I forige uke
sa en lærer i en sirkel
jeg har tenkt på deg i dag
hva som er navnet ditt
hele tre ganger nevnte han navnet mitt
i denne sirkelen
og ikke bare mitt fornavn
men også etternavnet
jeg var veldig forundret
akkurat som jeg hørte det
langt utenfor meg selv

I går sang de meg
alle stemmene
sang navnet mitt
inn i kroppen min
jeg trodde det skulle bli
en deilig opplevelse
det skulle vise seg
å bli tvert om

jeg ble svimmel
jeg ble ør
alle stemmene
øredøvende
for meg da
selv om det nok
var veldig lavt og stille
sang de
navnet
mitt
igjen og igjen
det lød
disharmonisk
jeg ble kvalm
av frykt
for at det jeg kjente
var så aldeles galt
det skulle jo
ha vært en god
erfaring

men jeg kjente
jeg sto
på mine to føtter
og da de sang
så kronen min åpnet seg
av de høye energier
så kjente jeg også
en kraft fra magen
som om den løftet
armene mine
slik at jeg kunne
få alle stemmene
til å lyde som et kraftfullt
samstemt kor
om jeg bare ville
om jeg bare våget
å være
dirigent

kan stemmer fungere
som refleksen i et speil
kan det vi sender ut
bli sendt tilbake
ja, det tror jeg
de som sang
mitt navn
sang bare det
som synges inne i meg selv
de er som bergveggen
de som sang mot meg i går
de sender sangen i meg tilbake
som mitt eget gjensvar

mitt eget navn
sier meg ingen ting mer
jeg føler meg femmedgjort for
det som har vært
navnet mitt
i så mange år
på samme måte som mitt høyere selv
er en helt, eller kanskje halvt da
fremmed innstans for meg selv

før dette skulle vi synge
drømmen vår
det endte med
oooooooooooooo
for meg
og snørr og tårer
hvem gråter midt i sin egen drøm
jo, den som er så gal
at en drømmer om å dra
på pilgrimstur
til en meditasjonshule
høyt oppi fjellene
i Himalaya et sted
selv om den samme holdt på
å dø
i forige forsøk

og ikke nok med dette
senere på kvelden forsøkte noen
å stoppe meg
da jeg sa
min mann, mine barn
si meg, sa hun, vil du ha kontroll
over din mann og dine barn
jeg ble svar skyldig
som i en drøm
opplevde jeg det hele
at i det jeg gir slipp
faller alle ting
fra hverandre

det var ikke rart
jeg stusset
da en lærer i en
buddhist sirkel
sa mitt navn
at jeg ble urolig
for det skulle jo vise seg
at det var mer
at det gikk så dypt
at fremmedheten kom
ovenfor mitt eget navn

men nå skal jeg fortelle deg noe merkelig
ja, det var virkelig helt forunderlig
for der jeg sto i sirkelen i går
i alle stemmene som sang mitt navn
og følte meg helt fremmed
da åpnet hjetet mitt seg
og hvisket
mitt egentlige navn
og det er så hemmelig
at jeg kan ikke høre det
før jeg selv er
aldeles stille

Am I, I don´t know
but if I am
I am a container of my own

((doo-doo, poo, pooh, do , poop
det er det bæsj blir oversatt med
i ordboken, den jeg har på nett
og det er bæsj på barnespråket))

shit

endelig er skammen plassert
der den hører til
inni meg
så jeg kan ta tak og si
du er bare min og ingen andres
ingen skal få ta deg fra meg
du er min livskraft
du er min skaperkraft
du er min åndskraft
selv om du er aldri så heslig
så elsker jeg deg

Jeg går meg vill i alle healinger jeg har fått
de siste månedene
Ailo, Fulmaya, Maheshwara, Jorunn
kanskje jeg har glemt noen
iallefall må alle sirkelene jeg ferdes i
og alle mennesker jeg møter
også være med på listen over gode hjelpere


jeg lå som i en drøm
jeg var heslig
det stanket av meg
jeg visste ikke hvem jeg var da
plutselig kommer en mann og kysser meg
ja, det var bare en svak berøring
det viktigste var spyttet
med alle luftboblene
det fikk meg til å lengte
tilbake til havet
tilbake til havets skum

Uker senere lå jeg som i en drøm igjen
jeg var det bølgende havet
gjennom meg, fra havsens bunn
steg skjelettkvinnen opp
det ble til en reise til en meditasjonshule
i Himalaya, men hulen var tom
jeg møtte ikke den jeg hadde håpet på
det ble en ensom dans på sky burial
en ensom dans i flammene på likbålet
til lyden av chötrommer
skjelettkvinnens dans
som savnet sin partner
det skulle ha vært to skjelett
trommingen fant jeg
som et chö rituale med en lama på nett
fra you tube lød trommingen
og inn i mitt sinn
reiste jeg
men dette er fjernet fra nettet nå
det er bare siste biten av trommingen
jeg ikke greidde å høre på
så da er jeg vel ikke klar for den endelige
frigjøringen ennå
eller er det det som skjer akkurat nå
i skrivende stund
frigjøring fra fortiden skremselspropaganda
forvandlingen
skammen helbredet
så den ikke ligger der i mørket
og tar kvelertak på meg
når jeg minst venter det
dukker opp som et spøkelse
for ikke å si som en demon
fra fortiden

det var som jeg mistet skjelettet del for del nok en gang
det ble brent, det ble renset
før det kom på plass igjen
plustelig sto jeg i stedet med et kranie
med mitt eget blod og holdt det foran hjertet mitt

det er skammen denne gang
det må være over en måned nå, siden jeg gikk
ut av et healingrom og stanken slo mot meg
og healeren prøvde å innbille meg at jeg var sensitiv
og at det var husspøkelser jeg fornemmet
men der kunnne han ikke lure meg
jeg bare visste at det var stanken
av noe inni meg, jeg kjente igjen
kloakk luktet det

