Jeg trodde, jeg hadde snudd meg
jeg trodde, jeg hadde reist meg opp
for hva gjorde jeg, når jeg skulle danse midt i sirkelen
jo, jeg sa til meg selv, at nå kunne nok være nok
for like før, ut av et hull i furutreet
hadde det kommet en snurrende dobbeltvajra
den snurret så hastig
at ut av korsmidten, kom en sol mot meg
og gikk rett inn i pannen min
og hodet mitt, ble som kronen på et tre
og vokste nesten en meter ut
da var jeg sikker på, at jeg var opplyst nok
til å kunne begynne min vandring, opp mot det høye

Der, i sirkelens midt
nok var nok
jeg ville slippe all motstand
og gjorde vel for såvidt det
ut fra forutsettningene der og da iallefall
jeg raslet meg ristende opp, og sto til slutt
med med utstrakte armer, mot solen
noen påstod etterpå, at jeg hadde sett ut som et tibetansk orakel
shit, tenkte jeg, det er det jeg alltid har fryktet
og det med raslen da, jeg har på en måte alltid visst
at jeg skulle ta av med den
men det er ikke mye tid på Saivo, til å gå inn i skam
hvis det ikke er det, som er meningen da

Og når rystingene i kroppen, hadde levd seg ut
da falt jeg om på grusen
og etterpå, så jeg, at jeg hadde skrubbsår, både her og der
jeg ble liggende, som en rettvendt gifurune
og bare smilte opp mot solen
nå er jeg iallefall ikke omsnudd mer, tenkte jeg
og reiste meg glad og lettet opp

Det var før vi skulle hente kraftdyr
for hva fikk jeg, jo en tiur på tiurleik
han var så arrogant og aggresiv, at han kakket
hodet av alle sine konkurrenter
og røyene syns jeg først synd på
slik han bar seg ad med dem
men så ble jeg sint gitt
og tenkte, at de hadde jo valgt den posisjonen selv
til slutt, så jeg bare den ildrøde kammen på tiuren
og ble kvalm og uhyre sint
vold og sex og blod

Jeg var jo dypt fortvilet også
som hadde fått alt dette midt i fanget
så jeg prøvde å gå det av meg i pausen, uten å greie det
så gikk jeg opp på soverommet, og la meg rett ned
det ble litt gråt, jeg syns det var så innmari urettferdig
at jeg skulle møte akkurat dette nå; drittsekken
men så sovnet jeg, og våknet opp, med at en usynlig ild
brente vekk de to hjernehalvdelene mine
ja, jeg hadde blitt matet med to valnøtthalvdeler kvelden før
og gjett om jeg kjente, at jeg spiste opp hjernen min da
men jeg smilte alikevel

Men ikke nok med, at hjernen min brant opp
plutselig så jeg inn i en nakent, kjølig rom
ned fra taket, hang en dyreskrott, uten bein og hode
den var så merkelig, og det tok en stund før jeg skjønte hva det var
dyrekroppen var ikke annet, enn hardt, sammenpresset aske
og da jeg sto opp og skulle se ut av viduet
falt solens lys, bakenfor huset, på et skjeggete grått tre
det ble bjørketreet fra unge år, og jeg så ikke annet
enn at det også, var lagd av aske
og da jeg kom ned i meditasjonshallen, brant det jo et bål på peisen
men jeg, jeg så ikke annet enn en askehaug

Og så fikk jeg se at læreren hadde flyttet min plass
slik at jeg ble sittende under lærerstolen
og raslene mine lå på bordet til den stolen
først fikk jeg panikk, hadde jeg gjort det selv
nei så far out, kunne jeg vel ikke ha vært, tenkte jeg
at jeg hadde lagt raslene mine på et hellig bord
da vi skulle ha en stille meditasjon etterpå
kom sinne, ja et hett, glødende raseri
jeg nistirret på læreren og det var litt av noen ord
som romstrerte i mitt sinn da, det er vel ikke verdt å gjenta dem her

