Det hender jeg lurer på
om jeg vet, hva som er
til mitt eget beste
jeg påkalte en hjelper
eller jeg trodde jo ikke på alvor
at det var det jeg gjorde
skulle vel nærmest være en spøk, eller...
jeg påkalte den enøyde
den med en huggtann midt foran i munnen
ett bryst og en hårtopp
hvor jeg ikke så
at hun danset på en mannskropp
den fryktinngytende dakinien Ekajati påkalte jeg
dansende den maskulines egodød
ildfull ble hun kalt av en venn som har greie på ild
og dets konsekvenser
ja, helt uten å ane konsekvensene for min egen del
hentet jeg henne fram, i bevisstheten
selv om en lama hadde advart meg
du må være veldig forsiktig, når du henvender deg til denne hjelper
da hennes kraft er så stor og så gjennomtrengende
ingen ting slipper unna hennes visdom
da er det for sent å gjemme seg
har du bedt om dette
vil hun forfølge deg til verdens ende
til du overgir deg

Den negative feminine
jeg mener jeg har vært gjennom
en reise med dette i meg før
så for andre gang
samlet jeg alle knoklene sammen
til skjelettkvinnen
men jeg kan jo ikke se alt
jeg hadde ikke helt overblikk kan du si
eller hva så jeg med, da jeg så ned
og så at jeg holdt mitt eget kranie i hendene mine
fylt med blod fra mitt hjerte
ikke før ulven sto rolig ved siden av meg
ble jeg rolig
jeg så ikke hele ulven heller
jeg bare kjente at jeg strøk over noe mykt
da jeg så ned, så jeg kun ryggen på dyret
jeg så pelsen med alle spettene, jeg så hvert eneste
enkelte pelshår, at et eneste hår kunne ha flere fargenyanser
jeg kjente hver enkelte pelshår gli gjennom fingrene mine
mens jeg klappet ulven over ryggen
jeg husket i et glimt jeg så noe lignende en annen gang
men da hadde jeg selv bjørnepels
den forsvant i det jeg løftet armen ville ta på den
ulven forsvant jo raskt også
først lenge etterpå kom det
jeg har fått ulven stykkevis og delt over flere år og at
det siste som kom av skjelettet
var ulvens kranie
selv hjertet til ulven fikk jeg før kraniet
da falt det sammen med at jeg selv
holdt et kranie fylt av blod foran mitt eget hjertesenter
det falt på plass der det skulle
i mitt hode, skjelettkvinnen samlet nok en gang
eller dikter jeg nå, er jeg som dakinien hodeløs
nei, slik kan det jo ikke være, for da er hun egoløs
og der er jeg langt i fra, heller stikk motsatt
men denne gangen er Skjelettkvinnen så renset
at skjelettet har blitt til det reneste bergkrystall
jeg har på en måte fått for meg at skjelettkvinnen
må gjenom nok en renselse
det må bli renset gjenom ild for å bli til et diamantskjelett
gjenom ilden mellom oss
ga jeg en gang Sarakka en offergave


det skjer så mye nå, og det meste blir glemt
men en ting vet jeg
det negative maskuline kom til meg i mange skikkelser
jeg ble Loke, ridder Blåskjegg, Den falne engel, Djevelen
da Døden kom til slutt
da først var jeg klar for å bare gi meg over
men til hva, det visste jeg ikke før i går
da jeg satt i en sirkel og hjertet mitt blødde
og tårene bare rant og rant
først var det bare smerte og jeg så inn i hjertesenteret
jeg så hvordan det jobbet som en stor muskel
som pumpet og pumpet
det var som om jeg begråt en hel verden
jeg visste at foran meg hadde jeg en kvinne som snart skulle føde
selv satt jeg i dødens posisjon
når jeg fikk tak i det, at jeg skulle forsøke å betrakte hva som skjedde inni meg, fra akkurat i det jeg var i ferd med å dø, snudde det
jeg visste med ett, at jeg ønsket alle tårene mine velkommen
det var helt greit, og da kom det ordet jeg behøvde, for å la det fortsette
issmelting, jeg kjente meg bare så sterk
dette vil jeg, jeg ønsker å smelte all is jeg kan
og jeg ønsker å rense dette negative maskuline
som vil gi meg den viljeskraft jeg trenger
for å greie å handle ut i verden
må jeg ha kraft, jeg må ha nok energi
jeg må ha nok kraft til å gi slipp
på det som var
det holder ikke med kjærlighet
viss jeg ikke har kraft til
å sette det ut i verden

jeg fikk danset litt i går også
etter litt kaosristing så kom roen
jeg kjente da pausen kom, nå ville jeg bare dra hjem
nå ville jeg jobbe meg gjennom resten alene
jeg ville være i ensomhet
selv om en liten frykt kom
når du sier nei til felleskap
kan du fort bli venneløs
og så mange nei du kommer med nå for tiden
og meg og meg og jeg vil, jeg vil, jeg bare vil
selv om jeg må gå på tvers av alt liksom, så bare er det, jeg vil
jeg vil kanskje noe helt annet enn andre, jeg vil utforske selv
tar jeg feil, ja, da får jeg gå gjennom det også
og kommer jeg med hvite løgner, om enn i mitt ubevisste
så blir det nok Pinocchios nese på meg
den må vel til og med jeg få øye på, blir den lang nok

