”-Vi bærer i oss kaoskrefter, som søker harmoni”, har jeg lest her på sjamansonen.

Hva med psykopater? De bærer i seg kaoskrefter som bare er ute etter å skape mer kaos og ubalanse. Tilsynelatende nyter de det.

Psykopater er parasitter. De finner seg ofte et lettlurt offer å snylte på, økonomisk og følelsesmessig. Offeret bryter de ned psykisk og fysisk over lang tid, uten at vedkommende er klar over det. Offeret frarøves egen dømmekraft og egenverd, og ender opp med å forgude psykopaten. Psykopaten vil ha kontroll, og kan ødelegge offerets forhold til egen familie og venner.

Fasaden til psykopaten er likevel plettfri, og han kan høste stor beundring for sin sjarm, karisma, veltalenhet, humor, intelligens og innflytelse. En psykopat er en mester i manipulasjon innenfor det sosiale spillet, og har ofte kontakter høyt oppe i hierarkiet.

Det kan være vanskelig å gjennomskue en psykopat, og enda vanskeligere å bli kvitt en. Psykopaten trakasserer og hetser deg til du blir så svak at du kan slukes, men når du piler i en annen retning, sniker den seg innsmigrende innpå.

En psykopat fortalte meg engang om sitt indre landskap. I de siste 10 årene har han drømt om et uttørket elveleie, som i ny og ne fylles av snø. Langs elvebredden, så langt øyet kan se, er det bare ørken og ruiner og han er det siste gjenlevende mennesket. I det fjerne eksploderer en atombombe.

Denne psykopaten er en dommedagsprofet og prøver å skaffe seg makt over folk ved å spre frykt. Han forteller at drømmen er et varsel om fremtiden, forårsaket av klimaendringer.

De skandinaviske landene må forene seg for at noen få skal overleve, og man må stanse all innvandring, all import og all eksport, og gjenoppbygge en samlet nasjonal identitet og kultur basert på norrøne og ariske idealer, mener han. Psykopaten er svært fascinert av nazismen og Det tredje riket.

Nåvel.

Hva syns dere om dette? Er det noe man kan gjøre?

Hei Ofela,du skriv treffende som en ag3 med optisk sikte.

Jeg kjenner meg igjen fra min egen psykopati og venners psykopati.
Det er en liten psykopat i oss alle.
Og det en kan gjøre,er å vite at langt inni psykopaten hvisker en stemme han helst avstår fra å høre på.
Om en lar psykopaten få være i fred med seg selv,og ikke gir denne vann på mølla,eller ild på grua
eller blod på tann,så vil han tilslutt tvinges til å høre sin egen indre stemme som forteller sannheten
på et språk som bare sjelen forstår.

Det som kjennetegner en psykopat er
at han eller hun ikke har følelser.
De kan ikke sette seg inn i andres behov eller følelsesliv.
Ei heller har de noe særlig konsekvens tenking på
om det de gjør.

Psykopater er ikke vanlig, og ordet psykopat blir
brukt uten at man helt forstår hva det innebærer.

Sosiopat er en litt lettere utgave av psykopaten,
og sosiopatens "spill" er lettere enn det psykopaten gjør med omgivelsene.

”-Hva er frykt og kjærlighet?”, spørr psykopaten. Det er noe for de som er lavere utviklet enn ham selv, tror han. Kanskje hever han seg over det fordi han ikke vet hva det er. En annen tanke er om psykopaten kan være inne på noe. Han kjemper ikke imot kaoskreftene for å prøve å skape harmoni og balanse, som i neste øyeblikk uansett går tilbake til sin opprinnelige tilstand av ubalanse og disharmoni. Han er i ett med universets retningsløse kaos. Mennesket, hvilken overordnet verdi har vel det? Kanskje våre liv og sjeler bare er blandt de millioner av midd i en vaskemaskin som dreies rundt og rundt, kastes hit og dit for til slutt å drukne? Psykopaten kjemper ikke imot, han overgir seg og flyter på strømmen. Han kan høre det lydløse skriket som fyller det uendelige tomrommet i universet, og fryder seg.

