Min samboer har funnet fram tromma og vil tromme oss på tur. Jeg har ingen intensjon klar, så jeg spør ham om han har noen forslag. Han sier at jeg burde dra til Afrika. Jeg spør hvorfor, og han svarer at jeg har snakket om at jeg har lyst til å dra dit rent fysisk, men at jeg jo like godt kan dra dit på en sjamanreise. Jeg synes det var et godt forslag, og spør videre hvor i Afrika jeg burde dra. Han sier at jeg burde dra til et fjell, til Kilimanjaro, og treffe naturåndene der. Og slik blir det.

Da tromminga tar til, stiller jeg meg opp og spør hvilket kraftdyr som har lyst til å bli med meg på reisa. Forundret observerer jeg at ingenting skjer. Så hører jeg tasling rundt meg flere steder. Jeg kikker rundt meg, men kan ikke se noe. Jeg blir stående stille og bare lytte til taslinga og kjenne på energiene. Etter hvert oppfatter jeg at alle lydene rundt meg kommer fra ett vesen, eller dyr, og at det er beina som beveger seg jeg kan høre. Selve kroppen oppfatter jeg at er ganske høyt over meg. Jeg kan ikke se det, bare sanse det.

Så fort jeg har sett og forstått dette, kommer ørna mi flyende inn, rett mot ansiktet mitt og ber meg få fart på meg. Jeg omskaper meg til ørn, og sammen flyr vi av gårde. Jeg spør ørna hva det var for et vesen som drev rundt meg før vi dro, og den sier et merkelig navn. Jeg kikker på den og tenker at det var da ett merkelig svar. Jeg spør den om den tuller med meg, og får til svar at selvfølgelig gjør den det. Litt forvirret spør jeg videre om dette vesenet, om hvor det kommer fra og hvorfor det var der. Ørna sier at det kommer fra en annen dimensjon. Jeg spør videre, og får et krast svar tilbake om at hvordan kan den vite noe om dette vesenet, det er fra en annen dimensjon, så hvis jeg vil vite mer om det, får jeg værsegod reise dit og finne det ut selv.

Ørna mi er i ett merkelig humør, tenker jeg der vi flyr videre. Nå begynner jeg å kikke meg rundt for å se hvor vi er. Det er et merkelig lys der, og jeg kan ikke egentlig få fram noen detaljer. Da kommer plutselig en kanadagås seilende opp på siden av oss. Jeg ser på den og spør om den også er ett av mine kraftdyr. Den svarer ja, og jeg spør den hva den heter. Men da den svarer Kåre Beate, blir jeg forvirret igjen. Hvorfor har du ett mannsnavn og ett kvinnenavn, spør jeg. Da svarer den at det er fordi vi kaller disse fuglene kanadagås, og ei gås er jo dame, mens han selv er en gasse, altså en hann, derav navnet. Dette får meg til å flire litt. Så spør jeg om den bare tuller med meg. Ja selvfølgelig, sier den da, og skjener ut til siden og forsvinner en helt annen retning og blir borte.

Igjen fokuserer jeg på omgivelsene, speider etter geografiske kjennetegn og formasjoner, men alt er liksom skjult. Jeg spør ørna hvorfor jeg ikke ser noe av omgivelsene rundt meg, og får til svar at det er mye her som jeg ikke har oppdaget enda. Et ganske kryptisk svar.

Brått klarner det, som om en kjempehånd hadde tatt tak i bommullsdott-skyene og løftet dem vekk, og jeg får øye på Kilimanjaro ikke langt unna. Mens vi svever nærmere og nærmere, blir jeg usikker på om vi skal lande ved foten eller ved toppen. Intensjonen var jo å reise til toppen av fjellet, men nå får jeg en følelse av at vi skal lande ved foten. Igjen spør jeg ørna, og den bekrefter at vi skal lande ved foten, for jeg skal gå opp.

Vi lander, og jeg tenker at jeg må skape meg om til menneske igjen. Men i stedet for blir jeg til et firbeint vesen. Er ikke helt sikker på hva jeg blei til egentlig. Men et som var dyktig på å klatre opp fjell ble jeg i hvertfall. For nå raste jeg plutselig oppover fjellsiden som om jeg fremdeles hadde vinger og fløy. På ett øyeblikk nåde jeg toppen, og så var jeg plutselig i menneskeskikklese.