jeg dro til byen i snøvær
på vei hjem regnet det
og jeg bare elsket det
jeg bare lengtet
til å kunne gå fram til den ene av to bjørker
jeg i det siste bare har måttet gå bortom før jeg kom hjem
og si fra dypet av mitt hjerte TAKK
den ene bjørka er helt splittet i toppen
det er den jeg holder mest rundt eller lener meg mest inntil
og hviler hodet mitt mot og tar et pust i bakken
det gir meg all den trøsten jeg trenger kjenner jeg
før jeg kan ta fatt på litt mer

da jeg sto der ved bjørka så jeg det
en ishinne av snøkrystaller
så tynt og skjørt et lag
det var som det omsluttet noe
jeg så det akkurat i det det brast
og falt i tusen knas
isrosene som falt mot jorden
og ble ett med den
det var så vakkert
men jeg så ikke at noe lå under denne ishinnen
ikke før jeg kom meg inn i varmen
og chattet med en venn
kom bildet, et rødt hjerte, det var så skinnende klart rødt
og det var på en måte tredimesjonalt
det var som det reneste julehjerte
kunne bare hengt det rett opp på juletreet liksom
men nei, dette var symbolet for hva som skjulte seg under
nedisingen, et stort, rødt bankende hjerte
nå ser jeg skjelettmannen danse foran meg
jeg vet ikke om han holder en ljå
det er ikke så farlig
for det viktigste av alt
inne i Skjelettmannen banker et stort, rødt hjerte
og det er bare så vakkert


... og jeg er så glad, for at artikkelen til Ailo, "Den upopulære viljen, ta grepet", dukket opp i minnet mitt akkurat i rett tid, når jeg behøvde de ordene, eller jeg husket jo ikke ordene da, bare et bilde av en hest inne et rom med åpen dør, paralysert, greidde ikke løpe ut. Jeg bare visste at det var noe jeg måtte få hjelp til, for å hjelpe meg selv, takk lærer, takk for all hjelp til selvhjelp

Ein skal vere på høgd med åndskreftene før ein lyt påkalle dei,sa nokon til meg engong forlenge sia,det er et råd som eg har mått gå nærare i saumane for å forstå meg på.Det anar meg at fleire en meg vil måtte gjera nettop dette i vår heller frisluppne omgang med sterke krefta i sinn å sjel.
Men det er lærerikt som bare det,uten å snuble i dørkarmen,kan man ikke blive fullt bevisst dens væren.
Man kan snuble hele livet sitt,dørkarmen tåler det,den er bygget for harde sammenstøt,og klager aldri,eller man kan blive seg den bevisst,stoppe opp og trå elegant over den.

Ein skal syte for eiga mentale helse,seiest det.
Eg synst glee og optimisme har større verknad.
Men men,kanskje er det noko i alt dette sytet,kanskje er det også gjennom syting at ein får gudanes sympati.
Sytet har noko kjent å kjært ved seg,noko adle kan identifisera seg med,den kvardagslige tonen.Kanskje EG burde syte meir for eiga mentale helse.?
Kva har dette med noko som helst å gjere spør ein seg kanskje.
Svaret på det ligg gjøymd i det merkelege nynorsk språket,for den som ynskjer å utforska meir.Der seiest å liggje store skattar gjøymde og gløymde av tia,men ikkje av dei nynorsk dyrkande,bland dei kan ein enno høyre eit språk som vitnar om andre tider,då hesten enno var beste framkomstmiddel,og graut var både kvardags å festmat.
Takk for at eg fekk øyse av meg, Shri.
Må du finne ny kraft i deg selv gjennom hvile og roen.
gi deg selv den store kjærlighetsgaven:)

Tele, takk, takk

Ja, det er vel ei lekse eller fleir eg skal lære.
Nei, no må eg ikkje lata som eg maktar å skrive
nynorsk her, har ei søster som e ber te det
kanskje ho kjem med raudpenna si no, ho, ho
Å, herregud, jeg må være den jeg er, temmelig
språkforvirra og kanskje forvirra på meir å

Eg blandar i hop alt, eg ser ikkje klårt, kor e brillane
mine, tenkte eg, fann dei fram og tok de på, prøvde
å sjå retteleg godt etter, og santen min hatt, eller eg har ikke
hatt, det var det ei anna som hadde, julepynta hatt og
nynorsk der i garden også, eg såg visst litt feil i går, men eg
har retta det opp. Dakinien trampa ikkje på mannens edlare deler
nei, det var ikkje det ho gjorde, bare sveipa borti med
dyrehalen sin, ho har eit slik dyreskinn rundt hoftene må vite
med hale og føtter og klør og det heile
Kva er det eg held på med
som kvaklar i veg på halvt nynorsk no
står det til stryk tru

Det e godt dørkarmen og dørstokken e solid
ha spøla mykje fram og tebake, mellom og over de
utan at eg har kome meg nokon stad
kvar natt i ei veke no
det kjennes ut som eg ikkje søv
e reise og skjelv meg gjennom heile natta
og det e kje draum e e inne i
fær auga mine e opne rett som det er
e ser romme kring me
men det e godt å liggje slik å sveve
i time ette time
e ha kje ligge så lenge te sengs e gongen
på det e hugse, det må no verra over åtte timar natta
og da får e greie på alt eg har lyst til å vite
og alt e berre bra, som regel
eller tippe eg litt tå, så e det hjelp å få
den dukka visst opp fær e får tenkt tanken
men dørstokkmila e berre så dryg og lang
kjem me visst ikkje tå flekken eg
fær det som skjedde om natta
det e mest glømt om dagen