I sitt indre landskap ser psykopaten bare seg selv. Han ser seg selv som det eneste mennesket, og er dermed blind for andres følelser og behov. Alle han måtte omgi seg med er i hans univers bare ørkensand og støv. Vann symboliserer følelser, men i psykopatens univers er alt uttørket. Han er en tørr elv, og den kommer til å overleve alt. Den er evig og udødelig, i kraft av at den allerede er død.
Man kan foreslå for psykopaten at han framkaller noen regntunge skyer i sitt indre landskap for å få blomstene til å spire, fuglene til å kvitre og sommerfuglene til å flagre rundt omkring. Så forgjengelig, sukker psykopaten.

"-Take the road less travelled. Take the psycho-path"

Som du sa så er psykopater veldig få. Men psykopater har følelser, men de rettferdigjøre sine hanndlinger selv om de vet at de er destruktive og onde.

Men alle mennesker har en "ond" side. Jeg har en tanke om at vi er som naturen. Naturen er verken god eller ond, men den reagerer når det er noe som skjer med den, en sunami, et jordskjel som er destruktive. Men så har den også fine sider. Og slik er det med oss mennesker også. Er det noen som er onde mot oss eller truer noen vi elsker så tar det oss ikke fem flate øre å snu på flisa fra god til "ond". Jeg rettferdig gjør ikke destruktive handlinger, for man kan velge hva man vil være. Men det må altid være en harmoni, og det samme i naturen.

Kanskje mennersker som er mer destruktive ikke har fått til å utvikle seg som menneske, opplevd mye mot gang i flere av sine forgie liv. Og vi vet alle at når man føler seg truet eller ikke føler at de har noe fram gang på en eller annen måte så reager de fleste mennesker med forsvar og agresivitet. Kanskje psykopati ikke ligger i sjelen, men i kroppen/hjærnen at den pærsonen ble født i en kropp der hjærnen har mindre empati....? who knows... Eller at de følger en ond sirkel som følger de fra et annet liv. Det er ofte at det er vanskeli å bryte ut av destruktive sirkler så kanskje de bare trenger litt veiledning av mennesker rundt seg for å sakkte men sikkert hjelpe de litt på vei ut av denne sirkelen....

Hva tror dere?

Interessant å lese om psykopatens indre golde landskap, og tanken om universets kaotiske retningsløshet slik du beskriver, Ofela.

Vi har alle muligheter for ondskap og kaos, vi har alle sjatteringer. Men jeg tror det er en forskjell på det og på spykopaten. Jeg har lært at psykopaten riktignok kan ha følelser, men hun/han har ikke samvittighet eller evne til anger/skyldfølelse. De kan derfor heller ikke hjelpes eller ledes inn i gunstigere baner. Her får man bare hjelpe seg selv, ved å holde seg unna rekkevidde av vedkommende.
Men problemet kan jo nettopp være å skjelne en spykopat fra en annen forstyrret sjel.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor og hvordan de er blitt slik, men jeg tror det finnes slike mørke sjeler, som kanhende er her for å gi oss lærdom om ren ondskap og erkjenne verdien i menneskelige følelser og samvittighet. Og for å lære oss å stole på vår egen kraft. Terrorvelder kan bare bestå så lenge menneskene bøyer seg for andres vilje. Kanskje er det slik de oppstod i utgangspunktet; ved å bli gitt allmakt over et samfunn. Makt korrumperer som kjent.

Så om det fins en stemme dypt der inne, som teleterkji så vakkert beskriver, vet jeg ikke, men de bør iallefall las være ifred, da de nærer seg på våre følelser av alle slag.

Jeg erfarer det fins en slik stemme der inne, som Teleterkji skriver om, og får bare lyst til å sitere Tele:

Konklusjonen på psykopatens "redning" (alt er forøvrig tillatt; ikke frykt noe!) blir, for meg: Forsøk å bli i fred med deg selv, og lytt innover!. "Ta deg et dykk i blodsjøen din, som du selv har skapt; bare slike kan psykopaten "kureres", eller søke ens opphav". Opphav - Gud - skapelse - materie - åndsmaterialisasjon - evolusjon, bevissthetsevolusjon - kjærlighet - enhet - tilbake til - Den lille stillheten (Big Bangs motsetning i mellomverdenen, eller DEN FREDFYLTE VÆRENTILSTANDEN MELLOM TROMMESLAGENE.)

