De som har størst sjanse for å få schizofreni er kreative mennesker som bruker den høyre hjærne halvdel mer en den venstre. Men de sier også at det er et arvelig gen . Når den høyre hjærne halvdel er mer aktiv en den venstre så blir pinalkjærtelen som ligger midt i hjærnen mer aktiver. Det er den som produsere DMT som er det stoffet som gjør at vi drømmer. Og mange sjamaner i sør-america bruker Psychedelic drugs som ayahuasca,peyote og Salvia divinorum. Ayahuasca inneholder store mengder med DMT for å kommunisere med åndeværden og for å få en større innsikt på værden og hvordan alt henger sammen. Og salvia divinorum som inneholder Salvinorin A som skal vist ligne på DMT ved bruk men ikke kjemisk, og peyote som inne holder Mescaline. Alle disse stoffene som er naturlig for kroppen og ikke brukes av sjamaner i sør-amerika å kanskje andre steder i værden.
Og da tenker jeg av og til: er de med schizofreni psykisk syke eller er de mer spirrituelle personer?

Hva er deres tanker om dette?

Personer med schizofreni kan godt være mer spirituelle enn psykisk syke.
Det kommer nok mye ann på settingen,altså i hvilken tilstand disse personer lever.

I dette samfunnet som vi har kokt ihop i løpet av de siste fire hundre årene, så er det kun rom for veldig grå og kjedelige personer. Alle som tenker en tanke på egnehånd eller går med en farget genser, blir utdefinert og stemplet som avvikere. Dette kan ingen endre på. Det bare er slik. Et fordømt samfunn, av fordømte gråtasser faktisk. Det er fint at vi kan ha medisiner som medisinerer vekk kreativitet og aktivitet, slik at det holder seg slik. Vi trenger ingen rus faktisk. Ingen fest og ingen galskap. Det er ok å bare ha penger, konkurranser, spørreleker, familieliv, kaker, fyll og julehygge. Ærlighet, farger, drømmer, visjoner, kreativitet og spillerom, det var noe de hadde i andre samfunn, og til andre tider enn vår.
Mvh Br

Jeg har lest en artikkel av Dr. Serena Roney-Dougal som underbygger det du sier Torny

Walking Between the Worlds ~¨Links between Psi, Psychdelics, Shamanism and Psychosis
http://www.psi-researchcentre.co.uk/article_1.html

Hun skriver bl.a:
På folkemunne er det en oppfatning at mange som har et akutt psykotisk sammenbrudd viser tegn på synske evner. Forskning på dette er praktisk talt ikke-eksisterende, men noen interessante verk av Neppe (1980) og Persinger (Persinger & Makarec, 1987) antyder at det kan være noe grunnlag for det. Min forskning på Epifysen utforsker samme område fra et nevrokjemisk perspektiv.

Serotonin (5 Hydroxytryptamine) har ofte vært innblandet i visse aspekter ved psykoser.
Den sjamanistiske bevissthetstilstand er ofte utløst av psykoaktive planter som Ayahuasca, Peyote etc. Disse stoffene aktiverer serotonin (5HT) på en lignende måte som pineal betacarbolines. Jeg har nevnt andre steder at pineal betacarbolines er knyttet til psykiske tilstander av bevissthet og med sjaman-ut-av-kroppen-tilstand.

Jeg presenterer her en kobling mellom Epifysen og psykotiske bevissthetstilstand. Jeg mener at vårt samfunn ikke anerkjenner potensialet i menneskene som opplever denne bevissthetstilstand. Vi skaper en alvorlig invalidiserende sykdom helt unødvendig ved ikke å behandle disse menneskene riktig på den måten. Det er på tide vi erkjenner potensialet sjaman i psykotiske.

Det kan tyde på at de antropologiske rapportene om sjamanens synske evner har et grunnlag, og at noen mennesker som har opplevd en psykotisk sammenbrudd sees i andre kulturer som mennesker med en spesiell og høyt verdsatte gave - en gave å gå mellom verdener.
(fritt oversatt

Flere av hennes artikler om parapsykologi kan leses her: http://www.psi-researchcentre.co.uk/

Jeg er facsinert av koreansk sjamanisme, og kom over en artikkel som beskriver en åndelig lidelse som kalles Shinbyeong, som oftest rammer kvinner.

Den preges av tap av matlyst, visuelle hallusinasjoner, fysisk og psykisk smerte. I noen tilfeller blir den psykiske lidelser så ekstrem at hun forlater hjemmet og vandrer gjennom fjell og rismarker. Symtomene kan vare fra 8 til 30 år.

Dette kan være en av to innfallsporter til å bli Mudang (sjaman). Men da må hun (i Korea er sjamanen som oftest en kvinne) kureres via et rituale hvor hun mottar sin Gud eller Ånder.

Den andre måten å bli innvidd på i Korea går via arv.

