For en 10 dager siden, i en trommesirkel, fikk jeg en trommereise som ut fra intensjonen med den, forundrer meg mye.

Jeg har følt at jeg er inne i en veldig langvarig prossess, som jeg blir veldig sliten av, da jeg liksom aldri kommer helt gjennom, men bare møter mer motstand for hvert hinder jeg overskrider, og de kommer tett som hagl. Det har med å komme inn i en ny eller mer utvidet bevissthetstilstand eller hva jeg skal beskrive det som. Ailo sa en gang da jeg spurte ham om dette; når du er gjennom, så er du bare der. Fulmaya sa, kontakten med det høyeste må skje gjennom forfedrene/mødrene, de Gamle. Det forstår jeg ikke.

Jeg ba derfor en stille bønn inni meg før denne trommereisen startet, om å få den hjelpen jeg behøvde til å gå gjennom nok et illusjonslag, som hindrer meg i å få erfare det jeg ønsker meg.

Jeg gjorde som vanlig, startet reisen med å gå inn i kroppen min, inn i hjertet. Eller før det, fikk vi beskjed om å velge en gave å ta med oss, og gi til den som kom med hjelp. Plutselig hadde jeg favnen full av vakre, eksotiske blomster i mange farger, og så fikk jeg en skål med noe flytende, en slags eliksir. Det hele skjedde så raskt, jeg så det bare i et kort glimt, før jeg plutselig var inni en grotte jeg kjente til fra tidligere reiser.

Denne gangen, var denne grotten i hjertet helt tom. Men så så jeg, at det fantes en nedgang, en trapp som gikk til et sted under denne grotten. Mens jeg var på vei ned trappen visste jeg bare, at jeg var midt inne i en myte. Det var myten om Inannas nedstigning til Dødsriket. Og akkurat i det jeg visste det, forsvant trinnene og glattet seg ut til et hellende, slett gulv. Jeg skulle gi slipp på det jeg visste om denne myten, at det var syv trinn og at Inanna måtte legge fra seg et plagg eller en gjenstand hun hadde med seg, for hvert trinn ned hun tok.

Så sto jeg der i bunnen av en ny hule, en hule under en første hulen. Men hvem jeg var, det ble med ett veldig usikkert. Var jeg bare et sinn, et reisende sinn i myteverdenen? For foran "meg" så jeg min søster, som Inanna så sin søster, Ereshkigal, herskerinnen i Dødsriket. Jeg så min søster, jeg så hun var opptatt med noe foran seg, som jeg da ikke kunne se. Jeg så henne i profil, med hår så sort som ravnen og ansikt hvitt som ibenholdt. Jeg spurte henne om hun ville hjepe meg, med å gå gjennom ett illusjonslag til. Hun forble taus. Jeg spurte henne, om hun kunne snu seg mot meg, så jeg kunne få se hele hennes ansikt, men hun forble urørlig opptatt med sitt. Men så fikk jeg se hva hun lå på kne foran, hun knelte ved et bål. Det var ikke så stort, men det var helt perfekt i formen, som en kjegle var veden stablet opp, og flammene brant liksom de utgjorde en perfekt symetri, fra bunnens sirkel til kjeglens topp. Så så jeg, at bortenfor bålet kunne jeg se innover mot en lystunell. Jeg var på en måte med sinnet mitt inni lystunnelen, mens jeg selv sto og betraktet at denne lystunnelen var bortenfor bålet. Lyset i tunnellen var ubeskrivelig, det var vidunderlig vakkert. Da blikket mitt gikk tilbake til kvinnen ved bålet igjen, fikk jeg se at på steingulvet mellom bålet og kvinnen med det lange sorte håret, lå et nakent spebarn, det var livskraftig og helt frisk, det hadde en sunn glød i huden.