Psykopatens følelseslegeme er en blodsjø, skapt av vedkommede selv. Selve bruken av begrepet psykopat er degenererende - i og med at det dømmer - dvs. setter i "bås". Alle har det destruktive i seg, og en bør ikke dømme andre, for da dømmer en seg selv! Noen er mere destruktive enn andre, og de må møte sine egne indre demoner, som de selv har skapt, eller søker, for en høster som en sår. La oss derfor så gode frø!

"En annen tanke er om psykopaten kan være inne på noe. Han kjemper ikke imot kaoskreftene for å prøve å skape harmoni og balanse.... Han er i ett med universet....Psykopaten kjemper ikke imot, han overgir seg og flyter på strømmen"

Flott sett og lærdom for noen og enhver?

De elementene jeg fjernet fra sitatet var: "...som i neste øyeblikk uansett går tilbake til sin opprinnelige tilstand av ubalanse og disharmoni"....."s retningsløse kaos"... "Mennesket, hvilken overordnet verdi har vel det? Kanskje våre liv og sjeler bare er blandt de millioner av midd i en vaskemaskin som dreies rundt og rundt, kastes hit og dit for til slutt å drukne?"

Tenker psykopatene slik som du angir i disse elementene, "ubalanse og disharmoni", "retningsløse kaos", "for til slutt å drukne", eller tenker 'alle' slik og det er derfor vi sliter oss ut for å kjempe mot dette tilsynelatende kaoset?

Jeg mener bruken av begrepet psykopat/sosiopat er degenererende - i den forstand at ens tenkning dømmer andre!. Alle mennesker har fra tid til annen tanker, følelser og handlinger, som kan "dømmes", som negativt. I den grad et menneske er svært negativt - så bidrar det ikke til vedkommedes illuminasjon/opplysning å møte negativiteten med å forsterke andres "negative menneskebilde". Derfor kan det være "lurt" å gi andre helt rett, selv om en vet at vedkommede er på blindspor. Når en lærer seg å observere det negative i en selv så skaper det rom - rom for endring. Når en gir andre rett vil vedkommede rette fokus om vedkommedes egen tenkning, og går ikke i "skyttegraven". Er det da moralsk forkastelig å iblandt å si det en ikke mener? Nei, tenkning er en del av bevissthetsevolusjonens "program". Den store ånd er hevet over, og ser til at alt kommer til alt, selvom en ikke ser ens egne indre feiltrinn. Feiltrinn er positivt, og en del av teatret...

Regissøren ER den store ånd, som jeg ikke kan beskrive med ord, men forsøkte, men stillheten inntrår da...

Jeg har erfaring med dette fra egen familie. Jeg blir litt provosert når noen skriver at det er så lett å la denne personen være i fred. Vi som har slike i familien, vil møte denne igjen og igjen, selv om vi prøver å komme bort. Det er ikke alltid familierelasjonen er av en slik art at det er mulig å skille seg. Da er det viktig at man vet hva man skal gjøre for å takle kaoskreftene. Gjennom erfaring vet jeg at det fungerer bra å trekke seg så langt bort som mulig. Samtidig bør man sette tydelige grenser for psykopaten. Man må fjerne seg emosjonelt slik at det ikke er spor av tilknytning eller avhengighet igjen hos en selv. Når man har blitt "selvforsynt" gjennom andre og mer givende sosiale relasjoner, så kan man begynne arbeidet med grensesetting. Man bør ikke gi opp, men stå på sitt, slik at man avslutter maktspillet. Dette er noe som trolig bør vedlikeholdes stadig, siden psykopaten er vant til å utnytte andre, og vil alltid prøve å manipulere deg og få deg tilbake i en avhengighetsrolle. Om man lykkes med frigjøringsprosjektet, så får man kanskje en underdanig tilhenger eller en fjern beundrer. Man vet at man kan aldri ta denne personen inn blant sine nære relasjoner, og er lykkelig med det.
Mvh Br

Fint innlegg. Tolker det slik at du mener at den eneste måten en kan møte psykopater på er å ta fullstendig ansvar for eget liv og egne handlinger. Livsvisdom som passer i mange sammenhenger. Takk for at du delte