En annen måte som jeg har hørt schizofreni beskrevet er som en kjærlighet som forsøker å favne store motsetninger, kanskje i vår kultur symbolisert med ytterpunktene gud og djevel på det høyeste plan. Disse motsetningene er skjult for de fleste og utspilles som regel i familien eller i andre nære grupper, men fanges opp av den schizofrene. I vår kultur blir løsningen ofte medisinering og utstøtelse, en refleksjon av den schizofrenes forsøk på å omfavne det utstøtte.

Løsning? Ja, si det. Mykle sa at kjærlighet er en ensom ting. Leve som sjaman hvis man får tilstrekkelig orden på sitt eget liv og kan utøve en slik kjærlighet i sin praksis uten selv å bli fanget i det utstøttes raseri?

Her var det mange spennede betraktninger fra forskjellige vinkler!


Jeg tenker at det som ofte kalles schizofreni er den prosess som sinnet går inn i etterkant av en utilsiktet, uforberedt og altomfattende erfaring av det Høyeste. En som kanskje ikke engang kan huskes som det , fordi man går fra en tilstand som innebærer ”bevissthet om” til ”bevissthet”.

Jeg tenker at for alt det som havner i sekken ”alvorlige sinnslidelser”, ligger en slik erfaring til grunn.
Hvordan prosessen arter seg og hvilket navn den blir gitt, avhenger av andre faktorer - opplevelsen av graden av manglende samhørighet og verdighet i eget liv, er sentral.

For å bruke Ailos ord, sinnet utvides og erfarer seg selv som supersinnet. Gjenkjenner seg selv. Det vil da naturig nok prøve å romme den erfaringen.

Det forblir i utvidet tilstand, men svinger frem og tilbake mellom flere bevissthetstilstander mens det prøver å tømme seg for sitt innhold. Meningsbærende strukturer, verdensbilder, går i oppløsning, følelsesbaggasjen slynges opp og man blir flytende i en flytende verden, samtidig som man tviholder på den stabilitet som var. Kall det gjerne en friksjon det hele - mellom det som er og det som ikke er.
Sansene skjerpes. Alt blir sterkt og levende.
Med ett finnes ikke ”utenfor”, man rommer alt, men uten å ha evne til å romme.

En smertefull prosess, ja. Ekstremt. Men det er en helbredelsesprosess.
Også en som rommer glimtvise erfaringer av altet i nogenlunde stillhet, uten det filter som kalles ”jeg”. Da er det storslagent.

Jeg snakker, som man sikkert kan lese, av egen erfaring.

....kanskje kan man si at det er å havne i Guds Vaskemaskin.

Min erfaring er at det som regel kan rommes dersom det kan 'lokaliseres' og fremvises uten bruk av ord eller forestillinger siden disse som oftest skaper nye utstøtelser.

Vår kultur er fanget i ord og klassifisering og dermed er det for lite rom for 'altet' til å fremvise seg uten å bli fanget i gamle forestillinger.

Dette jeg har skrevet er gjødsel.
Hva man velger å nære er opp til den som leser

GRO

Det er meget intressant å filosofere over mentale lidelser, og sjamanisme.
Jeg har altid vært intressert i hvordan sinnet fungerer.
Takk for fine linker og intressant lesing. Takk for at du forteller om din opplevelse, Gro.

Jeg leser for tiden om en sjaman fra afrika.
I hans kultur er navnet du blir gitt ved fødselen , bestemt av forfedrene.
Det sier noe om din oppgave her på jorden.

Takk for at du deler av din verdifulle gjødsel, kjære GRO

Takk GRO, for din gjødsel falt i god jord her hos meg.

jeg er av bondeslekt
og eier ikke jord eller ord


Versågod for gjødselen og selv takk

Derfor mener jeg psychedeliske stoffer kan brukes i "sjamanistiske stammesamfunn" men bør unngåes i vårt samfunn. Jeg har flere ganger møtt av den typen som unnskylder sitt stoffmissbruk med at det brukes med spirtuelle hensikter for selvutvikling i andre samfunn. Disse menneskene har absolutt potensialet under andre omstendigheter, og en god grobunn for selvutvikling i forhold til folk flest, men ender ofte opp med å ikke få bearbeidet noe som helst, bli slått i trynet av sine "visjoner" fordi omstendighetene for dette ikke er riktig i samfunnet vårt. Og gifta hoper seg opp i systemet og tetter avløpet. Veldig trist. Psykoser mener jeg at er hovedsaklig er oppgulp fra underbevistheten slik at bevistheten kan få øye på det, og da spiller omstendighetene en stor rolle i hvordan man takler det....Er ikke så langt til vidda heller da. Jeg mener at det er forskjell på noen som har hatt "schizofreniske tendenser" fra starten av livet og har et rikt indre liv med abstrakte bilder, og en person som ikke har det, men som inviterer dette via DMT eller hva enn, for så å ende med en masse bilder og visjoner(psykoser) som følge av det. Den første typen oppretter en mer naturlig kontakt på grunn av latente evner, som personen kanskje er vandt med å jobbe litt med og være i kontakt med i segselv imens den andre river hengslene av dører som kanskje ikke personen er istand til å mestre å ha åpne i livet sitt og jobbe med da.