i helgen var jeg på avsluttning
av et grunnkurs i buddhisme
et miniretreat med meditasjon over to dager
det har vært så sterkt
det har vært så... jeg har ikke ord for det
jeg falt i grus inni meg selv
i alle de syv ukene kurset varte
samtidig var det som jeg fløy ut av hjertet mitt
når jeg prøvde å stoppe opp, var det som læreren
trakk i usynlig tråder og fikk meg mere ut
ja, jeg hadde en pådriver av en lærer et annet sted også
det har vært som å balansere på en knivsegg
jeg fikk like mye støtte, som motstand
jeg kunne balansere over eggen
uten å bli såret
men det endte jo igjen i noen få tårer
og ustoppelig latter
men før det, hadde jeg i pausen hilst på en lama
jeg knapt hadde sett før
i et par sekunder varte håndtrykket
og så eksploderte hjertet mitt
fra ingenting og ut gjennom kroppen, ut i rommet
med en ufattelig varme
kanskje det var som prikken med sirkelen rundt denne gangen
bare at rommet har blitt så uendelig stort
som langt utenfor kroppen min
at jeg ennå ikke ser omkretsen
kanskje fordi det er en klode og ikke en sirkel
det kjentes i allefall så enormt ut
men akkurat da hjertevarmen eksploderte
hadde jeg mer enn nok med å puste
det varte i nesten et døgn dette heftige
varmeutbruddet i hjertet

så begynte jeg å se
det var som om en sort, supertynn tråd
ble trukket opp gjennom hjertet og ut
gjennom halsen
det som dagen før hadde blitt opplevd
som kramper fra bekkenbunnen
og opp gjennom magen
og så kom et minne fra en episode to dager før
jeg var i byen, jeg hadde handlet
jeg hadde hendene fulle
det var sen ettermiddag
det regnet
natten før kom Ailo og Milarepa i et syn
de kom med healingånden inn i hjertet mitt
healingånden nesten formløs, med ubestemmelig hvitbeige farge
men i et glimt kunne jeg se noe som minnet om et lys
he, he, var det tilfeldig at Tullsjuras tråd ble løftet opp
Sjamanenorakel du, takk for den Ailo
nå først forsto jeg kanskje dine ord
litt sen i vendingene er jeg
og mine egne ord om å gå omveier i en teknisk tråd
enten er Sonen magisk
eller så spøker det her inne
hvem trekker i trådene
men fra spøk til alvor
healingånden begynte å holde meg fast
der i regnet, det var noen ord
som svirret ytterst i mitt sinns sfære
som jeg bare ville skynte meg vekk fra
men ånden i hjertet ble den sterkeste
så der bråstoppet jeg
rett foran Glassmagasinet
ja, det jeg ikke var bevisst på, da det skjedde
var jo at jeg sto like ved siden av Domkirken
og da hørte jeg stemmen tydelig:
du er ikke ren i hjertet som dine venner
du reiser bare i mørket
det traff
rett i hjerterøttene
som en vanvittig smerte
jeg kunne knapt puste
men jeg sto
dønn stille
i regnet
og så at løvet
skinte som gyldent gull
og regnet falt som tårer fra himmelen
det var ikke bare ordene som satte meg ut
men måten de ble sagt på
helt følelsesløst ble dette bare slått fast
som i en kjølig analyse
at slik er det, det jeg, jeg tror jeg er
det er en stemme i meg
som skremmer vettet av meg
som jeg bare har villet flykte fra
min egen indre stemme
fra det helt ubevisste, mørkeste
mest skjulte stedet i meg
som en dømmende guddom
har jeg tuktet meg selv
uten at jeg skjønte det

så kunne jeg begynne å se
mekanikken bak det hele
en liten jente som følte seg mer og mer slem
uansett hva hun gjorde, ble det feil
det ble bare en knute som ble mer og mer fastlåst
rundt dette slemme, kom et lag av skam
skammen for å ikke være elsket
og skulle gå ut i verden
gjennomskinnelig som glass, slik at alle så det
og til slutt så jeg det aller verste
selvforakten
som fikk grobunn
selvforakten som gjorde at jeg forsøkte å gjemme meg
mer og mer inne i meg selv, bakenfor lag på lag
med skjold og rustninger
og våpen
klar til forsvar eller angrep
hvis noen skulle nærme seg
mitt såreste punkt



det er som kroppen min er helt tom innvendig
huden min smaker av salt
som det saltet jeg spiste for noen uker siden
sammen med ett rødt frø
et frø som noen en gang kalte
Karmapas lys
og saltet som trekker ut veske fra kroppen
saltet som jeg liksom tror er fra en meditasjonshule
jeg har virkelig livlig fantasi
den gangen det ble sagt, at jeg hadde fått den foriges Karmapas lys
hadde jeg jo ikke spist frøet ennå
der jeg sto foran hovedlamaen på besøk i Norge
lamaen for de fryktinngytendes buddhaers kapell i Rumtek
gikk jeg inn i total skam og sto der som nærmest et skjelvende aspeløv
det var jo ikke mine ord det med Karmapaens lys
lamaen bare så på meg, med det blikket
som jeg visste så tvers gjennom meg
han så nok hvor redd jeg var
Ailo hadde via omveier med rare ord sendt meg dit ut
dagen etterpå sitter jeg der ute på Karma Shedrup Ling
uten å ha planlagt det
i en ukes stille retreat og gråter i to dager og en natt, i alle pauser
så hjertet kjentes ut som det ble knust
men som ved et trylleslag stopper gråten opp
hver gang jeg kommer inn i meditasjonshallen
og jeg som var så redd for å ødelegge
stillheten for alle andre
jeg forsto ikke selv at det var redningen
at det var en åpning gjennom skallet den gang
for litt over 4 år siden
den lamaen fra Rumtek som hadde ansvaret for
de fryktinngytende buddhaers kapell
han var den lamaen som overtok etter den lamaen
som ga meg en gave den gang jeg var i Tsurpuklosteret i Tibet
han som gikk i eksil med den forige Karmapa
var nå tilbake i sitt moderkloster
han ga meg gaven innpakket i gulnet papir
med tibetanske skrifttegn på
surret rundt med en rød tråd
et rødt frø oppbevart sammen med
en mengde krystaliserte saltflak
fra Himalayas fjell
8 år etter at jeg fikk den gaven
var jeg klar for å spise det
saltet måtte jeg spise over uker
i de dagene jeg skulle faste
etter healingen jeg fikk fra Fulmaya
ennå vet jeg ikke hva de tibetanske tegnene betyr
de som er trykt i rødt på et gulnet papir
som det hele var pakket inn i
men ett vet jeg
min hjelper
er en yogi med rødt bånd rundt kroppen sin
han sitter i en hule og mediterer
nå er jeg klar
for nå på søndag fikk jeg komme inn
i retreathulen hans
en rød tråd
det er veien
en rød tråd
det var veien
en rød tråd
jeg spiste i Lhasa
den gang for 8 år siden
da Yamantaka ble lagt mot pannen min
den som seirer over all former for død
og jeg fikk velsignelsen av en tulku
en rød tråd vil en gang bli
til en gylden tråd
til en gylden middelvei
Yamantaka var den som voktet den indre hulen
i den ytre hulen sto han
i en reise jeg hadde på søndag
på Karma Tashi Ling
og slapp meg forbi
slik at jeg kunne gå
helt inn i den innerste hulen
endelig
etter alle disse år