Og sinne kom opp og opp, hett raseri
så fikk jeg kjenne kraften reise seg i min kropp
helt opp gjennom strupen
men ikke et ord, kom over mine lepper
da kjente jeg, at dette var mitt eget heftige raseri
og det var mitt og ingen annens
og det var reinspikka kraft, og da, da forsto jeg
at dette, dette skulle ingen få ta i fra meg
jeg skulle dø rakrygget, iallefall dette, dette kjente jeg
at jeg ville, rak i ryggen skulle jeg dø
så ble det en pause, pause fra det heftige raseri
ut å gå, men da vi skulle starte neste økt
kom det opp igjen, og det ble etterhvert litt ensidig
å sitte der og stirre inn lærerens øyne
da kom det; skal jeg dø nå, med raseri, javel
da vil jeg iallefall ha et mykt hjerte
da ble hele opplevelsen straks lettere å bære

Så i dag, hva våkner jeg opp med da
jo da, kjærlighetslengsel, å hvor mitt hjerte kunne briste
men så kom det snikende, drittsekken, men ikke nok med det
på banen kom også drittkjeringa, som jeg på et tidligere Saivo
hadde greid å snu til en gal heks, som virret rundt
i vill latter og gråt om en annen
men som jeg, gjennom år, iallefall hadde fått styr på
nå ble det et møte mellom de to
og så leser jeg, at læreren har lagt ut et sitat om opplysning
og den godeste Jorflaa, hadde skrevet noe om rent eller slikt
for pokker, tenkte jeg, de får da bare være rene og pene der oppe i lyset
jeg har mer enn nok, med å navigere meg i mitt mørke
uten at jeg skal ha det lysparet vinkende ned til meg
medfølelse, jeg vil ikke ha det heller
jeg skal betterdø finne ut av det selv
så fikk jeg et dikt på mail; Fall awake
jeg ble happy glad, for at noen endelig snakket mitt språk
til meg, i mitt univers

Da kunne jeg åpne mitt hjerte, for å ta inn
både drittsekken og den gale heksa
etter å ha gått rundt i hele dag, vekselsvis dønnfortvilet
og fylt av kjærlighetslengsel
midt på dagen, la jeg meg ned og sovnet
så våknet jeg, heftig, jeg falt, eller hjertet mitt falt
ned gjennom strupen min og inn i munnen
men så kom noe annet opp
sjamantrommen, kvinne-manntrommen
med sjamanens vei på ene siden
den veien kan ikke de gå, som er omsnudd, sa læreren
og så, så jeg de sju trinnene ned i underverdenen
er det, det samme som de tibetanske helvetesrikene
må jeg gå alle trinnene ned, tenkte jeg fortvilet, og ble sint igjen
jeg kom meg jo på fjellets topp og fikk møte min åndelærer
med beskjed om å gå ned og inn i første hulen jeg kom til
det var et fall
og jeg har jo falt mange ganger før
en gang var jeg fem døgn i dødsriket
må jeg ned igjen, jeg vet ikke om jeg overlever mer, tenkte jeg
for jeg er jo omsnudd ennå, jeg henger opp ned
selv hvor mange ganger jeg har snudd meg
si meg, er ikke lysveien for meg da



give me a skillfull torch
to lighten up my way

give me some grace
help me open up my spiritual eyes


(Noen av de siste ordene har jeg lånt fra Gyalwang Durkpa)



Når sant skal sies, var Saivosamlingen så bra, så sterk,
at jeg ikke har ord for det. En av de største gavene jeg
noensinne har fått!!! T A K K T A K K T A K K

Så våknet drittkjerringa opp i dag.
Ja, det var mer en lortkjerring da.
På selveste 17. mai kom hun til meg, og ville være hos meg.

Jeg har som vanlig, hatt sterk motstand mot å dusje meg.
I går prøvde jeg å gå inn på badet, flere ganger, for å gjøre det,
men ble stoppet hver eneste gang. Jeg, som har hatt vaskenoia,
både av meg selv og heimen, i hele mitt liv, greier det ikke lengre.

Så her er jeg, på nasjonaldagen, den reneste festdagen, uvasket, uren.
Men ikke nok med det, jeg skulle skifte sengetøy i går også, men greidde ikke det heller. Men i dag, i dag har jeg hengt ut dynen min, til lufting. Men jeg har jo hengt den inne i en krok da.