I ei veke no, har eg kvar einaste natt
ligge og vridd meg
både med heile kroppen har eg vridd meg
og inni kroppen min er det også noko som vrir seg
og energiene går høye som hus, både natt og dag
både opp gjennom fotsålene og ned gjennom hodet
uttapå er det slangehammen
eg er kje heilt ute av den enno
sitt litt fast i føttene
og kanskje det er meir og

og dagen i går
herregud, jeg hadde mer enn nok med å puste
jeg prøvde å vaske og rydde og gjøre det beste jeg kunne
men jeg måtte sette meg ned for pusten gikk i hiv
bare jeg prøvde å gnikke og gnu litt
men jeg satt og pustet gang på gang
og sa til meg selv, nå skal du fullføre
det du har satt deg i fore, så jeg greide det
vaske ned gangen, den er ikke stor da
men det var en stor bragd for meg
å få fullført noe jeg ønsket å gjøre
ja, tenker jeg etter, gjorde jeg jo mye mer

Men det var så tungt å puste
jeg satt og satt mellom øktene, til pusten roet seg
da kjente jeg det, rett gjennom hjertesenteret
gikk en sylinder, den var langt utenfor kroppen min
både foran og bak, og den var helt tom
hjerterommet mitt var en helt tom sylinder
åpen foran og bak men ikke til sidene
men i den tomheten, det var ikke rart jeg nesten ikke greide å puste
og så kom varmen bak på ryggen
det er også så merkelig, selv om varme ikke har form og farge
kan jeg se den, den er gylden
og så gikk jeg som med ti sverd satt inn, oppetter ryggen en stund
helt til det var som noe sprettet meg oppetter hele ryggraden
og begynte å pirke litt forsiktig bort i den
slik holdt det på hele dagen
det kjentes ut som noe ble resnset bort og ut fra ryggvirvlene
og jeg var i en merkelig sinnstemning
jeg falt inn i dyp meditasjon så lett som bare det, rett som det var
tok bare et sekund det, bare å bli bevisst pusten
så var jeg i noe merkelig dypt
selv om jeg gikk blant familien, så var jeg flere steder samtidig
det var veldig merkelig og veldig behagelig
men da jeg skulle legge meg utpå natta forsvant alt sammen
like brått som det var kommet
og når jeg våknet i dag, var det med sorg
og det synes jeg var så uforståelig
til jeg kjente på tomheten i hjertet
ikke rart sorgen kom da
selv om hjertet kanskje bare tømmer seg for det gamle
og det er det jeg har ønsket meg så sterkt
så blir det jo tomt og det oppleves som et tap
da sendte jeg lyspilen inn, så det fikk jobbet litt på det, der inne
er det virkelig så enkelt, for sorgen ble borte da jeg sto opp
er det dette som er å sørge for mental helse Tele
men skattene ligger gjemt og glemt på dypet ja (du er et geni Tele;
gjemt og glemt )
noen sa en gang til meg at de ligger
bakenfor hjerterommet, først må du gjennom et lag
hvor kritikeren bor, bak hjertet, før du kommer til alle gavene
hi hi først nå skjønte jeg noe, takk du Gro, du er nå bare herlig
hesten kommer med pusten
villhesten kommer med mestring
og til aller sist kommer hesten med vinger
knall og fall i flere omganger først vil jeg tro
over den berømmelige dørstokken
viss ikke jeg kan synge meg over da
aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa
og vips så er det ut i de grønne enger
men det er jo ikke slik at gresset
er grønnere på den andre siden vel
er ikke det en illusjon da
fekk du øyse av deg Tele
viss du ikke tøyser da, du huser vel en liten trikster innabords du å
men fra hjertet takk for gode ønsker
og takk det samme til deg
skulle ønske jeg kunne sitte rundt et bål snart

og så ser eg at det vart skreve om julenissen og raud flugesopp
på forsida, ja det e mykje som hørre jula te
men adventstia e no å litt spesiell i år fær me da
eg hugse så godt den dagen
det mått ha vorre ein av de første torsdagane i november
eg skulle ned til byen og danse nokre rytmer
da eg åpna døra heime og tok eit skritt over dørstokken
gjekk eg rett inn i ein tung depresjon
på eit blunk skjedde det
at eg tok inn, at no e det haust, lautrea står nakne
det e rått og vått og kaldt og for første gong var det liksom
eg oppdaga at på denne tia på døgnet, var det kolmørkt ute
den depresjonen var med meg i fleire veker
e grudde meg slik te jul
e grudde meg slik, at eg vart ute av stand til å gjæra noko som helst
berre det mest naudsynte vart gjort, med eit naudskrik
satt eg handlingslamma framføre macen
kva heite avhengighet på nynorsk
det e kje så farlig
men eg innsåg det, at alle band e kje brotne
når det gjeld avhengighet
slutta med alkohol og nikotin
men sitt fast i data og litt for mykje mat og for lite tur
og det aller verste, for mykje kaffe
tia går, og avhengigheten rår
pokker pokker pokker
når ska det her ta slutt
tvi vøre no blei e sint, shit
snakk om at det e ein illusjon
ikkje kom her, fær e sitt fast
å så e e så eitrande sint
på me sjøl
kor ska e gjær av dumskapen
toskot kan e vel verra
pika dø
no må e snu på litt tå kvart
snart
sa e litt stillar
å venta på å få kritikeren
i haue
men der e det stilt sjø
tru ka det her e
stilt
berre stillt
å den så koinn ha fått eit
orakelsvar eller to no