i går, i en dans på 5 Rytmer
begynte plutselig hele kroppen min å koke igjen
det ble tungt, virkelig tungt
inn i det lyriske, helt inn i stillheten
kommer det
det aller hesligste
og opp tyter det avføring
opp og ut gjennom halsen, gjennom munnen
jeg ikke bare kjenner det taktilt
jeg kan kjenne smaken av det, jeg kan kjenne stanken
når jeg våknet for noen timer siden også
ikke så sterkt, men jeg fornemmer det ennå



ALDRI HAR JEG FØLT MEG SÅ ELSKET SOM NÅ I DISSE DAGENE
I DENNE HØSTENS GYLDNE SKINN
ER JEG ELSKET OVER ALT PÅ JORD



var skatten på havsens bunn
skjelettkvinnen
jeg tror svaret er ja
jeg har for første gang
virkelig begynt å forstå
hva medfølelse er
det er som å få tusen volt gjennom hjertet
og allikevel overleve



Nå holder kråkene konsert her ute
dagen svinner hen
lyset er gyldent
kråkene kommer med beskjed fra nord
det har blitt så mange av de
denne høsten
gleden kommer fra nord
synger de på sitt språk
jeg er tålmodig
jeg kan vente

Jeg er flink til
å holde en monolog
i gang
jeg er flink til
å bruke så
mange ord
jeg er i det hele tatt
veldig flink til
å være i min egen boble

det må til
skal jeg tåle
det takraset
som skjer inni meg
det må til
for at jeg kan le
av det som skjer
helt fra jeg var ferdig
med å skrive det
som står litt lengre oppe
har det dirret i kroppen min
først timer med den vanlige dirringen
opp gjennom fotsålene
eller det var bare den ene
jeg greide bare ikke oppfatte det til å begynne med
som et aldri så lite jordskjelv rystet det i mine grunnvoller
eller bruker jeg fantasien
kan jeg si det dundrer i jorden under meg
kanskje jorden gir meg kraft
og nå i sted
jeg lå slengt i sofaen
skulle ha med meg fredagsrekka på tven
for første gang på denne siden av sommeren
begynner jeg først å skjelve noe så voldsomt
opp gjennom hele kroppen, trodde jeg
jeg ble så overrasket at det tok en stund
før jeg ble var at jeg dirret bare på den ene siden
venstresiden
det er ikke til å tro
det må oppleves at musklene eller hva det er
virkelig dirrer og spretter på den ene siden
mens den andre siden holder seg totalt i ro
fra fotsålen og opp mot halsen
jeg vet jo at venstre siden er den feminine
jeg vet jo at det er kaos
det ubevisste, mørke
jeg vet at spenninger slippes
jeg vet at noe fra fortiden gir slipp
jeg vet at det blir tomt
jeg vet at det blir et nytt
åpent rom
men

det går ikke bra hvis jeg nå
ikke er riktig forsiktig og veldig årvåken
og passer på meg selv
men en aldri så liten pause må jeg vel snart ha
eller nå har jeg jo bare så mye energi
at jeg kanskje kan begynne å gjøre litt
mer matnyttige ting
enn jeg har gjort de fem siste år
reise i det indre og skrive det ned
hultert i bultert både her og der
spredd for vinden

jeg har skrevet som en foss
det har vært livreddende medisin
for mye av det som har kommet opp
har ligget hinsides min forstand
å skrive har vært en del av medisinen
en del av det å holde verden sammen
mens jeg gir slipp på alt som var

og jeg har måtte ha bare så mye hjelp
at det også er utenfor fatteevne
men slik er det, når sårene
og traumene har vært og kanskje framdeles er
så dype, at de kanskje har røtter tilbake til et førspråklig stadie
ja, også i fosterliv kan energiblokkeringer sette seg
en av fire i vårt sammfunn, hørte jeg nettopp, har visst så store traumer
at det er best å få mye virkelig solid faghjelp
når en åpner opp for å undersøke det ubevisste dyp
jeg er glad jeg kom til Ailo
jeg er glad jeg gikk til psykolog for over tjue år siden
jeg er glad jeg møtte bare så mange fantastiske
mennesker i miljøet rundt Ailo
slik at jeg fikk et sterkt nettverk
jeg er så stolt over meg selv
at jeg kom meg dit til slutt
at jeg ville ta i mot all denne hjelpen
at jeg hadde mot til det