Så der satt jeg ute på terrassen i sted, med kaffe og røyk, nok noen urene ting. Uvasket og med sengetøyet til lufting, satt jeg der. Da kom det, som har vært på vei opp siden hvitveisvasken, ja kanskje lenge før det også. Forakten. En heftig forakt og redsel kom mot meg. Det tok en stund før jeg forsto. Før jeg forsto, at nå var jeg sterk nok til å ta i mot det. Lortkjerringa eller redselen for å bli anklaget for å være en lortkjerring. Enda lengre tid, tok det før jeg kunne kjenne litt på den gamle selvforakten. Sjeletap. Og at det kanskje ikke bare var min egen personlige historie jeg åpner opp for å helbrede, men langt tilbake i formødrearven.

Så går jeg inn på Sonen etterpå, og får først se Gro H`s tråd om Ja vi elsker. De ordene traff meg. Gråt. Jeg har grått meg gjennom så mange 17. mai i voksen alder, at det ikke er sant. Det begynte allerede kvelden før, innvendig da, når jeg fant fram klær til barna og strøk flagg og 17.maisløyfer. Fra yngstemann skulle gå i barnetog første gang, har jeg heller ikke greidd å være med ned til byen, den var min mann som fulgte barna til byen. Jeg var hjemme og bakte bløtkake og laget ferdig middag. Og så, så jeg på fjernsyn, og gråt meg gjennom. Ja, gråten kom allerede da jeg så, at min mann hadde pyntet og satt ut flagg om natten (litt fjusk det der). Jeg har aldri kunnet se på det norske flagg mot grønt bjørkeløv, uten å gråte. For meg hang liksom flagget på halv stang. Og bedre har det ikke vært med nasjonalsangen heller, og alle de andre tradisjonelle sangene som ble spilt og sunget på denne dagen.

Og så ligger det en pm og venter på meg i dag. En sjelesøster vil gjerne treffe meg til neste helg. Jeg blir så inderlig glad, tenk at noen vil treffe meg, som føler meg som en lortkjerring i dag. Mens jeg skriver et svar til henne, får jeg motet til å skrive det jeg gjør nå. Jeg skjønnere at det vil bli den reneste healing.

Og når jeg nå skriver, tenker jeg på det Gro skrev om regnbuebarna, og opp kommer et gammelt minne fra tidlig barndom. Nå vokste jeg opp i et hjem der det ikke var mangel på materielle verdier. Det var slik, at alle barn skulle ha nytt tøy til 17.mai. Den gangen ble kjolene sydd av sydamer i bygda og det måtte planlegges i god tid på forhånd. Men jeg opplevde at det skjedde i siste liten, og i all hast med min kjoler. Jeg var vel alltid redd for at den ikke skulle bli ferdig i tide. Og en gang var verre enn verst. Det var da min bestemor kjøpte et kjolestoff til meg i en annen butikk enn sin egen. Det stoffet var så forferdelig glorete, det var i alle regnbuens farger. Der gikk jeg da rundt på 17.mai i en kjole som var så helt annerledes, enn alle de andres. Fremmedgjort. Å hvor jeg ønsket meg en kjole i hvitt med litt rødt i, eller en med søte, små blomster på. Jeg har liksom et minne av, at jeg alltid ble kledd i blått, og det var foruten hvitt. De eneste gangene jeg har følt meg velkledd til 17.mai, var da jeg kunne gå i speiderdrakt, da var jeg i allefall en stund lik de andre, eller når jeg fra konfirmasjonen kunne gå i bunad.

Og i barndommens 17. mai, den dagen måtte mine foreldre jobbe hele dagen og til bortimot midnatt, som på de fleste andre høytidsdager. Vi barna ble utstyrt med nok penger, til å greie oss gjennom dagen alene. Der gikk vi vel da, som små, fortapte, ensomme sjeler og smilte tappert gjennom hele 17.mai. Vi skulle jo være lykkelig på landets bursdag. Men jeg tenker med ømhet på min mor nå, som tross for, at det sikkert var mye å gjøre på arbeidet dagen før også, skulle ordne med klær til fire barn, skulle stå opp tidlig i otta for å hjelpe de med å komme i finstasen, og som selv måtte gå på jobb og krype til sengs med ømme føtter etter midnatt. Hun som fikk livet sitt forandret da hun måtte flytte fra Bergen og opp til Nordland, under krigen. Det ble et møte med en ny fattigdom og skam og frykt, tror jeg.

