Jeg har påkalt familiekraftdyret og beskrevet problemet og fokusert på individene som var årsaken til problemet. Familiekraftdyret viste meg et energispor, som vi fulgte der det slynget seg nedover og nedover i mørket. Så åpnet et landskap seg og vi stod foran et offertre, Det var stort, og tydeligvis flittig brukt, for det var så fullt av fargerike bånd at man knapt kunne se det grønne bladverket.

Jeg får beskjed av kraftdyret om å brenne offertreet. Jeg blir forundret, for et offertre er et hellig tre, oftest beliggende ved en hellig kilde. Men kraftdyret mente at dette var et “uhellig” tre, et falskt blendverk. Jeg setter fyr på treet, og mens det brenner, ber jeg om at det må bli satt fri, og at alt som henger fast ved det må bli satt fri samtidig. Treet brenne med en eksplosiv kraft, som om det fryder seg, og opp stiger mange små lys, frigitte sjeler, som stiger opp i det store lyset.

Når treet er brent ned, ser jeg at skjult bak det er en åpning til en hule. Åpningen er lav og trang, men jeg går inn, og kommer inn i en like trang hule. Veggene er dekket av tykke lag av noe som likner svart, glinsende stein. Men i virkeligheten er det tung, forsteinet energi. I sentrum av hulen ser jeg rester etter et bål. Men alt tyder på at det er veldig lenge siden det har brent noen ild der.

Kraftdyret setter meg i arbeid med å hakke og bryte løs den forsteinede energien som er i vegger, tak og gulv i hulen. Jevnt og metodisk jobber jeg. Da jeg holder på med taket, rekker jeg hendene opp og lager forsiktig en åpning midt i huletaket. Jeg utvider den mer og mer, til lys og luft har fri passasje og strømmer ned i hulen. Vind og lys er med og hjelper til med arbeidet med å løsne tung energi. Så samler jeg materialer til et bål og gjenoppliver bålet i sentrum av hulen.

Jeg jobber videre, sammen med jord, luft og ild, for å løsne og rense ut. Mens jeg holder på med veggen bakerst i hulen, ser jeg at en stor stein er kilt fast i en åpning der, og stenger den fullstendig. Jeg bender løs på steinen og får den vekk. Ut strømmer vann fra en kilde, og nå som den atter kan flyte fritt, renner den etter huleveggen på begge sider og ut åpningen på hver side der. Så fort vanne begynner å renne ut, forvandler åpningen seg. Den blir bredere og høyere, og den er buet. Det er som om vannet renser den, slik at den kan komme tilbake til sin opprinnelige form.

Nå er hulen ferdig renset. Den er mye større nå. Huletaket henger over meg som en stor himmelhvelving. Overalt i den skinner det i mineraler, krystaller og edelsteiner av alle slag. Det er mektig, det tar pusten fra meg, og det gjør meg ydmyk. Jeg går ut fra hulen og snur meg for å se på inngangsportalen fra utsiden. Buen på toppen av inngangen er bygget i store, fint formede steiner som ligger mot hverandre så tett at ikke ett ark kan komme mellom. På steiene er inskripsjoner på et språk jeg aldri har sett, med bokstaver jeg ikke forstår. De lever, beveger seg og endrer seg, i sakte bevegelser, som langsomtflytende vann. Det fikk meg til å tenke på at det er ikke alt som er hugget i stein som er i stein..

Kraftdyret kommer opp på siden av meg mens jeg står der. Nå får jeg beskjed om å plante tre trær. To skal stå på hver sin side av inngangen, som voktere. Det er Ask og Embla. Hulen ligger i en ås. På toppen av denne åsen planter jeg Bjarka, bjørka, som en beskyttelse for hele stedet.

Kraftdyret er fornøyd, og nå vil det ha meg med videre. Vi drar til forfedrefjellet. Det ligger plassert i verdenen over den vi er i. Vi kommer dit, og kommer til porten inn i fjellet. Jeg har med gaver til portvokteren. Jeg gir ham dem, mens jeg spør om tillatelse til å gå inn. Jeg sier ikke fram noe ærend, for det vet jeg ikke. Han er fornøyd med gavene, og slipper meg inn. Der inne ser jeg meg omkring, mens jeg vandrer innover i fjellet. Rundt meg danser forfedrene, i saler, på gallerier og i svære haller. Noen tørre beinrangler kommer skranglende mot meg og feier så tett forbi at lufttrykket blåser håret mitt bakover.

Nå står jeg i en stor hall, og jeg speider rundt meg uten å ane hva jeg egentlig er ute etter. Så får jeg øye på en hvitskimrende kvinneskikkelse som smyger seg tåkeaktig rundt gjennom noen saler et stykke unna. Hun skiller seg klart ut fra de andre der inne, og jeg vet med det samme jeg ser henne, at det er henne jeg skulle dit og finne. Raskt går jeg mot henne. Jeg hilser henne høflig og sier at hun må komme med meg ut derfra. Hun følger etter meg tilbake til portvokteren. Jeg gir ham nye gaver og ber om å få forlate fjellet og ta med meg kvinnen. På nytt er han fornøyd og nikker villig.

Nå leder kraftdyret oss oppover en sti. Den er smal og gjengrodd, men likevel skinner den som en glitrende sølvtråd i månelyset. Den slynger seg oppover helt mot toppen av forfedrefjellet. Vi klatrer oppover. Kvinnen er så bak meg og så foran meg. Hun glir grasiøst og uanstrengt av gårde, med det lange, tykke, lyse håret, som ser ut som spunnet gull og sølv, bølgende og flagrende rundt seg. Hun er sterk, gåtefull og mystisk. Jeg skjønner at hun er en gudinne.

Da vi kommer til toppen, begynner jeg å snakke til henne. Jeg vet ikke hvor ordene kommer fra. Det er som om de stiger like opp fra en bunnløs avgrunn i meg og kommer ut av munnen, Jeg ber henne om at hun må gjeninnta sin rettmessige plass som skapergudinne der på toppen av forfedrenes fjell. Og jeg ber henne om å gjenoppta sin oppgave med å føde våre barn, ta vare på dem og gi dem næring, til de er sterke nok til å ta vare på seg selv. Jeg sier at hvis hun går med på dette, lover jeg å ofre til henne. Og jeg lover at jeg skal fortelle om henne til mine barn, slik at de kan ofre til henne.

Taus, mektig og kraftfull står hun foran meg og ser meg inn i øynene. Blikket hennes er dypt og fullt av skjult visdom. Så tennes en ild der inne, og øynene begynner å leve og danse mot meg. De er fulle av kjærlighet, omsorg og ertende lek. Så nikker hun til meg og sier ja, og jeg lover å ofre til henne neste dag.

Jeg takker henne ærbødig. Så går jeg. Reisa avsluttes og jeg takker familiekraftdyret og gir det gaver.

Dette var spennende å lese, jeg ble revet med

Jeg også, fikk forståelse, styrke og hjelp.,