Har ligget og kjent på energiene i huset der jeg vokste opp. De nede i bakken under det. Etter hvert dukket det opp en stank. Jeg kunne følge den der den spredte seg utover. Jeg fulgte den til kilden. Jeg står på en jordbakke. Det er et hull der, en åpning. Men den er tettet igjen av noe som minner meg om ei sur, gammal fille. Jeg tenker at sånn kan det jo ikke være, og spør min samboer om han kan tromme litt slik at jeg kan ta tak i dette.

Tromma setter i gang. Det er en tromme jeg har laget, som jeg gav min samboer, og jeg kommer på at den ikke er blitt skikkelig innvidd enda. Hvordan skal det gå da? Da får jeg beskjed om at denne reisa blir trommas innvielse, den har jo allerede fått sin ånd på plass, uten at jeg helt vet hvor og når det skjedde.

Jeg søker meg tilbake til åpningen i bakken, der den sure filla er. Da jeg kommer dit, blir straks oppmerksomheten min flyttet til en bevegelse jeg knapt kan skimte i øyekroken. Jeg snur oppmerksomheten kjapt i den retningen, men det flytter seg like kjapt unna..nesten. Jeg får et glimt av klør og bein som mest av alt minner meg om en trollkrabbe, bare at den har flere klør og bein, og så har den noe som minner om tentakler i tillegg.

Jeg begynner å jakte på dette vesenet. Flere av kraftdyra mine har dukket opp, og de synger og brummer en sang som drønner i ørene mine.. “Ta den, drep den. Ta den, drep den.” Den er tydeligere nå. En stor klumpete kropp, som minner om et insekt. Mange, lange, tynne bein, noen av de med klør. Hodet er like stort og uformelig som resten av den.

De syngende stemmene er flere rundt meg nå. Jeg har mange kraftdyr, og nå var nok alle på plass. Alle mumlet, brummet, ropte eller sang på denne manende sangen. “Ta den, drep den. Ta den, drep den”. Det føltes som om jeg befant meg i en kjempestor sal, der stemmene drønnet gjennom rommet, møtte veggene og ble kastet med fornyet styrke mot meg. Tilslutt sang den i hele meg.

Jeg tar innpå vesenet, og det snur seg mot meg. Nå får jeg et klart overblikk over hvordan det ser ut. Så skjer det noe merkelig. Det er som om alt fryser, og et eneste klart bilde dukker opp. Der ser jeg meg selv, og jeg er i dette vesenets vold. På hodepartiet, der kjevene er, vokser det ut et langt horn. Jeg er spiddet på det. Det er trædd opp i meg nedentil og når helt opp til hjertet. Jeg sitter der og spreller og kommer ingen vei.

Så er jeg der. Jeg sitter bom fast, og kjemper for å komme løs. Ting er ikke frosset lengre, og jeg forstår at dette er noe som skjer her og nå. Desperat forsøker jeg å sparke i fra med beina for å komme løs, men føttene bare sklir på det glatte hornet. Jeg fekter med armene, men finner ikke noe å feste tak i for å trekke meg av.

Da hører jeg vingeslag, og ørna kommer seilende mot meg. I det den feier over hodet mitt, griper jeg godt fast i klørne og beina på den og den flakser hardt for å trekke meg av. Jeg mobiliserer alle mine krefter, og langsomt løsner jeg fra hornet. Vesenet brøler i sinne og frustrasjon, men det er ingenting den kan gjøre. Langsomt trekkes jeg av, og i det jeg er helt fri kommer en merkelig svuppende lyd, så renner verk, blod og guffe ut av meg. Ørna setter meg forsiktig ned, og tre ulver kommer og og begynner å slikke i seg det som er rent ut. Så begynner de å spise bort infisert kjøtt og vev inne i meg. Snutene stikkes forsiktig inn, rett gjennom huden, og skarpe tenner biter og gnager.

Det store vesenet er blitt aggressivt og gjør flere utfall mot meg, men de andre kraftdyra holder det på avstand mens ulvene gjør seg ferdige. Den rungende, brummende, øredøvende og suggererende sangen begynner igjen. Jeg blir stående litt og lure på om dette er en oppmerksomhetstyv, eller kanskje en slags stallo, slik at jeg bør tenke på forholdsregler. Og jeg lurer også på åssen jeg skal drepe det, hva slags våpen jeg må bruke. Mens jeg tenker tanken, dukker det opp et spyd i hendene mine, og sangen øker enda mer i intensitet. Her er det ingen grunn til å nøle, tenker jeg, og kaster meg mot vesenet. Jeg kjører spydet inn mot kroppen på det og ser at det treffer. Så blir alt blålilla tåke et øyeblikk, og da den letter, ser jeg at spydet er brukket.

