Hej Alle 

Hvorfor det er så svært for mange partnere at bo med en person, der er spirituel eller har haft nogle oplevelser som har gjort at vedkomne har udviklet sig?
Jeg kender flere der er gået fra hinanden af samme årsag, men hvad er grunden egentlig?
Det må da være en godt at have en kæreste eller en partner som er blevet et ”bedre” menneske af sin udvikling?
Lever vi virkelig i et samfund som kun tænker på penge og status?
Er der slet ikke tid til andre mennesker og udvikling?

Hilsen Shamanen 

Jeg ser det samme som deg, at mange forhold blir oppløst når den ene part har gått en tid på den spirituelle veien.  Jeg tror det er mange grunner, en kan være at gjennom en personlig utvikling så blir forskjellen så stor partnere imellom at det er vanskelig å stå sammen.

En annen ting jeg har sett er at den som ikke "går vegen" blir veldig redd for å miste partneren og "sjalu" på alt denne gjør utenom hjemmet og dette skaper videre ringvirkninger som ender med brudd på sikt.

Noe av det viktigste kanskje er at i denne "nye" tid så er en av oppgavene til mange av oss å lære å stå på egne ben, til å kunne stå i oss selv og ikke lene oss på partneren.  Det være seg i praktiske ting, men ikke minst å kunne lære å stå alene følelsesmessig da mange av oss blir avhengige av partneren eller lever gjennom han/hun.  Selvsagt er det mange som klarer dette i forhold, men for enkelte må det kanskje et brudd til for at de skal lære nettopp det (det gjaldt meg), og det er en tøff veg. 

Jeg har også sett at enkelte par har funnet tilbake til hverandre etter at de har vært gjennom nettopp den prosessen, og det gleder mitt hjerte å se det skje. 

når man e i forandring, så e det ikke sikkert at den man bor sammen med, klarer å henge med. Mange ganger kan man bli veldig lukket når man holder på å utvikle seg, det kan være vanskelig for partneren å forstå, å vanskelig for den det gjelder å forklare seg. Det som kan skremme mange, er redselen for det ukjente. Det e jo ikke "alle" som forstår alt de vi driver med.

Og der er jeg alene. Jeg har ikke funnet henne som kan følge mine vandringer. Jeg forlot hun jeg hadde. Merkelig nok liker jeg fjelltoppene. Det er ikke ofte en rev ferdes der. Der er ikke så mange hunnrever å velge mellom der.

Jeg vet ikke helt hvorfor det ble som det ble. Jeg tror jeg trengte å føle meg mer maskulin, men egentlig var vel det som skjedde at jeg ble angrepet av den sterkeste sykdommen i tiden, nemlig den individualiteten som gjør at man velger ensomheten fremtor fellesskapet. Den sykdommen styrte meg. Ensomheten og en form for forvridd stolthet jeg ikke kjente da, bare nå.

Reven.

det e den balansen som e så vanskelig. Det å få være den man e, der man e. Men at man også kan forstå den som står bak deg, på den veien du nettopp har gått. Prøve å ta den også med seg på veien videre..... det kan være fryktelig tungt til tider, men har man tålmodighet og kjærlighet nok, så går det.

Hej 

Vi vandre vejen alene; den vej der der hedder "Den spirituelle landevej" men desværre er der mange der efterfølgende må gå af "Livets landevej" alene.
Til man finder en der er på samme plan, - som en selv. 
Jeg tror det er en del af LIVET?

Hilsen Shamanen 

Jeg lærer å være alene. Jeg trenger ingen andre. Jeg er en hel rev. Hvor mange er det ikke som klumper seg sammen i hiet fordi de ikke klarer eller tør å være alene.

Reven

det kan ikke være et mål i seg selv å være alene. Æ  e nok heller den som klumper meg sammen med familien, og brer mine beskyttende vinger over dem. Prøver også å alltid ha dem med meg i mine tanker og gjerninger.
æ prøver å holde litt balanse i redet mitt. litt til meg og litt til dem.

Hej Reven  :icon_biggrin:



Du skriver du lærer at være alene...
Jeg tror ikke vi er sat her på jorden for at være alene. Jeg er sikker på at vi kan lærer det, men det er ikke meningen med livet... Livet er nydelse og harmoni, glæden at dele med en anden, - den store samhørighed... at smelte sammen i fordragelighed eller det guddommelige...
Håber du lærer at være sammen med en anden, selv om du er hel, for så kan du få endnu mere glæde af den anden.

Hilsen Shamanen  :icon_biggrin:

Kan man bevare respekten for hverandre og glede seg over hverandres utvikling, - da er det en mulighet for at et kjærlighetsforhold varer, kanskje livet ut. Så er  dette med å være raus overfor hverandre, å fryde seg over hverandres ulikheter istedet for å forlange stillstand eller total tilpasning. Når ingenting skjer er jo alt trygt og godt .... nye interesser og personlig vekst hos en av partene kan skape frykt og ubalanse - destruktive krefter ...