men den største frykten inne i depresjonen
det var at jeg ikke kunne forstå hvordan jeg skulle makte
å gjøre andre glad
hvordan skulle jeg gjøre folk rundt meg lykkelig
jeg som ikke hadde krefter til å gjøre noe som helst
har glemt hvordan jeg kom meg ut av dette
men depresjonen forsvant
til den kom tilbake en gang til
en formiddag og til sen kveld
jobbet jeg meg gjennom den
så fikk jeg det igjen, en tredje gang
bare så plutselig, stupmørk depresjon
da greidde jeg ta tak og møte det der og da
jeg holdt meg fast i kjøkkenbenken
jeg hadde et årvåkent blikk
og nok forståelse til å konsentrere meg alt jeg maktet
så slapp jeg
jeg gikk gjennom der og da
og det som jeg trodde, mens det sto på
at det var bare mitt
det innså jeg etterpå
var en arv fra formødrene
i mange generasjoner bakover
de gamle i nord
slitet i mørketia
fær e tia
e ska kje klag

som i mange eventyr finns det mange hjelpere
jeg har spilt meg opp på, av alle ting
peyotesanger
det holder for meg å høre sangene
hjertet mitt skjelver og strupen med
jeg må le, fluesopp til jul
jeg fant et prakteksemplar en gang
som jeg ga til en venn
han lovet å ikke spise av den, men legge den
på alteret sitt, håper den har gitt ham mye healig og vil gi ham
en riktig god jul

Ja,kva er det med denne raude soppen,og alt det andre raude
me pyntar med om jula.er det ikkje symbolet på blodet,livskrafta som renn igjennom oss,varmar oss og nærar kvar muskel og nerve?
I trafikkbildet er raudt eit varsel på at ein må stoppe opp og tenkje.
Så kanskje har raudt også denne effekten på oss,ettertankens egen farge med kvaliteter som inspirerer til både lidenskapelig kjærlighet og blodig strid.

Rødt som blodet
rødt som ilden
rød som hjertet
rød som rosen
slik synger kjærligheten
sanger
på sitt eget hemmelige språk
sanger som bare
elskende
kan høre
så hemmelig
er denne sangen
så dyrebar er den
at den blir voktet
den sterkeste kraft som finns
medfølelsen
som den blå Tara
den blå hunnulven
som snur seg mot
sin egen hale
i sitt følge en hel flokk av blå ulver
en tåre er nok
til at du kommer dit
ett pust og ett hjerteslag
får isrosen til å briste





http://www.youtube.com/watch?v=bNvuxP7Q ... e=youtu.be



far
grantre
sinne
vulkan
frykt
fryser fast
paralysert
skrekk
kulde
is
skjelvinger
jordskjelv
ild
varme
hjertevarme
smelte
issmelting
isrosen
tomhet
sorg
hjerte
blod
hjerteblod
arv
far
ild
frykt
issmelting
vann
mye vann
mer ild
elsket
tilbake
reinen
luft
så stort et hjerte
noaiden
klarhetens speil
veiviseren
til mitt høyeste
TAKK
gran
juletre
et minne fra barndommen
et rødt hjerte med søvtråder spunnet omkring
henger i treet
ved foten gaver
fra jorden
i toppen
en stjerne
som skinner
i natten
min far
hvor er du
hører du meg
Himmelfar


Til minne om min far, måtte du danse i ilden blant dine forfedre og formødre;
http://www.youtube.com/watch?v=DKOgdhv7 ... re=related


Så kom de til slutt, tårene jeg ikke greidde å gråte, den dagen du døde, den dagen du ble begravd, en gang i november, for flere tiår siden, de dagene jeg var stivnet i sjokk på så mange vis.



16, desember
I et hundredels sekund i dag, var jeg der
at oppe er nede
at hodet biter seg i halen
at hvit er sort
eller var alt snudd på hodet
det går rundt
det glir over i hverandre

i går kjente jeg på
hvor nær det vi lengter etter er
vi er der
det var bare som å skifte fokus
når hjertet åpnet seg
når den indre gleden var så dyp
at smerten, jo kroppsmerten, sjelesmerten
jeg kunne kjenne den, kjente jeg etter
men i hjertegleden var den samtidig ikke der
jeg kunne liksom leke meg med
å gli fram og tilbake mellom
disse to tilstandene
disse to verdnene
jeg var den samme
jeg sto helt stille midt på gulvet
alikevel var forskjellen total
merkelig
å få alle disse glimtene
og erfare hvor nært det er
hvor lett det egentlig er
som å bare være, kjenne etter
så skifter jeg mellom to værensmåter

men så var det på´n igjen sent i går kveld
da slo det inn i meg
du må gå veien alene
og det er bare jeg som kan gi slipp
på det som har herjet meg til nå
jeg må gjøre det alene
jeg må forvandle den tunge ensomheten
til den gode, for jeg elsker jo
å være alene også
hvordan kom jeg meg dit jeg var i går
før denne mørke ensomheten slo inn
det var jo så enkelt
og så har jeg glemt det
men lengselen lever
etter å komme inn i den samme lettheten igjen
jeg vet at det er mulig nå

Vakkert som musikk i mine ørers sjel

Rødmende kinn
foran ildens brinn
knitrende tale
i sjel å sinn

en nisse bak døra
med lua bak øra
å god grøtlukt fra
før av

mens stemningen
stiger med varmen
fra ovnen

å nøttene!

høres

sølvguttens sang
i den stille time
og svanedanseren
gjør en yndig
piruett
på sin line

med store røde tresko

på føttene!






