Det intuitive menneske har antenner til de himmelske sfærer, og lekende lett tar de imot informasjon fra det høye. Men dette vet de selvfølgelig ikke om i barndommen, for det er jo ikke noe spesielt, det er jo slik det er vel?

Her begynner den første spiren til å føle seg annerledes, å se dagens lys. En liten opplevelse av å ikke bli forstått, og til å bli hørt på. Det er ingen der som griper det lille barnet, ser på det og vil vite mer om denne verden som barnet er en del av. Ingen lytter til det hun sier. Det lille barnets naturlige uttrykk, som er spontant og med en iboende naturlig evne til å uttrykke seg, skjønner fort at hun ikke kan si alt som hun ønsker. Dette barnet trenger kun en liten opplevelse for å skjønne at det hun sier ikke er viktig, at det er dumt og sist men ikke minst, at hun er annerledes.

Jenten er på jorden for å formidle hjertets unike språk, hun kjenner at det presser på, alle ordene vil ut, og hun kjenner kraften fra den intuitive stemmen som vil ut i verden, og svelger den så godt hun kan når hun merker ordene komme. Hun ser at de andre ser rart på henne når hun er seg selv, men hun lærer fort og vet nøyaktig hvordan hun kan få de andre til å like henne. For hun har et stort hjerte, og det er noe de andre rundt henne vil ha. Så jenten lærer å bruke hjertet sitt, og stemmen sier de ordene som hun vet at de andre liker å høre.

Dette går egentlig veldig greit, det er bare de gangene når kraften fra det indre presser på, kraften fra hennes indre vil ut halsen, det blir en kamp, og jenten må svelge enda hardere ned ordene som vil ut. Så hun svelger hardt, slik at ordene holder seg i magen. Da får jenten det bra en lang stund, og kan ha det fint med å snakke de andres språk.

Av og til henter jenten fram språket sitt, men nesten hver gang kjenner hun at det samme skjer, hun få beskjed om å være stille, holde kjeft, slutte med det maset, hun må slutte å snakke tull. Noen ganger kommer ordene opp i en slik fart at hun ikke kan holde de tilbake, og da kommer de opp fra, gjerne med noen stygge ord som har samlet seg i den proppen som har laget seg i magen og stengt for den naturlige utrykket. Bannord passer seg ikke, og i hvert fall ikke når de kommer ut som ”jævla dritt ” i et familieselskap.

Men ordene kom bare, jenten kunne ikke noe for det, og det var ingen der som kunne si at det var ikke så rart dette, og at det er fint at akkurat det stygge ordet kom. Og straff som jenten med antenner både her og der tar inn som kniver i hjerte, kropp og sinn. Og det å si unnskyld, ble nok en kraftanstrengelse for den såre halsen å utrykke.

Den lille jenten har det bra i sin egen verden, for den er fin, når hun er alene trives hun i sitt eget selskap. Det er bare sammen med de andre hun føler seg mer og mer alene. Følelsen av å være alene, uten å forstå hvorfor. Men årene går, jenten tilpasser seg og halsen er blitt et stille sted. Hun ble sjenert, våget ikke å snakke slik at de andre hørte. Hun ble en stille jente, eller rettere sagt taus.

Det lille barnet var av natur veldig sart og vennlig, og fikk alt fra hun var baby høre at hun var så veldig snill. Jenten skjønte fort at dette var noe som verden ville ha, og slik ble det til at hun rettet seg etter dette sosiale mønster om å være snill, og fant på mange måter å være snill på. Med det store bankende hjerte som strålte av universell kjærlighet, var det naturlig for jenten å gi av seg selv. Dette var noe som alle ville ha, og det var alltid noen der som hun kunne hjelpe og som trengte kjærlighet og omsorg.

Jenten glemte seg selv. Hun hadde allerede glemt kraften i stemmen sin, og nå glemte hun også finne ut hva hun selv trengte, for alle de andre sine ønsker var så sterke, og som det snille mennesket hun var, så ble det en daglig aktivitet de å gjøre gode ting og skape meningsfulle liv for menneskene rundt seg. Antennene fanget fort opp hva de andre trengte lenge før de forsto det selv, men hun hadde ikke peiling på hva hun selv trengte. Og det verste av alt, når hun endelig begynte å finne ut hva hun ønsket seg, så var det taust. Stemmen var borte, ordene satt fast.

Det begynte med at hun merket at hun ble urolig når de andre sa at hun var stille, det var som et opprør som fant sted langt der i det indre. Hun vil ikke være en stille jente, dette føltes ikke som et naturlig uttrykk. Hun kjente at det var kraften bak stemmen som våknet, det var kraften som protesterte.

fortsettelse neste nummer...

Tausheten er brutt, halsen er åpen og ordene finner en fin form.
Eventyrformen.
Det er trygt å skrive sin historie i 3.person.
Hva med å bytte ut 'jenten' med 'jeg'?
Utfordrer jeg?

Gleder meg til fortsettelsen...

Vi får se hvordan "eventyret" utvikler seg,
hva som kommer av stemmer videre

Det stopper opp litt her nå, oppfordringen om på å stå fram i ”jeg” form aktiverer "noe".

Har jeg kraft til å bære fram den stemmen som er min, bare min, uten andre stemmer å gjemme meg bak. Hvorfor er dette så forbasket utfordrende, det er jo bare meg, mine ord, tror jeg liksom at det er noen der ute som leser dette som er så veldig interessert i hva jeg skriver om? Hva er det å være redd for?

Jeg er redd for å bli dømt. De som blir dømt får sin tilmålte straff, de blir straffet slik at samfunnet er sikker på at det ikke blir noe mer av den forbudte handling. Men hvem er dommeren her, er det du, eller er det meg. Det samme kan det være, for mekanismene virker likevel. Det som regulerer det frie uttrykk, du skal ikke tro du er noe, du skal ikke tro at du er noe, du lille intuitive jente fra det trange vestland.

"Det intuitive sinn er en hellig gave, det rasjonelle sinn er en trofast tjener.
Vi har skapt et samfunn som verdsetter tjeneren, og har glemt gaven" – albert einstein.

Det er noe her, dette med å bli rettet på. Dette å ikke bli godtatt med de ord og det intuitive uttrykk som er mitt. For din stemme er den som alltid blir hørt. Din stemme er klar, tydelig og myndig. Din stemme er autoritær og skjærer gjennom luften som lydspisser og med den største naturlighet tar du din plass i min verden.

Men heldigvis er mitt panser velutviklet og solid, og parerer lett alle irettesettende angrep. Parerer, eller rettere sagt inntar en pansret holdning. For det er jo slikt en lærer seg etter å ha vært med i krigen. Den lille jenten med det store hjertet, som jeg retter til ”jeg”, lærer å stå i skuddlinjen og skyte med ord. I den krigen som er vinn eller forsvinn, nei det er ikke rett, det var kjemp eller gi opp.
Slik er det, nei slik var det.

man retter seg..

man retter seg inn

man retter seg ut

man retter seg uavbrutt..

og man retter seg opp

og står

Jeg rettet meg opp, og lærte å stå..

Var du der og støttet den gangen jeg, som er den lille jenten, skulle lære å stå på egne ben.
Var du der når jeg snublet og fikk vondt?
Var du der og støttet meg til du så at jeg kunne bre mine skjøre vinger ut i verden.
Jeg roper det ut, -likte du min glade sang?

Jeg husker ikke, jeg husker bare den innbitte stemmen ”jeg skal klare meg selv”.

Du var en god læremester. Du lærte meg å bli sterk, jeg ser det nå.

Hva er det jeg holder på med, ved å holde på slik.
Ja jeg mener, når jeg hele tiden har en stemme som sier at jeg må klare meg selv, det er jo som et panser som stenger

Deg ute

din hjelp

din støtte

din kjærlighet

'den lille jenten'
nå rettet til 'jeg'
intuitiv av sinn
a holy spirit
som valgte å fødes inn
mellom trange fjorder og steile fjell
her lærte å 'greie seg selv'

hvem er det du skriver til?
hvem er 'man'?
hvem er 'du'?

Du spør så forbasket vanskelig,
og det må til..

Det er litt rart dette med sinne,
får ikke helt tak på det.
Det som kommer til overflaten
er det komiske og absurde i hele situasjonen,
og i stedet for å bli sint,
så er det latter,
gjerne overdøvende latter
som sprenger seg ut.

Det er som om jeg ser meg selv ovenifra,
det komiske i hvordan vi driver på her nede på jorden,
og illusjonen er så komisk at jeg bare må le.

Overdøvende latter. Latteren bedøver..

lengsel, savn, fortvilelse, lille venn?

Jeg vil ikke være her, jeg vil HJEM!!!

Skal du flykte nå igjen? Eller later du som ingenting, eller orker du ikke?

Hvem er det som snakker nå da, spør mitt supersinn. (Som er jeg, den lille jenten, ånden, jeg er dronning også.)

Hva er det som er det egentlige problemet her? Spør jeg meg selv.

Det er noe med å vente, det er noe med å skulle vente på noe, men jeg tror ikke det er fordi det er et ytre påtrykk som har satt meg i den tilstanden.

Det er noe i denne ventetilstanden, som samtidig handler om min drivkraft, det jeg brenner for, det jeg liker, mine lyster, min lidenskap, dette landskapet er som en upløyd mark, det ligger der og venter, og jeg skal skape i dette landskapet noe som jeg ikke aner hva, fordi jeg venter, på hva?

og det er vel her proppen sitter.

hva ønsker denne lille jente?
har du hørt etter?

du kan så hva du vil vet du
vanne det og se det gro

men du må vite hva du skal så
kan ikke høste solbær i en kvitkløverhage

vente
føle
lytte
smake på
gjøre

Der sa du de magiske trylleord Nyjord.

"Hva ønsker denne lille jenten?"

For hjertemenneskets, eller min...store utfordring er at jeg lett blir ”addicted to heart”.

Overalt rundt oss er det noen som trenger kjærlighet og omsorg. Dette kan føre til en vond sirkel der det er bare hjertet som blir brukt, som igjen går på bekostning av at hals og solar ikke blir utviklet slik det skal. Dette er ikke så heldig, for vi trenger jo virkelig å bruke og å utfolde hele spekteret av oss.

Derfor blir mange hjertemennesker før eller siden blir syke, og ender opp som utbrent, utslitt, overbelastet.

Selv om det omsorgsfulle hjerte er stort, så utvikles dårlig selvfølelse.
Det skjer fordi om hjerte bare er i det universelle, får vi ikke utviklet det "individuelle hjerte", og selvbildet – hvem er jeg. Og ikke minst "jeg vil".

Fordi andre menneskers ønsker så tydelige, så er det lett å glemme seg selv og bli bevisst hva jeg selv trenger.

Snillheten blir som en propp,

den stenger for min lyst.

Jeg er så snill og flink, så jeg breier meg videre..

Det er en sammenheng mellom ånd og kropp.Vi er født med en spirituell kode – et grunnmønster slik vi opprinnelig er ment til å være, før livet og samfunnets krav påvirker og former oss.

Det mentale, måten vi tenker og tror på er i stor grad båret fram fra hjertet - når vi føler oss glad preger det måten vi tenker og snakker på, og det samme skjer om vi føler oss triste.

Hvordan er troen på oss selv? – hvilke erfaringer i livet har medført at troen blir brutt i forhold til de opprinnelige spirituelle kodene? Hva slags mønster er det som har fått forme seg?

Jeg tror at jeg allerede fra jeg var baby har fått høre ordene ”søt og snill”, og det er jo selvfølgelig veldig hyggelig og kjekt også. Men fra et energi perspektiv fanger vi tidlig opp energien og tankene rundt slike utsagn og ubevisst former vi oss til dette mønsteret.

Når jeg nå blir minnet på denne ”sosiale kontrakten”, er det slik at jeg nesten ikke orker å høre ordet snill. Det er som det buldrer fra dypet, stemmen min trer inn og lager en en slags motkraft eller opprør.
Vil ikke lenger være snill!! (grr..)

du kan gjøre som du vil

Jeg kan gjøre som jeg vil

Jeg kan ikke gjøre som jeg vil

Om jeg har alle muligheter, hva vil jeg da?

Det er noe med drømmene mine
da jeg skjønte at drømmene
ikke var mulig å realisere,
raste verden sammen.

Men jeg husker at det var en slik drivkraft i de drømmene,
en slik skaperglede, og boblende fryd.

Men jeg innså at alt bare var tull,
at det ikke er mulig å være en skaper,
at det eneste jeg gjorde var å skape en illusjon.
Ja så da sank luften og gnisten ut,
og gløden har siden ikke vært den samme.

Men nå,
jeg tror jammen at jeg skal gripe fatt i de drømmene igjen,
for det er som at jeg kan kjenne gleden,
som at det er "noe" der..
på min høyre side gnistrer det

"virkeligheten" er, som alt annet, en illusjon.
det er tolkinga til observatøren som skaper illusjonen/virkeligheten
INTENSJON + OPPMERKSOMHET= virkelighet.

det handler om hva du tror er mulig.

du kan la din høyre gnist antenne dine illusjoner, brenne de opp.
så sitter du igjen med fruktbar jord din nye virkelighet kan vokse seg sterk og frodig i.

eller bare lytt til din høyre guide, som prøver å nå igjennom til deg