Så sto jeg plutselig med et talglys i hendene. Det var et helt vanlig talglys, men alikevel helt annerledes. Jeg holdt det med begge hender opp foran ansiktet mitt. Talglyset var hvitt og det ga en underlig fornemmelse å holde omkring det. Lyset var på en måte større enn i den vanlige verden, og hvitheten i talgen var mer hvit enn det er mulig å finne en jordisk farge for. Og skinnet fra lyset var også perfekt på en måte, det lyste som i en krans av lys rundt veken. Jeg kunne se at lyset besto av mange tusen lyspunkter.

Så fornemmet jeg at en skikkelse gled forbi meg, det var som en skygge. Jeg visste, at det var Hekate. Jeg sto i et veiskile. Jeg måtte gjøre et valg. Jeg spurte min søster om råd, men hun forble taus. Jeg spurte min søster om å snu seg og se meg inn i øynene. Men hun forble urørlig. Da trommen kalte meg tilbake, fikk jeg i all hast overlevert henne gavene, de eksotiske blomstene og eliksiren, som jeg da begynte å lure på hva var for noe, Var det til innvortes eller utvortes bruk. Så forsto jeg, det var til å smøre inn kroppen med, for det var duften som var det essensielle. Eliksiren var parfymert.

Skyggen av Hekate forsvant, det var som om jeg zoomet ut og så inn i en rektangulær titteskapscene, som ble fyllt med en farge. Men fargen var liksom ikke et flatt teppe, det var mer som om den var transparent, og den var romlig, det var som det var farget røyk, uten å være røyk. Fargen var fiolett. Og da husket jeg. Fra min fars begravelsesdag har fiolett vært forbundet med sorg for meg. I en av bårebukettene var det små fiolette orkideer, noe som var en sjeldenhet i dette landet, på den tiden. I skjønnheten var allerede døden. Men fargen i titteskapsscenen var ikke bare romlig, den ga fra seg en mild varme også.

Da jeg skulle dele denne reisen i sirkelen etterpå, kom liksom de tre samiske gudinnene med sin tilstedeværelse; Juksakka, Sarakka og Uksakka. Det var som om de ville vise meg noe, om de tre veiene, som Hekate ba meg velge mellom. Jeg visste at jeg hadde gått ut bakdøren med Juksakka og gått gjennom Stallokampen, på mange måter, over mange år, mange ganger. Jeg visste at min søster i Døsriket, det var min egen skygge. Men min egen skygge hadde ikke et eneste ord å si meg. Min egen skygge ville ikke se meg inn i øynene.

I dagene etter, kom frykten snikende. Er jeg inne i en illusjon av fortryllelse. Hva er virkelig, hva er ikke virkelig. Så kom ugla og viste seg for meg i korte syner, og det midt på lyse dagen, tre ganger, tror jeg den kom. Det forvirret meg, for ugla tilhørte liksom mitt gamle mandala, tenkte jeg, jeg må jo være ferdig med den. Men den sa bare, husk å påkalle meg, når du står fast i det totale mørket og ikke kan se. Og lyset fra talglyset ble liksom blandet med eventyret om piken med fyrstikkene, fyrstikkene som ga henne en kortvarig illusorisk opplevelse av lys og varme. Jeg tekte, at et talglys også ville slutte å brenne en gang, det var bare en midlertidig hjelp. Og bålet, det måtte mates. Så begynte lystunnelen å komme i superkorte syner, og med den snek frykten seg inn.

Og så fallt jeg inn i nok et syn. Helt alene satt jeg i en glenne i skogen. I den mørke natten skinte ikke en gang månen. Alle stjernene var sluknet. I en sirkel rundt meg lyste de, alle øynene. Lenge var jeg forvirret, jeg kunne ikke skille, om det var rovdyrøyne eller øyne til byttedyr eller kanskje andre vesener. Men alle øynene lyste sterkt, det var da forunderlig, tenkte jeg, å så på alle de skråstilte øynene. Hvorfor kan jeg se lysene i disse øynene, det er jo helt mørkt, jeg har jo ikke en gang tent opp et bål. I det jeg så alle disse øynene stirre på meg, var jeg forunderlig nok ikke redd. Det ble jeg først etterpå, da jeg begynte å tenke.