Selv har jeg trodd, at jeg hadde helbredet mitt forhold til 17.mai. I fjor og kanskje året før det, var første gangen i mitt voksne liv jeg ikke gråt. Men det viste seg å ikke være nok. Nå er det redselen for å være uren, ikke passe inn, det å være annerledes, som kom. Og i dag har jeg bestemt meg for, at dette er den store helbredelsesdagen. Hvert minutt, hver tåre, er en healing. I morgen skal jeg prøve å ta meg en hvitveisvask igjen

Det er så passende mektig og bra å lese om
drittsekken og drittkjerringa på denne dagen
her jeg sitter i min hule høyt oppe mot byskogen i vest
og de bunadskledde familiene vandrer nyvaskede
og nykjemmede under flagget mot skolen og toget
med hurra, hurra,hurra under nasjonalbalkongen.

hilsen ailo

du er ikke alene om å ha en vemidets dag min kjære shri
17. mai har for meg alltid vært en ensom dag, som rører ved en sorg.
husker ifra barndommensbarnetog hvor en ropte Hurra og skulle være glad. Men siden vi flyttet mye vart følelsen en fremmed fugl, hvor en måtte kle seg i klær som føltes helt feil. Da var det godt når toget var slutt og en kunne skifte klær og løpe ut i skogen og være der noen timer- og få puste.

Selv nu i dag, sittende her foran pcn, uskiftet etter en tur med hunden og barna som "slapp unna" med barnetoget i år. Selv om dem syntes det var helt griet er det noe som mangler også for dem. Denne familien som skulle vært en del av vårt liv er en manko selv for mine barn.

Så i dag sitter vi her på min lille"øy", oppi bakken . alene og skal kose oss som best vi kan på denne nasjonale festdag og nynne på Mari Boine og Ja vi elsker ominnann

Når du lar solen skinne på drittsekken og drittkjerringa, så treffer også noen stråler mitt troll. Takk

Og når trollene blir belyst, ja da...

Nå tror jeg ikke, jeg er helt ferdig med det paret her...
Men i går, utover dagen, roet det seg, så det ble litt rom for kos også.
Så fikk jeg en fin gave. Da jeg satt i egne tanker, og så mot bjørkeskogen, ble jeg plutselig var en lav lyd, inne i det grønne løvet. Og der, midt i mot meg, satt jammen et ungt duepar og kurret lavmelt. Det var en fryd å se på. Jeg fikk så ubehendig lyst til å skrive kjærlighetsdikt, men det er ikke der jeg er nå.

!7. mai var den beste dagen å få belyst lortkjerringa ja.
Mary Douglas skriver jo om det skitne, som "matter out of place".
Og en lortkjerring på 17.mai var virkelig "matter out of place".

Men jeg er nok ikke ferdig med det paret der nei, langt i fra.
Håper at sammensmeltningen skjer, når jeg er i den dypeste søvn,
når frykten og forsvarsverkene er nede.

Da kan jeg kanskje begynne å skrive kjærlighetsdikt

Og hei til deg IreFre

Det gleder jeg meg til å lese, hvis du legger det ut på sonen

Og dritt er egentlig ganske bra å ha
det gir næring til vakre ord
.. her på vår jord

Å Tullsjura, en dag så er jeg kanskje der

Men jeg la ut på en merkelig healingreise i går. Jeg skulle av sted å lytte til en forunderlig mann, sammen med flere andre. Jeg visste ikke hvorfor jeg dro av sted. Før jeg dro, var jeg både spent og grudde meg, sommerfugler i magen, Jeg skjønte ikke hvorfor jeg følte, som jeg gjorde heller, jeg skulle jo bare lytte.

Det startet med, at det var så uendelig godt å komme inn i det rommet, der møtet skulle være. Jeg ble så beroliget av å se tibetanske syngeboller og en ghanta-klokke. Så kom mannen inn og energiene begynte å jobbe sterkere. Jeg ble så varm at jeg svettet i hendene. Selv en kald vask i pausen hjalp ikke.