t

GOD MORGEN
eller jeg er vel kanskje ikke
den rett til å si disse ord i dag
fandenivoldsk er ordet
for mitt humør i denne morgenstund

jeg er ferdig med jula
den gikk visst med i dragsuget
av det som hendte i går kveld
ikke kom her med nisser og grøtlukt
å så nøtter å sølvguttene
herregud nå er det nok

skjeletter er det som gjelder nå
Døden har et sort skjelett
jeg burde ha blitt skremt
men da jeg så det røde hjertet
sveve inne i brystkorga, bankende
så syns jeg jo det var bare vakkert

men jeg er ikke enkel for tiden
jeg er slett ikke det
her er det bare nei og jeg vil ikke
eller i beste fall jeg vil
og jeg går som regel på tvers av alt
på tverke, jeg har blitt tverr
så jeg kan umulig være lett å omgås

krystallskjelett, jeg kunne bare tro det
før jeg falt sammen, i går
i tårehav, så jeg det
skjelettet var av is, krystallklart isbrevann
så var jeg der at nok var nok igjen
forige gang var det rett inn i vansinnig frykt
jeg trodde for en tjue minutter at jeg ville
bli sittende fast i en psykose den gangen
men jeg gjorde jo ikke det, jeg smalt bare
på plass i meg selv, som et sentrum i hodet
med en jernring rundt hele meg
eller en jernstang gjennom hodet og tvers gjennom meg

denne gangen, ga jeg opp, uten frykt
kanskje litt da, jeg husker ikke
jeg var klar for å dø, jeg kunne slippe alt
men hadde jeg ikke gått inn i Sjamansonen først
så spørs det om jeg hadde greid det
for når jeg så Teles smilefjes
i tårer som jeg prøvde å holde inni meg
så gikk de rett inn i kroppen min
og jeg rett inn til sengs med to
smilefjes inni meg og ønsket om å bare dø

jeg lukket øynene og der så jeg det
etter at jeg falt sammen
etter at jeg kom dit at jeg ga opp
uten å kritisere meg selv
tvert i mot var ordene som kom
jeg elsker deg
etter at jeg litt bittert tenkte
så fikk jeg ikke det en gang
et skjelett av krystall, jeg ble lurt igjen
is var det, nå var det ikke det en gang
bare et hav av stille tårer
i en søledam

men det er rart hva to gule smilefjes kan få til
plutselig var alt jeg var, et hvitt skjelett
jeg var bare et skjelett som to gule smilefjes
prøvde å erte opp til et smil, ja, ja
og så begynte jeg å gi slipp
på barn og mann, all familie, venner
og de jeg ikke kjenner så godt
jeg ga slipp på alt jeg kunne
selv om jeg lå ganske stille
kunne jeg se skjelettet mitt bevege seg
litt slik forsiktig fra side til side
jeg var bare ei beingrind jo
en hodeskalle uten øyne, nese, munn og ører
og hva i huleste var jeg
hvor er det som er jeg
tenkte jeg forvirret
her er jo, foruten skjelett, ingen ting
hvor er det jeg som kan tenke, at jeg er jeg
selv hendene mine er kun en sammensettning av knokkler
hva kan de utrette da
men jeg var merkelig nok ikke full av frykt
bare overgitt, det kunne ikke være annerledes
når nok er nok, da kan det bare dø
slik sovnet jeg

uff, nå trakk jeg like godt djevelen som tarotkort
det vil ingen ende ta
men jeg får ta med meg det som er spennende
for da jeg våknet for en del timer siden
ja, det var stupmørkt ute og veldig stille
da var det som skjelettet mitt var i endring igjen
det begynte å utskille en slags veske
det var som om skjelettet svettet ut noe
og nå forandre skjelettet farge igjen
fra kritthvitt til gulhvitt, det er et gammelt skjelett
og jeg ble jo som sagt litt fandenivolds
ikke rart djevelen kom opp nå
for jeg kjente at alt med jul
alle følelser jeg har skapt inn i julefeiringen
i et helt, langt liv, det var borte
jeg har ingen følelser i forhold til jul lengre
annet enn at nå er jeg ferdig med jula
skitlei, orker ikke gjenskape tapte drømmer mer
hjelp, hvor har det blitt av sentimentaliteten
rakk jeg å tenke før visdommen kom på besøk
nå er du i ferd med å virkelig gi slipp
slipp på all historie du har skapt av ditt liv
ryggen kjennes ut som et stort åpent sår
men jeg vet at jeg har beskyttelse når det trengs
det er meningen at dette skal ske
at jeg forandrer meg fra innerst til ytterst
for det har læreren min sagt
en gang spurte jeg Ailo, når har jeg gått gjennom
da svarte han, om fire år
i tibetansk mytologi står 4-tallet for døden
og fargen er hvit, fortalte en rinpoche meg en gang
nå er det et par uker over fire år siden Ailo sa, at jeg ville være gjennom
og det er jo ikke sikkert jeg er fullstendig gjennom ennå da
men nå forandrer jeg meg i hvertfall fra skjelettnivå
skjellettet har tørket ut, fantastisk
og det har blitt så porøst at det har oppstått hulrom i det
det er der inne visdommen snakker fra
alt det som ble gjemt bort en gang
nå åpner det seg
og som fjellet er skjelettet
porøst med hulrom
det er healing fra steinfolket dette her
jeg bare vet det
og så har jeg én venn, et bjørketre
jeg har bare et bjørketre som venn jeg
tenkte jeg litt oppgittsynd på meg selv i går
men da glefset ulven min til du
jeg måtte bare ikke forsøke å glemme den
men hvor er katten tenkte jeg oppi det hele
den har rømt til skogs
det pleier katter å gjøre når de kjenner at de snart skal dø
da gjemmer de seg bort for å få være i fred
så da står jeg igjen med et spøsmål
hva skjer med meg og det jeg jeg tror jeg er
når skjelettet blir så porøst at det bare smuldrer opp
blir til støv
går det an å reise gjennom det også på sjamanmåten
med vettet i beholdd og frykten under kontroll
jeg vil jo dette, forberede meg på å dø
for å kunne leve fullt ut
ikke noe tulliball mer, ikke noe late som om
ikke sitte fast i noen roller jeg vil ut av
alt det gamle må dø
for at det som er meg skal leve
men det er en merkelig tilstand å være i
alt skjer liksom av seg selv
jeg kan bare forundtet iakta det
at noe faller sammen og fordunster, fordufter
samtidig som noe vrir seg ut av slanghammen
og det oppleves virkelig som veldig, veldig fysisk det hele
eller er det elementene som jeg opplever
for jeg rakk å tenne opp en ild i solar før jeg druknet i alt vann
jeg måtte virkelig blåse ganske kraftig for å få det til å brenne
av jord er jeg kommet til jord skal jeg bli
dakinien med det hvite løvethodet danser
bare så det er sagt en gang til, GOD MORGEN