Du er lyset.
Og lysbæreren, det er deg.
Ditt eget lys reflekteres deg via andres øyne, så du skal bli deg ditt eget lys bevisst.

-----

-----

-----

Jeg har kun lest ditt første innlegg Shri.
Det jeg har skrevet er refleksjoner på det. :

Vi vandrer alle i flere verdener.
Enkelte er bevisst det, andre ikke.
Vi vandrer i myteverden og den som er kallt "den virkelige verden"
Vi kan også vandre i de tre verdene som er kropp, sjel og ånd.
I det som er meg er disse tre verdene alltid tilstede selv om jeg ikke merker alle alltid.
Jeg låner reisen din og forteller hvad jeg hadde tenkt hvis det hadde vært min reise.

Jeg ønsker å bli kvitt et illusjonslag. Når jeg kvitter meg med noe så må det jo dø, og jeg kommer også til dødsrike delen av meg. Det er dog ikke ment at jeg skal tenke.
Kanskje skal jeg ikke tenke på mytene, selv om myten viser meg at jeg er i dødsrike delen.
I grotten inni meg er det tre lyskilder.
Et perfekt formet bål. Jeg tenker det er for kroppen eller er kroppen. (Bålet varmer kroppen og gir også litt lys så en klarer å se.)

Så ser jeg et lys i en tunnel, jeg er både i lyset i tunnelen og tilstede i meg. Det lyset er ånden, kjærligheten, skaperen, den som finns i oss og rundt oss,.
Ånden er ubeskrivelig og vidunderlig vakker.

Noe nytt, livskraftig, helt frisk og med sunn glød i huden er blitt født.

Talglyset er for sjelen, eller er sjelen, det lyser med mange tusen lyspunkter. Og den sjelen som er inni meg er lysere og større enn i den vanlige verden.

Så har jeg et valg.
Valget er vanskelig å se i reisen men kanskje seiner. Jeg tolker det som å velge bort frykt.



Den frykt som sitter i kroppen er vanskelig å velge bort, den som sitter i tanken/sjelen har en makt over.

Det nyfødte barnet er livskraftig, og uglen er altid tilstede hvis jeg ikke klarer å se selv.

Flott reise og fortsettelse Shri!
Lykke til videre!
Gunilla

Takk for dine ord og lykkeønskninger Gunilla!

Har hatt stor glede av å lese det du skriver, du kan så mye.

Noen innspill...

hva er illusjonen...
noe skal dø – noe i oss kan aldri dø.
døden er å føde seg selv på nytt....

Vi møter Skjærsilden - ilden der vi får mulighet til å rense alt som ikke skal være med videre...
bli som barn igjen - ren bevissthet.

Ha tillit til at vi gjenkjenner bevissthetens eget lys,
og hjelpe det over til den store kilden.
holde fokus, så ikke traumer og ubevisssthet blir med

Slik eliksirets duft kan sanses..
er også bevisstheten – sansing uten noen vurdering – vi er – ett.

Døden er ikke bare på dødsdagen, like viktig er å gjenkjenne bevissthetens lys i hverdagen. Sanse det - og være -

Alt godt -

Takk Ave!

Bal sa, jeg tror det var svar på spørsmålet: "Hvordan ser dere i Nepal på mennesket?"
For meg er det den beste beskrivelsen jeg hørt på sammenhengen kropp, sjel, ånd.

Mennesket har tre sjeler.
En som dør når kroppen dør.
En som blir en forfedreånd (når kroppen dør).
En som er evig, er Gud.

Takk Gunilla

Den glader giver kalles jeg

----

-----

vs



Hvorfor grave i sånn i mørket når gaven du skal gi til andre ganske enkelt bare kommer når du trenger den. Din søster fortjente gaven fordi hun viste deg at du ikke kan befale verden eller holde på med en insisterende graving i mørket. Hvorfor være en mørkearbeider?