Våpen! Jeg må ha våpen! Så snart jeg tenker tanken står jeg med ett digert sverd i hver hånd. Vesenet er blitt skremt etter utfallet med spydet, og forsøker nå å stikke av, men kraftdyra er der igjen og gjeter det slik at det må bli. Jeg står rolig og kjenner på tyngden av sverdene i hendene. Og på sinnet og raseriet over hva dette vesenet har gjort med meg. Jeg lar kraften i sinnet bygge seg opp og bygge seg opp, helt til jeg er nær ved å sprenges. Så slipper jeg kraften løs i handling. Raskt og målrettet går jeg mot vesenet og med stor presisjon og kraft kutter jeg det svære beistet opp i deler.

Så er det over. Jeg blir stående og puste tungt mens jeg henger over sverdet. Innvendig føler jeg meg tom, utladet. Jeg lytter. Stillheten ringer i ørene. Eller er det blodet som pumpes gjennom kroppen jeg hører. Rundt meg står alle mine gode hjelpere, de som jaget og heiet meg frem med høye rop og sang er nå tause. Men blikkene deres taler. De blinker mot meg i villskap og anerkjennelse.

Lyden av skritt fra tusen bein stiger opp fra dypet av jorden, nærmere og nærmere. Jeg kikker spørrende på dyra rundt meg, men de forholder seg tause og rolige, så jeg blir stående spent og lytte. Hva er dette som nærmer seg? En ny fiende? Jeg ser en svær skikkelse dukke opp i en av tunellene som munner ut i salen vi befinner oss i. Redd, men samtidig merkelig rolig, blir jeg stående mens dette vesenet kommer. Det minner litt om et digert tusenbein, men samtidig likner det ikke på noe jeg har sett før i mitt liv. Det stanser bare noen meter unna meg, og størrelsen får meg til å føle meg som en bitteliten mygg. Jeg kikker opp på den mens jeg spør hvem den er. Svaret dens forbauser meg. “Jeg er en eter” svarer den. “En eter?” sier jeg, og føler meg litt dum. “Ja, en eter. Jeg er en jordånd, og jeg eter og fordøyer. Nå skal jeg spise restene etter denne skapningen som ligger her. Bare stå rolig og følg med.”

Så begynner eteren å gomle i seg. Siden den er så stor, er ikke vesenet jeg drepte så mange munnfullene for den. Jeg kan høre den tygge og svelge, og at fordøyelsen dens jobber med dype, rumlende, rullende lyder. Så retter eteren hodet sitt mot meg og ber meg gape opp. Jeg gaper, og eteren raper så det runger i salen, og lufttrykket rammer meg midt i drøvelen. Forundret, og kanskje en smule indignert kikker jeg på den og spurte hvorfor den gjorde dette. Svaret er logisk. Den har fordøyd den tunge energien, og gjennom rapen sendte den den frigjorte, lette energien, som egentlig er min, tilbake til meg. Jeg takket pent, og følte meg ganske fylt…med både det ene og det andre. Eteren nikket fornøyd og tok farvel. Så forsvant den tilbake gjennom tunellen og ned i dypet igjen.

Sammen med kraftdtyra mine rusler jeg tilbake til åpningen der den sure, gamle filla sitter. Jeg griper tak i den og begynner å trekke. Den sitter godt fast, så jeg må ta i, og sakte men sikkert begynner den å gi etter. Jeg haler og drar, og det kommer mer og mer. Filla vokser og vokser etter hvert som den kommer opp. Da jeg endelig har fått dratt opp hele dritten, ser den mer ut som et digert, røykaktig ullteppe. Dette teppet kjenner jeg igjen. Det har lagt seg over meg mang en gang og fått meg til å miste alt som heter energi og tiltakslyst. Nå samler jeg det sammen og brenner det på bålet.
Så kikker jeg ned i hullet. Det er stort nok til å hoppe ned igjennom. Men da jeg ser ned mister jeg litt lysten, det er flytende lava der. Samtidig har jeg følelsen av at jeg burde hoppe i det. Reinulven kommer opp på siden av meg og kikker ned den også. “Hvorfor hopper du ikke?” sier den. Jeg ser skrått på den og svarer “Jeg vil jo brenne meg!” “Nei, hvorfor skulle du det?” sier han. “Du er jo ild, det er ditt element. Og fram til nå har du vært avskåret fra det. Hopp uti og vær ett med det. Kjenn på den kraften som er din!”

Jeg hopper, i full tillit til at reinulven vet hva den snakker om. Jeg når overflaten med et solid splæsj og lar meg synke nedi. Det føles som å komme hjem. Overrasket lar jeg med flyte med i den seige strømmen der nede. Jeg tenger ikke puste der. Og å bevege seg er så enkelt og lett at jeg knapt behøver å tenke på retningen, så beveger jeg meg. Lenge flyter jeg rundt der. Så begynner tilbaketrommingen, og jeg stiger sakte opp. Jeg kommer opp til åpningen, lavaen løfter meg helt opp så jeg trenger knapt å bevege meg på egen hånd. Så er jeg tilbake.