P.s. Til den det gjelder; du har jo fjernet det ene smilefjeset jo!
Vær vennlig sett det inn igjen, det gjelder liv eller død,sa Noppe...
Dette er ingen spøk, men kun alvorligt!


Å så gikk jeg inn i et kortvarig, men heftig latteranfall. Det var kanskje the last laugh, for da så jeg noe som jeg ikke så forut, hjertet som jeg skrev banket inne i brystkorga til Døden, det var bare noe jeg diktet opp. I virkeligheten så kom Døden med juletrehjertet fra barndommen, det som var omspunnet av sølvtråder. Det var ikke det levende, bankende menneskehjertet. Men det var nå blankt og rødt og veldig vakkert allikevel da. Men på drømmer og fantasi kan en jo håpe på hva som helst, det ikke så farlig lengre, jeg gir slipp på de gamle drømmer, for nå skal nye drømmer veves. Hei på deg, nå bærer det av sted på fantasiens vinger igjen Jeg får vel skape smilefjesene sjøl Men takk skal du ha alikevel Televimsen

utrolig bra skrevet
for en gangs skyld
leste jeg alt som du
hadde skrevet her
selv om det er veldig vanskelig
når man skriver sånn
å lese hva en person skriver da
ja hva han skriver da,
men alle har si eg(e)ne måt' å gjøre ting
på, det er en personlig egenskap
noe som er bra
i mange tilfeller da
dette var no jeg egentlig ikke ville ha
det var jeg sa, men hvem bryr seg?
alle kan jo lese dette her
for første gang
har jeg greid å lese dette bra
som i bra som jeg leste det i sta
før var det no
som jeg ikke kunne gjøre
jeg kunne ikke lese dette bra,
ei kunne jeg teksten virklig høre
noe jeg måtte gjøre
før eeee...
men uansett djevelen er en som må s tole på deg
du må ha han
på din riktige side, ja det må du
djevelen er jo også kjent
helt fra vikingenes tid
når alle tilba han som var kjent som
en øyde odin også kalt under navnet djevelen
eller faen. hva enn som passer hver en best

jo dette var det som jeg ville si
og tia gikk forbi, men jeg ville bli
egentlig bare for å si:


nice writings

-

åssen har det seg at æbsolut ællee untatt meg er så innmari poetiske her??? det er nermest irreterende!

fent skrævet forræsten

Takk Jorunn for at du deler

Dødsangsten - når vi fryser fast i sjokk
det skal bli så godt når alt med det har løsnet
jeg føler at issmeltingen skjer veldig gradvis
og jeg er sjeleglad for det
ville blitt veldig satt ut og sikkert sengeliggende
skulle alt ha løsnet med en gang
skulle alle hendelsene og minnene blitt
fullt åpnet med en eneste gang
ikke sikkert vi ville ha overlevd

Å fryse fast, å gå død, er en ting
i sjokk fra de tidligste leveår
dyr kan overleve med den beskyttelsesstrategien
men et barn kan ikke komme seg unna en voksen
som står der rett foran en, men noe fryser fast
i barnets kropp, sjel og sinn
en annen strategi er å løpe sin vei, gjemme seg
jeg tror noe har løsnet i meg, slik at jeg lettere
kan løpe vekk, blir trusselen for stor nå
eller jeg må jo møte det til slutt, om det er spøkelser fra fortiden da
men i dansen, i den store dansesalen, jeg må alltid løpe
mange, mange runder, rundt og rundt
gjennom spiraler både til venstre og høyre
det er mer som opplevelse av frihet
har aldri greid å løpe slik før, så løst og ledig
noe må virkelig ha løsnet
det er som å danse gjennom tråkkene
til Drømmetiden