jeg måtte til og med ha hjelp til å begynne på
grunnkurset i buddhisme
men det var ikke offeret som måtte ha hjelp der
men den arrogante i meg som mente
at jeg kunne jo det meste
som hadde hovedfagseksamen i buddhisme
så fastlåst var jeg i denne forestillingen
men mitt høyeste
som for meg ennå har det med å vise seg
i triksterform
ja, visst jeg ikke ser Ailo som han er nå for tiden da
visste råd
jeg tok kontakt med en lama på nett
som jeg aldri har møtt ansikt til ansikt
han skaket meg opp slik
at jeg ble så rasende
at tordenen rullet utenfor vinduene
neste dag hadde den arrogante meldt pass
og jeg var der, at jo, et grunnkurset ville jeg gå på
og det har bare vært så fantastisk
ikke noe tørt i det hele tatt
levende ble det, virkelig
en prossess
som har vært så flott
jeg skrev til han som hjalp meg
med å bryte gjennom den arrogante i meg
etter at jeg var ferdig søndag
og fikk et svar som han på forhånd ga meg lov til å dele
(han begynner å kjenne meg, sist så delte jeg først
og sa fra etterpå , nå har han fritatt meg fra å måtte
rydde opp etterpå )


Lama Sherab Dorje;

"Det er bra at du gikk på kurset, men husk dette at;
Vi må innse åpenheten som en lekeplass for våre følelser og forholde oss til mennesker uten kunstighet, manipulasjon eller strategi.
Vi bør oppleve alt helt, aldri trekke inn i oss selv som et murmeldyr gjemmer seg i hullet sitt.
Denne praksisen frigjør enorm energi som vanligvis er innsnevret av prosessen med å opprettholde faste referansepunkter.
Disse referansepunktene eller merkelappene som vi må sette på alt, er vår falske dualitet og er prosessen hvor vi hindrer den direkte opplevelsen av hverdagen.
Derfor la tankene passere som ubudne gjester og ikke grip fatt i dem, men slapp av og hvil sinnet i nuets alltid skiftene nyanser og utfør dine aktiviter i den tilstanden".
Kjærlig hilsen
Lama Sherab
Ps. Du må gjerne dele dette! ;-)


Det er ikke lett å skulle etterleve dette
men jeg vil aldri i livet tilbake der jeg var
så da får jeg våge ennå mer
komme ennå mer ut
selv om jeg skulle ende som dåren
utfor et stup
her jeg fått vinger
i hjertet
det hadde jeg også glemt
på sjamanfestivalen
under en lydhealing med Radical Devotion
fikk jeg en ørneunge i hjertet
og jeg har en fra før også
en fugl i alle regnbuens farger
to villfugler i et hjerte


Jeg tror jeg vet et sted en knute var helt stram
i går når jeg mediterte
fikk jeg så vondt i et punkt under eller like ved
det venstre skulderblad, bak hjerterommet
jeg minnes at når Fulmaya og Bal ga meg healing
kjente jeg at de satte noe mot det punket
og mange fler også
det kjentes ut som de tok av meg noe da
så kanskje dette bare er begynnelsen
på alt som kommer til å løse seg opp
alle spenninger fra fortiden
det er rart at et punkt, om det er det da, kan utløse så mye energi
men jeg måtte jo også få kraft fra jorden
for at det skulle skje
jeg syns det er nesten ufattelig å tenke på
at en healing jeg fikk for en fem måneder siden
skal virke så sterkt i den fysiske kroppen
hva er det som skjer i de andre "feltene" da
de jeg ikke greier å observere?
Healing er noe veldig merkelig
det er helt forunderlig å være vitne til
at det skjer i meg selv
i min egen kropp
i mitt hjerte
og kanskje i mitt sinn
og kanskje knutene ikke begynner å løse seg opp
før jeg slapper riktig godt av
så får jeg heller kose meg med å observere
hva som skjer underveis
når følelsene og nå også tankene
spiller meg så mange puss

Jeg leser det du skriver

Jeg har vært hos mange, for mange vil noen si....
for meg er det blitt erfaringer..
hvem har jeg vært hos for lite?
Meg selv!
Jeg har stått der, hele tiden
jeg venter, på meg



Å være åpen som en sil, samt ikke åpen nok til at det renner igjennom, men blir værende i kroppen, feste seg en stund, for så å måtte jobbe det ut, igjen og igjen.....

Jeg har arroganse i meg, sinne som torden og lyn, det vokser muskler ut av ryggraden min....
Skal dette være noe negativt som skal huses ut, eller er det endel av meg som er der for å hjelpe meg...
Fordi en annen del av meg har blitt tråkket på, most, blitt fortalt hvor jeg skal gå-hvem jeg er og ikke er.....
Som et speil av min egen usikkerhet og tvil på meg selv, for hver gang jeg tviler kommer et speil

Du er alt, alle følelser som noengang er kjent, alt
Er det slik?
Hvorfor må det heales?
Skal det aksepteres?
Slik at det ikke får slik kraft?
Slik at det ikke overtar
Skal det bannes ut i løpet av hverdagen, skal man slå knyttneven i bordet når det er nok....

Jeg vet ikke helt, og der er mitt problem
Bare jeg kunne bestemme meg, når jeg vet har jeg fred!
Men hvordan kan jeg si at jeg vet når jeg blir usikker senere?

Hold deg selv godt i handen, jeg prøver på det samme

Spinning hjelper meg; da sykler jeg så fort at hodet får konkuranse, og jeg kan oppleve frihet i et sekund
Naturen vet jeg blir det ultimate, men som den selvpiner jeg er sparer jeg det til jeg virkelig skal kaste loss, og gi meg hen

Kjære på vei, tusen takk for dine ord.
Jeg kan nok ikke svare på dine spørsmål
og gi deg de svarene som er riktig for deg
det kan du bare selv.