Mannen snakket om mye, som gikk rett inn i min livshistorie. Og så gjorde vi noen øvelser, som sikkert åpnet opp for mer. Men inni meg våknet en trassig rebell, og tause sinte ord kom. Da var det bare å jobbe på; det er mitt, det er mitt, og jeg skal romme det. Da forsto jeg at jeg var midt i mine sjeletap i ungdommen, 15 og 21 år.

Jeg kjente, at jeg ikke likte meg selv, sånn som jeg var da. Alikevel gikk jeg fram til ham i pausen og sa, at jeg skulle hilse fra en felles venn, selv om jeg ikke forsto, at hun hadde bedt meg om dette, hun skal jo snart møte deg snart alikevel Så kjenner jeg at en rund, stor sirkel, en energi, treffer meg midt i solar. Jeg føler meg avvist. Så stammer jeg fram; jeg vet ikke hvorfor jeg er her, jeg tror det har noe med Tibet å gjøre. Du får gå å utforske de to tibetanske syngebollene, sa han bare da. Jeg slo på de og stakk øret nedi. Det var mektig lyd i begge. Ja, jeg måtte bort å gjøre det samme, da alt var over og vi skulle dra hjem igjen også.

Vel hjemme, setter jeg meg ut, for å roe meg i kjølig luft. Jeg ber om hjelp til å forstå, hvorfor jeg dro på det møtet, og hvorfor jeg fikk opp de følelser i meg, som jeg gjorde. Da kommer kraftdyret mitt i vest, og smyger seg inn i sinnet mitt. Hver minste, bitte lille avkrok kommer det inn i. Og jeg får beskjed om at jeg må reise i ensomhet, avdekke lag for lag i de to sjeletapene, før jeg greier å stå i de.

Jeg stiller sjamanstaven ved sengen, når jeg legger meg, og håper på det beste. Midt i mørke natten våkner jeg, med pustehikst. Så begynner den store sirkelen i solar å snurre rundt. Sa blir den fylt av tusenvis av ørsmå, hvite makk. Og jeg blir sendt inn i en voldsom uro. Sjeletapene, forstår jeg. Uroen holder på å spise meg opp innvendig. Det blir så sterkt, at jeg lurer på, om livet er verdt å leve. Og oppå der, legger det seg en dyp sjelesmerte. Nesten uutholdelig. Men så kommer det; de stygge ordene jeg fikk opp i går, det er mitt ego´s forsvarsverker, mitt ego´s store frykt, for å gi slipp. Når dagslyset siver inn gjennom vinduet, blir sirkelen i magen mindre og mindre, til slutt forsvinner den, og gråten kommer og jeg blir helt myk innvendig. Da forstår jeg, at jeg er midt i en forløsning igjen.

Jeg leste et dikt før jeg dro ut i går. Et dikt om forgjengelighetsangst. Om sjelens innsikt i en mangel på uendelighet. Om jegéts streben etter å bevare det som er. Om lengselen om å finne evighet. Jeg leste det diktet også, som et dikt om forgjengelighetsfrykt i møte med en egodød. Frykten for at det å gi slipp, vil bety utsletting, av mer enn det en gir slipp på, at ikke noe nytt kommer etterpå. Men det finnes spor av håp i diktet, selv om alt er forgjengelig. "Ta om mig, ven, og hold mig"! Saan at trykkes er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -den hastige , hete straalestund, det lykkes at vække i meg en annen evighet!" Takk for at du viste meg veien til det diktet Ailo.

Så Ave, jeg håper dritt kan gi næring til mer enn "vakre" ord. Jeg håper dritt kan bli forvandlet til styrke, nok styrke til å kunne stå i det som måtte komme. Da først kan jeg reise meg fullt opp i meg selv å si; livet er verdt å leve, livet er dyrebart. Takk for at du ga oss disse ordene også Ailo, på siste Saivo.

Forvandlingen er å vokse,
styrken viser du allerede
og motet har du også.
du er allerede verdifull
og dyrebar..


"Ta om mig, ven, og hold mig"!