Så er det det å angripe
som kan være den tredje beskyttelsesstrategi
det kan jo være i en sammentrekning
at en har piggene ute, kommer noen borti de vondeste sår
jeg får et bilde nå, jeg spiller peotesanger må vite
glitteret på juletreet, har blitt piggtråd
det er liksom piggtråd fra krigen, den andre verdenskrig
den store krigen, og som når en stor familie er en hel verden i seg selv
og krigen setter inn, og herjer med enhver
selv om juletreet står og skinner i en stue med peis
med mange tente julelys
så kan glitteret forandre seg på et blunk
til piggtråd og det røde julehjertet
blir også omgitt av piggtråd
mens alle satt der i sine sår
og ønsket så inderlig fred og bare kjærlighet
denne lengselen, hvert eneste år, hver eneste julekveld
at nå måtte underet bare skje, at det ble fred på jord
for et øyeblikk i allefall, at ikke noe helt uventet skulle inntreffe igjen
alle disse lynnedslag fra klarblå himmel
deilig er den himmel blå, var en sang en gang
jeg greide å klimpre tonene av
ned på et gammelt piano
med sprukne toner
og frostrosene i vinduene
som varm pust kunne tine litt av
og en barnehånd som gned og gned
til isen tinte, for å kunne se, stjernene som blinket
på vinterhimmelen ute

men det røde hjertet
med piggtråd rundt
jeg har satte healingkraftdyret mitt
i aksjon, det kan gå inn hullet bak på ryggen, gjennom sylinderen
ja, jeg kjenner at det har begynt allerede
forsiktig, forsiktig tar dyret og løfter piggtråden bort
og trekker det ut gjennom ryggen min
det kjennes veldig sårt ut
men da har jeg ingen ting å gjemme meg bak
hvordan skal det gå an da

Takk det hjerteligste skal du ha SJA
for dine ord, de varmet og så godt du fant ut av det
det er egentlig så enkelt, ikke noe hokus pokus i det hele tatt
det er bare slik det er, noen ganger kommer det ut
som nærmest et dikt, andre ganger som et eventyr eller en myte
hvis en ikke går fornuftsveien da og er mer i det filosofiske, vitenskapelige hjørnet, det er også spennende
og så kommer en til stillheten kanskje og sinnsvitenskapen
sinnets natur
jeg må gå ferdig den våte veien først
forløst og ledet alt vann gjennom kroppen
så det flyter frit, både opp og ned
det var noe med der tre elver møtes også
gjennom fossestryk og stille sildrende bekker til den store flod
så renner nok jeg ut i havet til slutt også, ut i det store
kollektive dyp kanskje
Og SJA du skriver med poetpenn allerede
bare se hva du selv har skrevet
det er å få mytesinnet i tale
alle mytene og symbolene
som vil vise oss vei
til vårt innerste
noen liker å skrive, andre male og noen danser, andre synger
eller driver med chi gong eller yoga eller hva det nå er som
passer i ens egen reise
jeg må innrømme
jeg er bittelitte granne redd nå
men jeg overlever nok
selv om det såreste må fram
jeg tenker ikke på om jeg uttrykker meg
i poetisk form når jeg skriver
ikke sikkert jeg gjør det heller
ordene bare kommer og bilder og følelser med
jeg bare skriver det ned
og nå har jeg endelig begynnt å kjenne
at i det jeg sitter her og taster inn bokstaver
så er jeg i et healingrom
healingen skjer mens jeg skriver
fordi jeg er i Sjamansonen

enda et helt normalt svar skrevet som et slags dikt
hvordan får du det til?
dette er bra skrevet, oi det kom et smil,
dette er faktisk noe av det beste hittil da
snakker ikke om deg, men om meg....
eller hva synes dere?
egentlig er ikke jeg veldig mye av en poet
ikke i det hele tatt,
men uansett alle dere skriver veldig fint

en annen ting det er jo at?
problemet er
at jeg veit ikke hva som jeg drev med i sta
alt jeg gjør
det har sin pris
for alt du får må du jo betale for

Uansett
det du skrev var som skrevet veldig veldig bra
det var det før jeg tenkte i sta
når jeg leste det

men alle dere
dere må ha en god og gjerne et perfekt nyttår
alt skal bli så bra
som jeg skrev i går
og det jeg husket nå i sta
ragnarok er snart over
i alles sinn ligger de gamle gudene
og sover

og "once again" vil kanskje alt igjen bli rett
rett og slett
mange har vel sikkert hørt om 2012
det er jo verdens undergang?
nei det er det ikke
det er den tid som "vanlige mennesker" vil åpne øynene igjen
ja igjen
for lenge lenge siden var jo alt veldig bra
men ikke siden da....

mennesker ja alle vi
vi har våre egne valg
ja valg, valg som er med å utgjør sjebenen
den sjebenen som hele jorda's liv av-henger av
sjansen for at noe bra skulle skje var jo alltid lav

men nå er vi her
verdenen vår den x-isterer utrolig nok fortsatt
overraskende nok.....

nå er det vår tur
til å rette opp den evige store feilen
som våre forfedre gjordê for lenge siden....

Gog jul og nyttår alle samen

Du er så bra SJA
jeg blir så gla
se nå rimer jeg igjen
selv om det ikke koster
det granne spenn
da tror jeg det er et ord som venter
på å bli skrevet ned
det skulle aldri være hoster
kremt, kremt, du vart vel itj skrømt
nei, du er ikke et skrømt
og heller ikke skremt
som baler med ragnarok og greier ut
om den enøyde som ble opplært
i sine kunster av den ville, fagre
husk at ragnarok skjer i syklisk tid
og ikke i den kristne, liniære tidsoppfatning
vårt eget private ragnarok
i vårt indre, let it go, let it go, let it go
with the flow
men det er jo der er der hele tiden
ragnarok rocker løs i vårt indre
som tusen tanker på en og samme tid
eller mange følelser i en stor vase
eller kaotiske følelser og tanker om en annen
og skapelsen, den nye grønne verden med den hvite, lyse guden
eller var det en kristen oppfinnelse
at det var HAN som skulle overta fra da av
etter ragnarok, en ny gullalder
og demoniseringen av alt som ikke passer den kristne myten
alt det mørke, alt det ville, uregjerlige, uordentlige
og hvem er Loke, om ikke vår egen skygge
Odins fosterbror med blodsbånd, tross ulikt opphav
så nære at en knapt kan se det, som to sider av samme sak
alle ville krefter måtte temmes med kristningen
bannlyst og fordervet skal de være som løfter det frem igjen
ville kanskje noen i presteskapet si, men den tid er forbi
at jeg fryser fast i frykt, eller når kirkeklokkene kimer...
jeg har vel et par utfordringer og demoner
jeg må møte igjen og igjen
men nå er det kanskje mer en nevrose enn psykosetilstand
sistnevnte kommer vel bare når de store trosforestillingene
vi har i vårt indre står for fall, de vi har (blitt) oppdradd (oss selv) til
å tro fullt og fast og helt på
en buddhistlærer sa en gang
alle disse nevrosene våre, alle de "mindre, mildere" uvanene
vi strever litt med, er det de lysere skyggene nærmere lyset tro
de vi kanskje er litt mer halvbevisste på
de må vi slite ut til de ikke funker for oss mer
om att og om att og om att igjen
det går rundt og rundt en enerbærbusk
til nok er nok
vi må gå de ut slik at de blir som et par helt utgåtte sko
men et par tresko da
å herreminhatt hvor lang tid tar det a
å slite ut et par tresko og så røde da
kanskje det er på tide å stille barfødt
litt kalt på vinterføre
fare for å gå på seg frostskader eller gå seg til blods
blod og arv, men
jeg vil ha meg balerinasko nå
og de skal vel, om ikke annet, være rosa
og kjolen av hvitt tyll
da kan jeg vel danse piruetter
i toppen av et tre
i drømmetiden så
i mytesinnet
tåspissdans, mye blod der også, in real life
men takk skal du ha SJA
jeg blir virkelig lett
og glad til sinns
av dine ord
måtte du og alle
få et knakende godt NYTT FRISKT ÅR
på skareføre går det unna



nei, nå tok jeg visst litt av igjen
heter det pauseknappen mon tro
litt lys og lettelse før neste
dykk i det mørke, grumsete farvann
lys, lys og det blir lys
jeg er vel min egen skaper
ikke bare en demon vel
og takk for meg
i lys og mørke
nå har jeg snart ferdig et sukkerbrød i ovnen
skikkelig, real blautkake til kaffekos
er det ikke 4. søndag i advent
for meg er det tid for kontakt med
de underjordiske da, smånisser eller det er vel mer småfolk
av kongler og hasselnøtt med lilla hatt
og fire lilla lys, litt småskummelt ja
skulle helst hatt litt grønn mose og kvist og kvas også
i norrønt blir de kanskje kalt svartalver
adventstiden er mytetiden for meg
vinterens første akt
om ikke en nær døden opplevelse så litt tid for grøss og gru
Åsgårdsreia hvor blir det av den da
oppi all kosen innomhus i våre dager
hvorfor grøsser vi ikke mere oppetter ryggen i disse tider
foran peisen, kanskje det ble litt for lyst og varmt
og trygt, vi hadde kanskje trengt oss et par grøss
slik i adventstidens mytetid
for hva er ikke egentlig de tre vise menn
om ikke magikere, de er jo rett og sletten sjamaner jo
åsså tre da, som følger den store stjerna
de vandret langt og lenge og mistet aldri trua
de vandret sikkert gjennom tykt å tynt
helt til de fant den nyfødte
i en stall, med okse å asEn eller hva det nå var
kraftdyr i juleevaNGELIET
MIN FRYKTINNGYTENDE BUDDHA HUN RIR ET MULDYR hun
HVORFOR DET TRO
ESEL, HVORFOR ET ESEL
HVOR ER HESTEN
RASEDYRET
SOM ER ET RIDEDYR FOR DE ROJALE
kanskje man er lykkeligst som liten
et muldyr eller esel
jeg har jo en mus fra før
vi får se
hva som dukker opp
for at noe skal være hellig
må det litt grøss å gru til
litt utenom det vanlige
tid å rom
skal vi bøye nakken for
med et frydefullt grøss
åpne gaven
får vi håpe på



HA HA HA jeg må LE
vet ikke om jeg har begynt å greie å bøye nakken ennå
men jeg kjenner et mønster
det skulle vel ikke være en av mine nevroser jeg driver å sliter ut nå
som spratt fort å kjekt ut av det indre arbeid jeg holdt på med
ikke stå i det, til jeg hadde kommet meg helt gjennom
jeg kjente så igjen den energien som får meg til å ta av
å skrive tulliball, å det er så morsomt så
men etterpå er det skitt, skitt au
nå skal jeg snart bli lys og snill
og veldig, veldig mild
skal det bli balanse i regnskapet
etter alt det mørket jeg har rotet opp i
på tide med litt lys
nå må jeg vel få ordnet opp i det mørke kaos snart
harmoni og fred
i et vindherjet sinn
utblåst for alle motsettninger
lykksalig fred
stille fred
kanskje det er noe
jeg kan ønske meg
til
solsnu

Uendelig med KJÆRLIGHET
trengs for Den maskuline

favne....
når han reiser seg på nytt
.....fram i verden
fra sitt nyfødte sted

..skape nye spor i snø..