Jeg kan bare forsøke å beskrive hvordan
jeg opplever denne prossessen, med å sette
meg fri fra fortiden min, for det er noe jeg
bare har bestemt meg for å gjøre, ingen kan
stoppe meg i å gjøre det. Det er noe jeg tror vil
hjelpe meg til å bli ennå mer livsglad, åpen og fri,
fri fra alt som har holdt meg "på plass." Jeg vil bli
mer levende! Men kanskje litt stillere etterhvert

Det jeg egentlig skal sette meg fri fra, er en illusjon,
eller det er flere lag av illusjoner, mange slør jeg må
se gjennom eller trekke til side, for å se det. Men det
sitter fast som minner i kroppen og kanskje som spor
i sinnet. Det siste vet jeg for lite om, som har jobbet i
følelsenes dyp, må nok vente på at stillhetens vei skal åpne
seg før jeg kan utforske sinnet mer. Kanskje det er bare
derfor jeg har nok en raptus med å pøse på, med bare
så mange ord nå; jeg lengter etter stillheten, at stemmene
og minnene fra fortiden skal slippe taket, frigjøre mer energi
og kanskje til og med lys At jeg har så mange ord i meg,
det er ufattelig, at jeg må ut med så mange ord, er ennå
mer ufattelig. Hvordan folk ser på meg som skriver alt dette
om reisene i mitt eget mørke, vet jeg jo ikke. Skal jeg tippe,
vil jeg tro de fleste er ganske lei av å se at nå er hun i gang igjen.
Men jeg har begynt å få et solid ego, kanskje, jeg tar meg til rette
her inne, så lenge jeg ikke blir stoppet, og ber en stille bønn
om at jeg ikke skader andre med det jeg skriver. Og jeg håper,
ved alle makter, at en gang, en gang har jeg ikke behov for
alle disse ord om min personlige reise. Jeg tar meg til rette og
skriver så mange ord jeg føler for, så lenge jeg har bruk for det.
Ordene hjelper meg med å holde verden på plass i meg, mens jeg gir slipp på fortiden. Ordene, mine egne, provoserer meg også, slik at jeg
må møte mer fra dypet i meg selv. Har jobbet meg gjennom mye skam
i natt. Så takk skal du ha på vei, at du skrev noen ord i denne tråden,
jeg ble bare så glad for da fikk jeg et ennå større rom å skrive i, Tusen hjertelig til deg Jeg er litt omsnudd ennå, jeg blir glad for alt mulig nå.


Og det som ligger i det mest ubevisste skal vel ikke åpnes
hverken for fort eller for tidlig, kanskje, jeg vet ikke, jeg
vet bare hvilken indre reise jeg har hatt. Eller jeg har vel mistet
oversikten der også, for lenge siden. Men noen ganger tåler vi
kanskje mer enn vi tror, av sjokkterapi også, hvis det skjer, er
det godt at den som åpner virkelig vet hva han/hun gjør, vet
hvilke enorme prossesser som settes i gang. Jeg har blitt holdt
igjen, jeg har kjedet vettet av meg, da jeg syns ingen ting hendte, spesielt i starten, etter den første fantastiske tiden, skal jeg kalle
det for hvetebrødsdager tro. Da var fortryllelsen stor, jeg var
helfrelst en tid ja. (har en fornemmelse at jeg gjentar noen av Ailos ord nå, da er det kanskje oppfattet, noen av beskjedene i dem. Ship o hoi ) Det har roet seg nå, tror jeg

Ordet healing får andre definere, de som er utøvere av det.
Jeg kaller vel all hjelp jeg får for healing uten å tenke så mye
på hva det er. En ki-healer sa til meg; jeg rører bare opp i
energiene dine, du må gå hjem og gjøre jobben selv. Men da har
jeg fått hjelp i noen år, før jeg kom dit altså. Den samme healeren
sa om Ailo, da jeg beskrev noe av den hjelpen jeg hadde fått av ham;
han bar for deg. Og det ser jeg nå. I begynnelsen ble jeg bygd opp.
Jeg gikk vel ett år alene hos Ailo før jeg begynte på det første Saivo.
Jeg ble vel bare åpnet for å begynne å surfe litt under vannflata i
følelseslivet mitt til å begynne med, og noen få områder i gangen.
Resten av mitt ubevisste mørke fikk være i fred, inntil jeg ble sterk
nok til å begynne å ta tak i det selv. Og jeg har ingen formening
om at dette er en vei å gå for alle. Vi har forskjellige ønsker og vi har forskjellig erfaringer i fortiden. Hvis en fjerdedel har opplevd traumer, for det meste overgrep av en eller annen art, hørte jeg, så har tre fjerdedeler hatt en god oppvekst, heldigvis.

Og om vi reiser i mørket eller i lyset, du skal se at det er det samme til slutt. Lys og mørke i balanse, uansett hvilket utgangspunkt vi startet med.

Den åpenheten jeg erfarer nå er ikke å lekke som en sil. Det er som om hjerterommet og kjærlighetsfølelsen har åpnet seg, det som skal få lov til å utvikle seg til medfølelse for alt levende. Men jeg må begynne med meg selv. Jeg prøver å møte andre der jeg er. Jeg prøver å ikke være så i min egen egoboble alltid. Jeg vet jeg sprer glede og håp rundt meg, samtidig som de som gir uttrykk for det, syns jeg blir mer og mer rar. Det er jo litt morsomt, etter alle disse år i mørket.

Kanskje det ikke kommer fram, men mesteparten av tiden jeg forsøker å forløse noe i det ubevisste, er kjærligheten til det jeg gjør størst, enten jeg har nedturer eller oppturer. Det vil si, det har begynt å bli slik, mer og mer, etter de siste healinger jeg har fått. Ailo ga meg gleden med en laserkrystall mot hjertesenteret mitt. Fulmaya sa, at når jeg er gjennom denne gang, vil gleden være der, gleden vil være med meg resten av livet. Og Mahesh begynner snart med kriya yoga, håper jeg, der åpnes det vel også for mer glede. Og Jorunn hun er ikke sann, hun har bare så stor tro på meg, at det ikke er sant, hun trykker på noen hemmelige punkter, og så ler jeg før jeg vet ordet av det. Men jeg må nok øve meg opp til å bli en ennå sterkere observatør til det som skjer inni meg. Men jeg vil ha med meg joy og bliss og devotion også, nå har jeg fortent det synes jeg Det er når alle de fortidens følelelser blir forløst at dette bare blir mer og mer tilstede. Jeg tror jeg har tatt ett godt tak i de følesene som hører til i rotchakra nå; frykt, sinne og skam. Er det mye igjen, så er det godt gjemt. Og jeg har begynt med hara også, begjær og sjalusi og skyld, når det er renset, hva blir det da, ikke godt å si, mer bliss kanskje, mer glede. Det går jeg for Men kan jeg romme mer glede nå, uten at hjertet eksploderer av kjærlighet en gang til, for det skal litt til for å romme den energien også. Jeg blir mer og mer sikker jeg, på at det jeg gjør, er det riktige, for meg. Men det skal bli godt å ha gått følelseveien til ende, tror jeg, men det er vel mer jeg skal gi slipp på av illusjoner, før jeg er der, i stillheten og det store åpne rom.

Tusen takk på vei med rådet om og holde meg selv i hånden, det vil jeg få bruk for. De sterkeste reisene gjør vi kun alene. Det er det jeg forbereder meg på, å slippe all frykt for den tilsynelatende sistereis. Jeg vil leve fullt ut, mer enn det fullt ut, jeg er i nå, og jeg ønsker deg det samme, vi er på vei og det er godt, på vei til en større indre frihet og ut i et stort åpent rom

Det fikk jeg også vite på grunnkurset, gaven til de som går følelsenes vei er ekstasen. Den vil være voldsom til å begynne med (hjelp, skal det bli mer voldsomt med hjerteåpninger enn jeg har hatt, så vet ikke jeg). Men etterhver vil denne ekstasen bli mer og mer sublim. Men hva er gaven på den tørre veien, lurer jeg på nå, er det det store overblikket, gleden i å se skjønnheten i et filosofisk verk et musikkstykke eller noe slikt? Og så lurer jeg på, hva er forskjell på den tørre veien og det å utforske sinnets natur? Må den tørre veien tømmes for tanker til slutt, slik den våte veien tømmes for følelser, ja ikke at følelsene og tankene forsvinner, men at de har løsnet grepet, slik at vi ikke sitter fast i dem. Og når sinnets natur åpner seg, da vil jo også rommet åpne seg, men da også må vi gjennom lag av illusjoner. Jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å tåle det ennå. Men jeg har til hensikt å begynne på mahayanakurset etter jul, da vil det fort vise seg, om jeg er klar for det. Det skal et sundt og sterkt ego til for å romme dette, sa læreren i buddhisme. Og så må medfølelsesevnen være der, for når det gamle sinnet rakner i sine vante forestillinger, hva skjer da... Nei nå skriver jeg om mer enn jeg har forstand på, igjen. Jeg bare undrer meg så mye, over alt dette forunderlige, det er så spennende, at jeg ikke har ord for det. Tro om jeg er jordet nok, lurer jeg kanskje også på Det vil vise seg. Jeg må meditere! Og bare så det er sagt; gleden i hverdagslivet er det viktigste, alle de små nyansen i hverdagen, å kunne se gleden i det. Men først må jeg finne roen i meg selv, så jeg kan se klart

Du bringer smil om min munn, for jeg kjenner igjen
Jeg har en mann, en rolig og jordet mann som har hørt mine ord fosse ut i årevis, heldigvis at jeg møtte han
Jeg fikk renne over hos han, igjen og igjen og igjen
jeg renner stadig over, å beholde noe selv er vanskelig
det blir ikke reelt før jeg forteller og får bekreftet....tror jeg...til tider...

Jeg har fått beskjed om å holde igjen, men jeg er som en løpsk hest innimellom og jeg nekter å stagge,
da står han der og lytter, lar det renne over, igjen

Det er blitt mindre og mindre av det
Han er en healer, jeg sier det ikke, men han er det
Det klarer jeg å holde for meg selv

Han har jobbet i akuttpsykiatrien, han ser i meg det han så i mange på avdelingen. Han gråt innvendig når noen ble lagt i belter, han har hjulpet til å slippe meg fri, det var voldsomt, mer enn mange kan tåle i starten
Dette ble en takk til han
Det klarer jeg også holde for meg selv.......

men, han vet det

Jeg likte Pema linken du ga meg

Så vakre ord om ditt forhold til din mann

Den tredje natten
hvor skammen forløses
det brister i muskler
i legger og lår
det er nesten umulig å sove
jeg våkner hele tiden
jeg ligger og vrir meg
det er som kroppen er tett igjen
og ikke puster gjennom huden
i går like før jeg la meg
hadde jeg så vondt i magen
litt selvforskylt
hadde spist for mye
demper røykesug
for jeg er røykefri på
sjuende uke, tror jeg
men magevondt, ikke nok med det
til slutt var det som jeg kjente armer og bein bevege seg der inne
virkelig, og det var ekkelt
virkelig ekkelt, hvordan skal jeg kunne elske
deg, som er som et foster der inne i magen min, tenkte jeg
du kjennes så alt for stor ut, slett ikke som en baby
jeg er vel for det meste søvnløs i disse nettene
eller hver gang jeg glir inn i søvnen
bråvåkner jeg, det gjør så vondt i hjertet
jeg må ha tid på meg da
før jeg kan trekke meg ut av offerrollen
hjertesmerten
bli en observatør
iakta det som skjer
jeg må tilgi meg selv
for at jeg ikke akkurat er der hele tiden
at jeg har dette overblikket
men jeg kommer dit ganske for nå
for jeg skal ha tilbake min frihet
fullt ut, og nå er ikke denne prossesssen
noe jeg bare styrer med fornuften
den går så til de grader av seg selv
det er kroppen som gir slipp
i dypet av natten
og det er jo mer enn i tre døgn dette har pågått
jeg har forberedt meg over år
for å greie å ta i mot dette
med kjærlighet
og til slutt i medfølelse
og temaet har vært oppe
nesten helt oppe i dagsbevisstheten lenge
tror jeg sendte nte melding til Ailo på søndag
men da var det flauhet det gjalt
fordi jeg i så mange grupper hadde kommet litt
for brått ut med hele meg, hultert i bultert
med mange rare ord og latter og litt av hvert annet også
og så har jeg attpå til blitt godt mottatt
som svar får jeg bare godhet tilbake
og det er ikke uten grunn
at jeg har fått så mye oppbakking
over mange uker
for det er healing, jeg har fått så mange kraftord
at det ikke er sant
og de er med meg på denne indre reisen jeg er i nå
for akkurat i det jeg gir slipp, da er det ensomt
det er bare jeg selv som kan gjøre den jobben
og det skjer gjennom dager og netter
det sier meg noe om hvor sterk denne skamfølelsen må være
hvor skjult i mitt ubevisste opprinnelsen til denne skammen har vært
men da buddhistlæreren sa at en av fire av dere
bør kanskje begynne hos en psykolog nå
når dere begynner å mediterer
for det vil komme opp fra det ubevisste det som ligger lagret der
og jo lenger ned i det ubevisste dette er
jo mer uforståelig vil det være når det kommer opp
ja, når følelsen er så totalt uforståelig, kan dere nesten
være sikre på at det tilhører den førspråklig fasen
og kanskje fosterliv
mesteparten av fosterlivet for de fleste
er et ocean av bliss, men for noen er det ikke det
det var da jeg så lyset og muligheten
for at dette skal jeg greie
for ikke bare ligger det i vårt ubevisste forsto jeg
på et vis, der og da, men også de mødre som har hatt
det virkelig fælt under svangerskapet
med å bære på et barn de ikke ønsket seg
og som min mor, som var så ung
at jeg nesten vil kalle henne et barn
selv om hun på mange måter ikke var det da
men følelsesmessig kanskje
det var da jeg så lyset
hverken min mor eller jeg har liksom ikke noen skyld
det har bare blitt slik
og kanskje som en arv gjennom generasjoner
jeg vet min mormor ble voldtatt da hun ble
svanger med sitt første barn
og han, min onkel dukket faktisk opp
i en fantasireise vi hadde på Karma Tashi Ling
merkelige sammentreff
jeg tror mitt høyeste er en arkitekt
som virkelig har "lainet" opp det som skjer i meg nå
noe i meg vet hele tiden hva som foregår

og jeg tar i mot
med hjertet nå
det kjenner jeg bare
jeg elsker
og blir elsket
av noe som er større enn meg
selv det aller ekleste åpner jeg meg for
å ta i mot med kjærlighet
for hver gang jeg rykkes ut av søvnen
kan jeg kjenne at en tåre renner ned over mitt kinn
selv om jeg liksom ikke gråter
det er en inderlig prossess dette
den er så til de grader
kroppslig og den berører hjertet
bare så dypt
og jeg kjenner livskraften komme opp
fra bunnen og gjennom magen
jeg vil leve
jeg vil greie å tilgi til slutt
når jeg er i medfølesen
jeg bare vet det



jeg slapp å gå til psykolog i denne fasen av mitt liv
men det gjorde godt å høre det ble sagt
at slik er det kanskje for så mange som en fjerdedel
at sårene er så store og så skjulte
at det er nødvendig med mye hjelp
nødvendig at det tar lang tid
det gjorde så inderlig godt å høre det
jeg er ikke alene om å ha det slik
nå begynner kanskje kunnskapen rundt forbi å bli så stor
og frykten for disse sårkompleksene så minsket
at det finns noen som kan hjelpe oss som har det slik
men de som skal hjelpe, må jo ikke føle frykt for
dette "heslige" da
som frykt, sinne, skyld og skam og sjalusi og jeg vet ikke hva
jeg er glad jeg har gode hjelpere rundt meg
først kom jeg til en, Ailo, så dukket bare fler og fler opp
hjelpere som ikke frykter, fordi de har gjort en reise
og renset opp i sitt eget ubevisste
takk og lov for at dere finns

Jeg har lest og jeg vil på tenke på deg i dag

Bestemor klem

Det er vel ikke for ingenting at Lama Sherab Dorje sa du kunne dele det han formidlet til deg, Siri. Jeg føler for å løfte dette fram igjen:

"Vi må innse åpenheten som en lekeplass for våre følelser og forholde oss til mennesker uten kunstighet, manipulasjon eller strategi."

Takk. Det er fullbrakt.

De gamle måtene fungerer ikke i den nye energien.

Siri, når skal du redigere diktene dine, gå inn i dem, luke og forandre, skjære og forskjønne, skrive om, skrive ut, renskrive det hele, og sende resultatet rundt til noen forlag. Lag kunst og god kunst... mvh ailo

Ja, Siri, gjør det!

Takk for kraftord Ailo og Jorunn og På vei.

Takk og takk. Det som var så sterkt, når jeg så deres ord i går,
var å se navnet mitt. Det var som noe kom tilbake igjen da, som
jeg kom tilbake til meg selv, etter en veldig lang reise, som en
utesitting, har jeg nesten sagt, med volven på gravhaugen.
Jeg ble så fremmedgjort, jeg kom så langt bort fra meg selv,
at ikke en gang mitt navn ga respons i meg til slutt. Mitt opprinelige
jeg, ble gravlagt i en haug, bare ved å møte min største frykt, kunne jeg
få haugen i tale og minnene opp, ikke som da det skjedde, men som
en reise gjennom eventyr og myter, ja som symboler fra alle verdens hjørner.

Jeg har observert de prossessene som har foregått inni meg.
Det skjedde så mange sterke ting på en og samme tid. Noe falt virkelig sammen i meg, fra øverst til nederst var det som et takras. Men samtidig kom det en kraft nedenfra, en vilje til å ville leve, til å komme
gjennom et eller annet, det ble til slutt litt slik; samme hva jeg støter på... take me or leave me... .

Og så var det det å komme ut da, den energien har vært så sterk,
ingen ting kunne stoppe det, og det var litt skremmende. Først var det som jeg hadde satt utfor en hoppbakke og bare svevde og svevde, i et svev som ingen ende ville ta. Jeg ble født ut gjennom mitt eget hjerte. Og jeg kom virkelig hultert i bultert, som mange merkelige utgaver av meg selv. Til slutt kom jeg ut som dåren, som the Fool i tarotstokken. Latter, det var tingen, eller... . Det tar på å bli født på dette viset. Og ikke bare raste jeg sammen ovenfra og ned, som det berømmelige takraset, nei da, opp kom ting fra, skal jeg si, gravhaugen, skitt og lort og skam. Det slapp det også, i går, når jeg leste disse, deres ord, fikk jeg ennå fler vinger på, og fløy til slutt høyere opp i luften, i et ennå lengre svev, som den fugl, som den villfugl jeg er, merkelig sammensatt av mangt og meget, kan jeg bare være meg selv.


"Utesitting" på haugen nattestid, leser jeg i et gammelt nummer av SPOR, er blant annet kjent gjennom det tidlige kristne forbudet mot å "sitte ute" på gravhauger. Hva handlingen egentlig innebar er usikkert, men det har muligens hatt sammenheng med "seid", dvs å øve spådom eller trolldom, og forsøk på å oppnå kontakt med avdøde."
. SPOR 1/93 "Fedrekult på Ikornneset" av L. E. Narmo

Akkurat nå får jeg en ny innsikt, de ordene som kom utenfor Glassmagasinet, da jeg sto ved Domkirken; Du har ikke rent hjerte, som dine venner. Du reiser i mørket. Kanskje var det mer enn min egen røst. Kanskje var det en så sterk troforestilling, fra det kollektive dyp, som måtte falle, før jeg turte å se hva jeg er iferd med å gjøre, virkelig reise på sjamanmåten, som kirkens skremselspropagnda har dømt nord og ned. Hadde noen sagt til meg på forhånd, at denne min frykt for "øvrigheten" var så skremmende sterk, ville jeg ha ledd, høyt, så godt gjemt bort var den, ut av gravhaugen måtte dette minne komme i forkledning, før jeg skulle orke å se det selv, før jeg ved hjelp av mange, utallig mange gode hjelpere, skulle greie å gi slipp på den trosforestillingen. Det er som et eventyr

Nå er jeg klar, for kontakt med formødrene og forfedrene, bare gjennom dem vil jeg få kontakt med det Høyeste, sa Fulmaya, da hun gikk i transe for meg. Jeg måtte bare forløse frykten først. Jeg forstår ikke helt hvorfor det må være slik, men jeg aksepterer det.

Å skrive en bok. Jeg sier ja til alt nå jeg. Men hvordan det skal skje, kanskje formødrene og forfedrene viser vei? Da må jeg gjøre utesitting på en annen og større gravhaug.

Jeg kom ut som The Fool, det har jeg gjort mange ganger, jeg har virkelig falt utallige ganger ned på jorden. Det har vært skremmende. Men hver gang har Moder Jord tatt i mot meg med kjærlighet. Denne gangen jeg gikk utfor skrenten, hadde jeg fått vinger på, jeg flyr... ut i verden, ut i universtet et sted, skal jeg, men først må jeg gjennom De Gamles gravhaug, jorden. Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa, jeg må være jordet for å reise i det Høyeste. Jeg kan bare reise gjennom mine røtter. Er det den omsnudde måten å reise på? Noe jeg ikke har kunnet gjøre fordi bruddene har vært så altfor store. Men hva jeg har lært på denne reisen gjennom alle disse årene!!! Nå kan jeg si at det har vært fantastisk og jeg ville ikke ha vært foruten.

Takk alle gode hjelpere både i menneskeham og dyreham og trikstere og annet

Hva kunne jeg sagt for å vise at jeg forstår, ordet forstår rekker ikke.....

Jeg har funnet ut at jeg er bra som jeg er,
Hieraki er der bare som noe å gå seg vill i, en stund
før man atter finner tilbake til seg selv,


upolert og rent. Det upolerte er rent for meg, jeg gjenkjenner det.
Det polerte har gjort meg utrygg tidligere, før jeg gjennomskuet at det var upolert..innerst inne.

Jeg har vært uønsket og laget meg forskjellige kapper for å bli likt, en for hvert menneske jeg har møtt. Et sinne vokste i meg, et upolert sinne, flammen inni meg som nektet å la seg stoppe, flammen som fortalte meg at jeg var et helt og fullt ut menneske; morder og engel.

Hele denne paletten jeg er på vei å elske mer og mer, godtar,,,til slutt tør jeg vise den også...

Jeg tror det blir lettere når jeg blir eldre,
Da har jeg tenkt å ta helt av, jordet selvfølgelig
Du og jeg på eldrehjem sammen, med daglige doser humor og latter, småslurker lommelerke, jeg lager krøkebærlikør til oss.

He, he... avtale
Jeg vil være med å ta av, på gamlehjemmet,
men da forlanger jeg sjamanpleiere til stede, for
å holde rommet, det kan jo hende vi vil fly litt for
høyt da, med krøkebærlikør innabords.

Morder og engel
demon og engel
kraftdyr og hjelpere fra det høyeste

Gro har gitt meg et godt råd med hjelpere i den nedre og øvre verden
som jeg håper jeg vil huske, og som jeg håper
jeg vil greie å skille mellom, etter hvem av disse som viser
seg for meg. Det er litt vanskeligere med triksterene,
men der har Ailo lært meg et knep, SE PÅ ØYNENE!
Når triksterens øyne glitrer av morskap, eller at blikket
er skremmende da vet jeg
triksteren vil gjøre meg et pek eller to (tror det kalles testing),
når øynene er som de skal være, svarer hjertet mitt som
det skal

Men tilbake til Gros råd, med mordere, demoner eller kraftdyr,
de skal man ta grepet på, de skal man styre, med
respekt og kjærlighet, det er viktig.

Men englene og andre hjelpere i det høye,
de følger man. PUNKTUM.

Sinne, frykt, skam ja hele pakka av disse drittfølelsene
er det sterkeste drivstoff som finns, og rene åndegjødselet,
må bare renses litt først, og brukes med intensjon, til det beste,
for alt levende