Hun gikk på en steinete vei, som gikk tvers over vidda og frem til fjellet. Dypt inne i fjellet, fant hun en eldgammel mann sittende foran et bål.

Rynkene hans gikk på kryss og tvers over hele kroppen,
og han var så mager at skjelettet syntes.
Han var kun i ført et lendeklede, som hang og slang omkring ham.
Allikevel syntes hun at han var vakker.

Han ga tegn til at hun skulle sette seg ned ved bålet.
Deretter kastet han blikket mot bålet, og det ble hengende fast ved ilden.

De ble sittende en stund i stillhet, før han åpnet munnen og begynte å snakke. Men hun kunne ikke høre hva han sa. Hun anstrengte seg for å lytte, men tankene som hadde jaget rundt i henne, som ville dyr, overdøvet alt.
Mannen begynte å gli bort i en tåkesky, og stemmen hans druknet i tankenes øredøvende bjeffing og knurring.

Skuffet forlot hun stedet, men allerede neste dag var hun tilbake. Denne gangen gikk det litt bedre, hun fikk med seg bruddstykker av det mannen fortalte.

Tre ganger til var hun på besøk hos mannen. Lite ble sagt, for han likte visst å sitte stille. Hun likte også å sitte stille, men problemet var bare alle de tankene som ramlet inn, og som førte til kaos. Hun ble urolig og stresset av det. Det virket ikke som mannen hadde kaostanker som herjet rundt, der han satt med øynene lukket og med et fredelig uttrykk i ansiktet.

Av og til kunne han gløtte litt på den ene øyet, og se bort på henne, så smilte han litt og lukket øyet igjen.

- Er det noe du vil si meg? spurte hun en gang han gløttet på øyet.

- Nei, svarte han

- Hm, neivel

Sist gang hun var hos mannen i fjellet, satt de også og nøt stillheten. Eller nærmere bestemt, han nøt den.

Etter en stund, utbrøt hun: - Skal vi sitte slik lenge i stillhet?

Han åpnet brått opp begge øynene, og med pekefingeren til munnen, hysjet han på henne.

- Jeg lytter, sa han og lukket igjen øynene.

fint skrevet :)

Å kun lytte må være den vanskeligste formen for kommunikasjon ;)

Hehe, ja det skal være sikkert og visst det, Jimango

Wow! Ja, dette var fint skrevet

Tenker spesielt på dette:
Det er noe som heter "bed-bath-bus"- syndromet. Dette går ut på at når vi finner roen og ikke anstrenger oss for å få til noe, så blir vi mest mottakelig mot en utvidet bevissthet.