Jeg kikket ned i krateret. Egentlig er Kilimanjaro en gammel, død vulkan. Men når jeg kikket ned, så jeg rett ned i sjakten, som stod full av lava. “Å neii“, tenkte jeg. Skal jeg ned i den varme, brennende…
Lengre kom jeg ikke før ørna avbrøt meg, og minnet meg på at ilden jo er mitt element, så hvorfor bekymre seg. Det er jo sant, tenkte jeg. Dermed bare hoppet jeg på hodet nedi. Raskt svømte jeg nedover, mens jeg lurte på hvor jeg skulle. Da dukket plutselig et bilde opp i hodet mitt. Det var som en plansje som viste et snitt av vulkanfjellet. Det viste kanaler som gikk rett ut til sidene på forskjellige nivåer, og alle endte opp i større eller mindre grotter og hulrom. Den kanalen som gikk ut øverst, blinka rødt, for å vise meg at det var dit jeg skulle. Så forsvant bildet med plansjen.

Jeg svømte videre nedover i godt driv. Det jeg nå lurte på var hvordan i all verden jeg skulle finne denne avstikkeren. Lava er ikke akkurat gjennomsiktig. Men da jeg hadde kommet et stykke videre, merket jeg en endring i måten lavastrømmen beveget seg på og forstod at jeg var kommet dit jeg skulle “ta av”. Jeg fulgte den svake bevegelsen i lavaen ut til siden (venstre) og kom inn i en horisontal kanalen og fulgte den til den endte opp i en diger grotte. Akkurat der kanalen sluttet, var det en smal hyllekant som gikk ut til høyre for utløpet. Jeg hadde god fart, og kjapt endret jeg retning i det jeg tok sats i lavaen og sklei ut på hylle, som om den var en slags landingsplass.

Jeg stod litt på denne hylla og kikket innover i grotten. Den var enorm, og ganske mørk. Likevel hadde jeg ingen problemer med å oppfatte hvor veggene var. Jeg beveget meg inn mot midten av grotten. Første del av veien fløt jeg nærmest i løse lufta, før føttene mine begynte å treffe fast grunn der jeg gikk. Jeg gikk der og undret meg på hvorfor i all verden jeg var der, langt nede og langt inne, i fjellet. Jeg skulle jo til toppen og treffe naturånder. Mens jeg gikk der og undret meg, oppdaget jeg at noen tåkete, uformelige skikkelser begynte å sive gjennom grotteveggene og inn i grotten. Som blafrende gardiner i skittenhvitt og grått begynte de å nærme seg. Jeg stoppet opp og betraktet dem mens de fløt og flagret bort til meg. De var store, men jeg kunne ikke se mange detaljer, de var for flytende og eteriske. Jeg spurte dem hvem de var, og de svarte at det var dem som var naturåndene jeg skulle treffe.

Jeg var overrasket, men samtidig hadde jeg jo visst dette, så mens de ennå nærmet seg, hadde jeg tenkt ut en gave til dem. De skulle få krystaller. Nå da de sto/flagret rundt meg, gikk det opp for meg at krystaller jo fantes i bøtter og spann der inne, så det var knapt noe de trengte. Impulsivt rakte jeg fram hendene og presenterte gavene. Det var ikke krystaller..men hva søtten det var, husker jeg ikke. Men det hadde tydeligvis stor verdi for dem, for de takket masse og viste tydelig at de ble veldig glade og fornøyde.

Nå sa de at jeg som takk skulle få lære noen tabuer. Jeg ble ganske overveldet der jeg sto, og ganske smigret også. Det viste seg at min glede skulle bli kort. Med hviskende, hule stemmer som kom og gikk, og som rullet og rullet rundt langs veggene i grotten, messet de frem masse ord og vers. Og jeg forstod ikke ett ord! Nedtur. De messet ferdig. Men de forstod også min skuffelse og forvirring, og forklarte at dette de nå hadde lært meg, var kunnskap jeg ennå ikke er helt klar for, og derfor ikke forstår. Når jeg er klar, vil forståelsen komme og jeg kan begynne å ta kunnskapen i bruk.

Det nærmet seg slutten på reisa. Jeg takket åndene masse og spruta opp sjakten i vulkanen som et veritabelt vulkanutbrudd. Så stod jeg på toppen, ganske forvirret, for denne reisa ble som mange andre reiser den siste tiden, forvirrende og rare, der ingenting lengre egentlig likner på tidligere erfaringer.