Noen har sagt at et kjærlighetsforhold er en evig maktkamp. Da har det ingenting med kjærlighet å gjøre. Da er forholdet en arena for utryddelse av den sterkeste kraften vi mennesker besitter.
Den som dyrker kjærligheten i sin hage, kan høste av den i det uendelige. Å gjødsle med smålighet og sjalusi legger tilrette for uår og frostnetter.

Jeg hørte en gang en greker fortelle en legende om oliventreet: De to gamle som hadde bodd hele sitt liv sammen på en liten gård. De hadde hverandre, barn og barnebarn. De var rike på alt utenom det materielle. En av de greske gudene ville gjerne oppfylle de fattige deres høyeste ønske. Deres høyeste ønske var å få være sammen inn i evigheten. Guden så på det gamle paret som holdt rundt hverandre, og så skapte han oliventreet ...

Vi burde fortelle hverandre og ungene våre flere gode legender, og være modige nok til å vise at kjærligheten kan vokse godt i hverdagsvirkeligheten - å dyrke kjærligheten er egentlig lett: Man må gi av seg selv gi for å få ... og ingen er skapt for å leve alene ...

kariw
æ e så enig, så enig. Dyrk kjærligheten, dyrk hverandre, dyrk deg selv og dine interesser. Det går an å kombinere dette.

Hva med munker og nonner. De lever jo i et samfunn, er altså ikke alene. Ingen lever alene. Men de skal vel ikke ha sex, selv om de kristne nonner  er Jesu brud og kan og bør ha åndelig forening med ham..

Kommer dette ned til sex. Og er sex nydelse eller er det å bringe smerten videre. For meg er det det siste. For det å komme inn i kroppen er fra begynnelsen av smerte, smerte når egget gjennomhulles, smerte ved fødselen, smerte opp gjennom livet og så ved døden.

Hvordan holder man så sammen som et par? Jeg vet ikke, jeg har ikke klart det. Men i etterpåklokskapens navn tror jeg at man må ha et mål ut over nytelsenog sexen ved å være sammen. Man trenger å dele et større perspektiv. For en en i forholdet får et sliktstørre livsperspektiv og ikke den andre, da er konflikt og skilsmisse nær forestående.

Lett er det også å lage "et større livsperspektiv" om til noe å fighte om. Er da perspektivet virkelig blitt større om man fighter om det? Er det ikke da bare blitt en ny kampsak?...Det går like lett an å fighte om DEN RETTE ERFARINGEN AV DEN HØYERE HIMMEL SOM OM HVEM SOM SKAL TA OPPVASKEN ELLER HVEM OG HVORDAN DET SKAL GJØRES RENT I HIET.

Det finnes jo mange healere som ikke se så sunne og balanserte. Og noen kan ikke klare seg uten klientene. Men folk går til dem like vel. Grunnene er mange til det. Noen går dit med håp, andre med falske håp. Mange fordi de er så sultne etter trøst. Det finnes jo nok av dem som ikke har hatt en god pappa eller mamma og søker etter erstatninger. Og healerne kan også vokse på å ha klienter. De gir healerne en mening i livet. Et fokus.

Det er lettere med reveunger enn med menneskebarn.

REVEN himself i hiet

Det ligger vel frykt bak det. Og det er vel lettere å komme sammen med en partner som har noe av de samme verdiene i livet. Det kan også være at noen par vokser fra hverandre på en måte. Sikkert mange andre forklaringer.

Jepp, dette med "når man er i forandring" så er det ikke lett for den "andre" å følge med eller tilpasse seg den som han/hun lever med om de ikke har samme verdier og syn i livet. Og det ligger som sagt frykt blant annet bak det.

Hej Reven  :icon_biggrin:

Er du munk?

Sex er også en sammensmeltning af to mennesker, hvis du finder gudinden i hende, og hun guden i dig... Jeg siger dig, - en sammensmeltining.  :innocent2:

Vi hjælper alle andre,  - hvorfor så ikke den anden? Ved at se hvordan vi kan gøre livet lettere for begge. Ved at hjælpe hinanden med opvasken, så vi kan blive hurtig færdig og nyde livet sammen, i stedet for at det kun er den ene der skal gøre det, - eller skændes om det.
jeg er selv gift på 28 år... Med en fra Spanien.... Så jeg ved at livet ikke altid er en dans på roser. Men fordi vi elsker og respekter hinanden og giver hinanden vores frihed er vi sammen i vores ægteskab. Vi gør alt for at GLÆDE hinanden..
Selv om ægteskabet ikke lykkes første gang, det gjorde vores skridt heller ikke, men vi gav ikke op, - vil det måske lykkes næste gang  :eusa_pray:

Hilsen Shamanen  :icon_biggrin: